Min første oppdagelse av musikkens magi og radioens kraft skjedde i Sørstatene i USA, på tidlig 80-tallet, med Country Music Channel.
Kanalen inspirerte meg til å begynne å spille fiolin – en hvit, skal vite – og ble en døråpner til musikkens gleder.
Jeg tok på meg mine hvite cowboyboots med broderier i nydelige pastellfarger og kjøpte min aller første plate: 9 to 5 and Odd Jobs med Dolly Parton.
Den platen – og filmen – åpnet dørene til styrken i musikk og til innsikten i hvilken plass kvinner kan ha, eller til og med kreve, i verden.
Dolly ble ikke bare et musikalsk ikon for meg – hun ble et feministisk forbilde, en stemme for selvstendighet, varme og styrke.
Hun har alltid vært mer enn musikk.
Hun har vært en del av lydsporet til utallige liv, og hennes evne til å kombinere musikalitet, budskap og menneskelighet har gjort henne til en av de mest elskede og respekterte skikkelsene i moderne musikkhistorie.
Som radiosjef har jeg sett hvordan musikk kan bygge broer, og Dolly Parton er selve symbolet på dette. Og vi trenger sånne som henne mer enn noensinne.
Hennes musikk er ikke bare lyd – den er liv, erfaring, motstand og håp.
Hun har vist at kvinner ikke trenger å tilpasse seg satte rammer for hvordan de skal være eller oppføre seg. Hun har gått sine egne veier, og samtidig vært en inkluderende og raus formidler. Hun har forent mennesker på tvers av religioner, politiske preferanser og livssyn.
Sanger som «I Will Always Love You» – skrevet da hun valgte å gå sin egen vei, men med takknemlighet og varme til Porter Wagoner – viser hennes evne til å gjøre det riktige for seg selv uten å skade andre.
Hennes image, ofte omtalt som «Backwoods Barbie», har vært en bevisst og modig måte å eie sin egen identitet på. Hun har brukt sin «dumb blonde»-persona til å utfordre stereotypier og vise at intelligens og suksess ikke alltid kommer i forventede former. Hun har lært oss at autentisitet er en styrke.
Dolly Parton har skrevet over 3000 sanger, hatt 25 nummer én-hits på Billboard country-listene og solgt over 100 millioner plater.
Hun har formet generasjoner med sin stemme, sine ord og sin tilstedeværelse. Låter som «Jolene», «Coat of Many Colors» og «Little Sparrow» bærer med seg historier om sårbarhet, styrke og menneskelighet.
Selv om hun sjelden har omtalt seg selv som feminist, har hun vært en forkjemper for kvinners rett til å være seg selv – på egne vilkår.
Hun har insistert på å eie sine egne rettigheter og nektet å gi fra seg kontroll over sin musikk, selv da det innebar å si nei til Elvis Presley.
Hennes filantropi, særlig gjennom Imagination Library, har gitt millioner av barn tilgang til bøker og kunnskap. Over 200 millioner bøker er delt ut globalt.
Hun har også donert betydelige summer til medisinsk forskning, blant annet én million dollar til utviklingen av covid-19-vaksinen. Hennes livsfilosofi – «If you want the rainbow, you gotta put up with the rain» – har vært en ledestjerne for mange, og bør fortsette å være det.
Da hun sto på scenen i Oslo Spektrum, gråt jeg. Bare tanken på at hun var der, fysisk, noen meter fra meg, var overveldende.
I min fars begravelse ble – til noen hevede øyenbryn, men etter hans eget ønske – «Islands in the Stream» spilt, med Dolly og Kenny Rogers. En sang som rommer både kjærlighet og vennskap.
I min egen begravelse ønsker jeg meg «Little Sparrow» – en sang som bærer hennes varme, hennes nærhet og hennes evne til å være musikk og så mye mer enn musikk.
Dolly Parton har vært med meg hele veien – fra første fiolintoner til livets store øyeblikk. Hun har lært meg at det går an å være sterk og myk, selvstendig og takknemlig, og at musikk kan være både trøst og kamp. Musikk kan være alt, for alle.
I en tid der vi trenger samlende stemmer, står Dolly Parton som et lysende eksempel på hvordan kunst og kultur kan forene oss – med varme, visdom og en god dose glitter.
Kjære, kjære Dolly, verden er utvilsomt fattigere uten deg.