– Jeg husker at vi hadde ganske få nødtelefoner. Vi hadde god kapasitet, forteller Petter Hellerud.
Onsdag 13. oktober 2021 startet som en rolig kveld for de ansatte ved Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral i Vestre Viken.
Det skulle vise seg å være stille før stormen.
Klokken 18.12 kommer meldingen som snur alt på hodet:
En mann skyter vilt rundt seg med pil og bue inne i en butikk i Kongsberg.
Fem minutter senere slår politiet riksalarm, og definerer hendelsen som PLIVO – pågående livstruende vold.
Hellerud er den som tar imot en av de aller første nødtelefonene den skjebnesvangre oktoberkvelden.
En livredd kvinne forteller at en mann går rundt med pil og bue, og at han har forsøkt å skyte henne.
Hør om den dramatiske kvelden i podkasten:
Hellerud ber kvinnen om å komme seg i sikkerhet.
– Heldigvis klarte hun å gjemme seg godt nok til at det ikke ble et alvorlig utfall for henne. Jeg håper det var en trygghet at hun hadde noen i andre enden som kunne bistå henne. At hun ikke var alene, forteller han.
– Han var vill i blikket
Stemmen du hører i lydopptaket tilhører Joanne McGregor. NRK møter henne på stedet der hun ble beskutt, snart fem år etter den dramatiske hendelsen.
– Han var helt vill i blikket. Han stirret på meg, og drar opp en pil og bue. Jeg tenkte kanskje det bare er noen som har kledd seg ut. Du vil jo ikke tenke noe så grusomt. Og så sikter han mot meg, forteller hun.
McGregor står utenfor butikken, når gjerningsmannen plutselig kommer ut av en nødutgang på siden av bygget.
I bilen like ved sitter hennes fem år gamle datter.
McGregor kan ikke flykte langt av hensyn til datteren, og blir stående i frysemodus. Heldigvis bommer han med pilskuddet.
– Du får den frykten for livet ditt. At noen prøver å ta deg eller drepe deg. Og så prøver du jo bare å overleve, rett og slett, forteller hun.
Hør en del av lydopptaket:
– Ble plutselig stille
McGregor er trolig en av de siste som ser drapsmannen før han forsvinner ut av syne.
Bevæpnet med store kniver setter han kursen mot Hyttegata i Kongsberg sentrum.
I samme øyeblikk skjer det noe uventet for de ansatte ved AMK-sentralen.
– Da ble det plutselig stille. Vi hørte ikke så mye mer. Da var jo gjerningspersonen i drift, og det var nok ingen som observerte ham på det tidspunktet, forteller Hellerud.
AMK-operatøren må sende mannskapene sine inn i uavklarte og livsfarlige soner sammen med politiet.
– Det er vanskelig, men i den situasjonen er vi profesjonelle. Vi stoler på at det vi har trent på fungerer, og at vi kan sende personellet vårt inn sammen med politiet for å hjelpe pasientene.
Fikk kun to nødmeldinger
De neste minuttene klarer gjerningsmannen å komme seg usett ned til Hyttegata.
Med få unntak er det kun drapsmannen selv og hans uskyldige ofre, som får med seg hva som skjer.
Før politiet klarer å spore ham opp, har han angrepet fem mennesker. Alle brutalt knivstukket i eller utenfor sine egne hjem.
I løpet av hele hendelsen får AMK-sentralen kun to nødmeldinger.
Ambulanser fra store deler av Østlandet blir bedt om å bistå, men det er lite helsepersonell kan gjøre for de som blir rammet.
Alle de fem ofrene dør av de massive skadene de blir påført.
– Når man jobber på en AMK-sentral, er vi vant til at vi ikke kan redde alle. Det vil komme situasjoner som vi ikke klarer å håndtere. Man blir til dels vant til at det også kan skje, sier Hellerud.
Han mener det kun er én hendelse i nyere norsk historie som kan overgå omfanget og inntrykkene fra kvelden i Kongsberg:
– Jeg tror ikke vi kan sammenligne det med noe annet. Da må man tilbake i tid til 22. juli, hvor det var enda verre, sier Hellerud.
– En eim av tristhet
For McGregor kom beskjeden om de fem drepte som et enormt sjokk.
– Det var en uvirkelighetsfølelse. Vi var jo på en måte heldige vi andre som bare ble skutt på med pil og bue, som han heldigvis ikke var så veldig flink til å treffe med. Det kunne jo ha vært sverdet eller macheten han brukte på oss også, sier hun.
Opplevelsen har satt sine spor.
– Jeg har presset meg selv til å ikke være redd for å være i nærområdet eller gå på butikken. Men når man er der, eller kjører gjennom Hyttegata, så tenker man på de som opplevde det de gjorde. Det er en eim av tristhet som henger igjen etter det som skjedde, forteller McGregor.
Dømt til tvungent psykisk helsevern