Hvis en jobbkandidat hadde sagt til meg at kollegenes spontane spørsmål stort sett er forstyrrelser, at samtaler ved kaffemaskinen er bortkastet tid, og at han selv vet best når det er nødvendig å møte andre mennesker, ville jeg blitt usikker på om jeg burde ansette ham.
Ikke fordi jeg trenger noen til å dekke mitt sosiale behov. Men fordi jeg ville lurt på om kandidaten egentlig forstår hva det innebærer å være del av en bedrift.
Det var den følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest Richard-Løvehjerte Rosendahls kronikk «Jeg har sluttet med kontor» på NRK Ytring.
Bakgrunnen er blant annet debatten om at DNB vil redusere muligheten for hjemmekontor. Rosendahl forsvarer det å jobbe hjemme, alene og i fred.
Det er i seg selv helt legitimt. Jeg jobber også bedre hjemme med enkelte oppgaver.
Problemet er menneskesynet som følger med.
Hos Rosendahl blir kollegene først og fremst mennesker som forstyrrer. De snakker for lenge, forteller uinteressante historier, fyller stillheten og kommer bort med spørsmål som koster ham konsentrasjon.
Selv tenker han klart, ser sammenhenger og løser problemer når han får være i fred. Det er en ganske høy vurdering av egen fortreffelighet, og en tilsvarende lav vurdering av hva kollegene kan tilføre.
En bedrift er tross alt ikke en samling enkeltmannsforetak som tilfeldigvis fakturerer samme arbeidsgiver.
Man er ikke bare ansatt for å produsere sine egne leveranser mest mulig effektivt. Man er også en del av et miljø der kunnskap, erfaring, vurderinger og ideer skal flyte mellom mennesker.
Rosendahl skriver at når noen spør «har du to minutter?», kan de to minuttene koste ham tjue. Det kan godt hende. Men det kan også hende at de to minuttene sparer bedriften for to dager.
Kanskje en yngre kollega står fast og trenger erfaringen din. Kanskje noen har oppdaget et problem du ikke har sett. Kanskje du selv plukker opp informasjon i samtalen som blir viktig senere.
Noe av det mest verdifulle som skjer på en arbeidsplass, lar seg vanskelig forhåndsbestille som et 30-minutters Teams-møte med agenda.
Det er heller ikke slik at argumentet for kontoret står og faller på kaffemaskinen. Ja, mye av det som sies der er uvesentlig. Været er fortsatt været, og enkelte historier kunne med fordel vært kortere. Men relasjoner bygges nettopp gjennom en mengde små og tilsynelatende uviktige møter.
Tilliten man trenger når det virkelig blir vanskelig, oppstår ikke nødvendigvis i det øyeblikket konflikten kommer. Den er bygget over tid, gjennom lunsjer, små samtaler, uenighet, latter, spørsmål og det å ha vært i samme rom.
Og akkurat dette tror jeg blir viktigere, ikke mindre viktig, fremover.
Når flere kan gjøre store deler av sitt individuelle arbeid alene, og når kunstig intelligens overtar stadig mer av produksjonen vi tidligere brukte mye tid på, blir evnen til å bygge lag, overføre erfaring, utfordre hverandre og skape tillit enda mer verdifull.
Derfor reagerer jeg også på ideen om at arbeidsgiverens ønske om fysisk tilstedeværelse nærmest reduseres til en personlig preferanse: «Jeg liker bedre at dere er her.» En arbeidsgiver har faktisk ansvar for mer enn den enkelte medarbeiders optimale konsentrasjonsnivå.
Ledelsen skal bygge en organisasjon som fungerer over tid. Nye ansatte skal læres opp. Folk skal kjenne hverandre godt nok til å samarbeide når det blir krevende. Kunnskap skal ikke bare sitte hjemme i hvert sitt hus med hodetelefoner.
«Jeg kjenner mitt eget hode», skriver Rosendahl.
Det gjør han sikkert. Men arbeidsgiver må også få lov til å kjenne virksomhetens behov. Det betyr ikke at alle skal sitte på kontoret fem dager i uken, eller at hjemmekontor er et problem. Tvert imot.
Fleksibilitet er et stort gode, og konsentrasjonsarbeid kan ofte gjøres bedre hjemme. Men jeg kjøper ikke ideen om at den enkelte ansatte alene skal avgjøre når fysisk tilstedeværelse har verdi.
Noen ganger er poenget med at du er på jobb ikke at du trenger de andre. Det kan være at de andre trenger deg. Og ganske ofte vet ingen av dere det før samtalen faktisk oppstår.
Det er det jeg savner mest i Rosendahls kronikk. En forståelse av at kollegene ikke bare er potensielle avbrytelser i hans arbeidsdag, men mennesker han selv har et ansvar overfor.
Han har helt rett i én ting: Han er ikke ansatt for å dekke andres sosiale behov. Men han er heller ikke ansatt bare for å optimalisere sitt eget.
Å være på jobb handler også om å bidra til noe som er større enn egen kalender, egen konsentrasjon og egen opplevelse av effektivitet.
Det kalles å være del av et lag.Les replikken: Jeg har sluttet med kontor Les kronikken: Ut av hjemmet