Metropolen - «Hvem Vet???»
Fra «hard-rap» til «loverboys». Guttegruppa fra Oslo har skjønt at sommeren er på vei, og bruker det for alt det er verdt.
Gutta har byttet ut hi-hats og 808-bass med fine trommer, gitar og piano, og har kanskje gitt oss årets før-sommer-låt?
Tenk at du er 20 år gammel, du har situationshipet ditt, du har endelig funnet ut av ting, og sommeren er rett rundt hjørnet. Følelsen av både usikkerhet og det å være blendet av kjærlighet er det Metropolen klarer å gjenskape i denne låta.
Men du kan være singel og høre på låta òg ... det blir kanskje bare litt tristere da.
Ramón - «Vi skal aldri gå hjem før soloppgang»
Noen ganger trenger man bare å bli klasket i ansiktet med en ordentlig gladlåt. Ramón insisterer på at sommeren allerede er her, og skrur sin spanske sjarm opp til maks på «Vi skal aldri gå hjem før soloppgang». På knappe to minutter synger Ski-gutten om både flip flops, en bitte liten badeshorts og Fanta Limón, og det er akkurat denne energien jeg trenger på en middels dag midt i april. Albumet «RAMUELO» slippes snart, og denne sommerlige snacken er Zara Larsson verdig. Hoppa på remiksen, snälla? Uansett, du skal være bra sur for å ikke danse med og bli glad av «Vi skal aldri gå hjem før soloppgang». La sommeren komme! ☀️ Ramón med «Vi skal aldri gå hjem før soloppgang» er ukas låt på NRK P3!
Klikk9 + Hadi – «PRINSESSE LEIA»
Klikk9 har sitt første friår etter videregående og har levert inn sin CV med denne EP-en. På låten slår de på stortromma og tar med Hadi på nok en låt som de dreper sammen.
Produksjonen på låta har akkurat den energien du trenger for å fylle et rom med rap-fans som vil gå «bar for bar» med deg. Med en flow som får deg til å ville hoppe opp og ned, blandet med gøye popkulturelle referanser, vil jeg si dette er det gøyeste Klikk9 har lagd!
Men jeg tror ikke gutta har skjønt helt at Luke og Leia var søsken: «Jeg er Skywalker og bitchen min er prinsesse Leia» ...
Lene 3000 - «Body Language»
Når en norsk artist er større i Berlin enn i Norge, er det som regel et godt tegn! «Body Language» har en produksjon som føles nostalgisk, men samtidig også moderne.
Her har vi synther og trommer rett fra EDM-verdenen, som møter silkemyke og rolige vokaler. Dette skaper en kontrast som er helt magisk!
Denne stilen kan minne om artisten Grimes, og jeg er ikke den eneste som har fått denne assosiasjonen. Lene 3000 sine kommentarfelt har gitt oss gullkorn som: «Vær så snill og aldri gift deg med Elon Musk» (også kjent som Grimes sin eksmann).
Sammenligningen med Grimes er et stort kompliment, og jeg er så glad for at vi har norske artister som tar plass i denne sub-kulturen av musikk. Det er vanskelig å pinpointe nøyaktig hvilken sjanger dette kan kalles, utover eksperimentell pop med røtter i elektronika. Men la meg forsøke likevel:
«Musikk som hadde funket like bra i en nattklubb i Berlin, som i spillet Geometry Dash.» Og det er like gøy som det høres ut!
Store P - «Illusjoner»
Herre min hatt! Selveste Store P slapp album i natt, for første gang på ni (!) år. Legenden fra Bergen var et av medlemmene i den svært innflytelsesrike rapgruppa A-Laget, og i 2014 gikk han solo med albumet «Regnmannen».
Fortsatt en av de viktigste utgivelsene innen bergensrap noensinne, spør du meg. En helt unik stemme, svøpt inn i ypperlig produksjon.
Etter førsteinntrykket å dømme, kan heldigvis det samme sies om den dagsferske tredjeskiva «Alt På En Gang». Men der 2014-hits som «Vikje være i din verden» hadde en wavy produksjon med elementer av «cloud rap» og trap, er dagsferske «Illusjoner» i et helt annet lydlandskap.
Her rapper nemlig Store P isteden oppå et herlig, smooth og jappete 80-tallssynth-lydbilde – ikke ulikt det kompisen Lars Vaular drev med på «666 GIR» (2015).
Store P drar oss gjennom hva han har fundert på i de ni årene som har gått, med linjer som «Var Rasputin bare Dureken til tsar Nikolai?», og produksjonen er signert rapperen selv. En annen bergenser som brøt gjennom på midten av 2010-tallet, Miss Tati, bidrar på koring.
Søster - «Petty Tears»
Jeg tror ikke jeg har spurt meg selv før hva som ville skjedd hvis man blandet Chappell Roan sin «Good Luck, Babe» og Imogen Heap sin «Hide and Seek».
Men nå er jo dette to låter jeg digger, og da er det ikke rart at den Berlin-baserte bergenseren Sigrid Vik, alias Søster, sin poplåt «Petty Tears» treffer meg.
«Petty Tears» handler om at man må klatre ned fra sine høye tårn og sette stoltheten sin til side for å virkelig komme nær hverandre i et forhold. Sårt, men relaterbart!
Det er først og fremst den synth- og tromme-drevne beaten som vekker assosiasjonene til Chappell. Men vokalen på «Petty Tears» minner veldig om Imogen Heaps bruk av vokal-harmonizer, og Søster har selv nevnt Imogen som inspirasjonskilde.
Attpåtil er Søster også cellist(!), så naturligvis får poplåta nydelig assistanse fra det klassiske strykeinstrumentet – noe det er en fryd å lytte til i bakgrunnen av det litt mer digitale uttrykket.
Låta er nylig anbefalt av «Urørt», som den aller første Søster har lastet opp her. Så det er virkelig bare å vente i spenning på hva hun kommer opp med rundt neste sving!
Ary - «Matador»
Når det nye Ary-albumet treff øyra mine første gong, tek det litt tid å bli akklimatisert. Den mørke, elektroniske popmusikken hennar skil seg faktisk såpass mykje frå mykje annan moderne popmusikk. «Matador» er eit av høgdepunkta til albumet. Ikkje at det er langt mellom toppane og botnpunkta her, men nokre låtar skil seg ut. «Matador» har skjerande effektar og eit ekstremt fengande refreng, som blir framført med låg tonehøgde og utan å lene seg på vokalen. Eit stønnande, drivande mellomspel gjer det verkeleg klart at dette er ein låt som høyrer heime på store scener. Han vil utvilsamt skine denne festivalsommaren.
Les heile anmeldelsen av «Darkstar» av Ary her!
Tomora - «Come Closer»
Gruppa Tomora er ei forlenging av det allereie sterke samarbeidet mellom britiske Tom Rowlands (55), frå ikoniske The Chemical Brothers, og heile Noregs Aurora Aksnes (29). Albumet «Come Closer» opnar med «Please», der det einaste ein høyrer er vrengd vokal. Der «Please» gir ei uhyggeleg kjensle av at ein har vekt noko urgammalt og heidensk, er neste låt, «Come Closer», noko slikt gjetarane på marka truleg høyrde da dei blei forkynte den store gleda. I to minutt blir låten bygd sakte, men sikkert opp av langsamt trommespel, ulike synttonar og Aksnes sin havfrue-aktige vokal. Så eksploderer det. I ein maksimalisme av elektronisk musikk og Aurora si evne til å halde lange og høge tonar, når låten eit nivå som ein ikkje kan gjere anna enn å bøye seg for. Som mykje av musikken på «Come Closer» er låten himmelsk.
Les heile anmeldelsen av «Come Closer» av Tomora her!
MER SOM DETTE: