Pappa flyktet til Norge som 12-åring. Mamma vokste opp i bomberom.
Selv om jeg er født i Norge, ti år etter krigen, har konsekvensene alltid pustet meg i nakken.
Hver sommerferiesiden jeg ble født, har jeg reist hjem til Bosnia.
I skyggen av vinranker ble jeg fortalt hvordan krigens vind spredde ondskapens frø over hele landet.
Minene vokste som ugress på tvers av landsbyer, åkre og skog. For meg var dette bare historier fra fortiden.
Helt til en på min alder mistet livet.
Mehmed Hasanamidžić (19) ble drept av en landmine i august 2025. Han skulle bare hente inn geitene som var ute på beite.
Men landsbyen han vokste opp i, er omringet av urydda minefelt.
En geit som forvillet seg ut på et minefelt, kostet ham livet.
– De sier at Meho ikke finnes mer. Han ble revet helt i stykker, sa hans mor gråtende til bosniske medier.
Den siste jakten
Edin Herceg fra Srebrenik kan regnes som en av de heldige. Han overlevde.
Jaktrommet til Edin er fullt av trofeer, utstoppede dyr og gevirpynt.
Gjennom mange jaktturer ble Edin og kompisene godt vant til å møte på miner og etterlatte eksplosiver.
Edin forteller om flere hendelser hvor de har måttet avlive villsvin som hadde blitt skadet av miner.
Og den gangen de ikke kunne redde jakthundene sine da de ble angrepet av ulv, fordi hunden og ulven kjempet i et minefelt.
Sommeren 2018 bestemte Edin og bestevennen Sead Zukić seg for å dra på hjortejakt. De avtalte å møtes i Zavidovići, et terreng de begge kjente godt til.
Ved solnedgang stelte de i stand et telt og bål. Kvelden var varm og behagelig.
– Se så fint vi har det, sa Edin høyt i det Sead reiste seg for å finne mer ved.
Edin fant frem telefonen sin for å sjekke klokka. I det samme øyeblikk gikk det av en mine. Eksplosjonen slukket bålet.
Han hørte Sead ynke seg i smerte noen meter unna. Edin så ned på sine egne ben. Høyreleggen fossblødde.
– Jeg kan ikke beskrive hvor forferdelig en detonasjon føles på kroppen.
Han knøt skjorta stramt om såret, før han gikk mot kompisen.
Edin prøvde å bandasjere de totalsprengte beina til Sead. Men han var allerede død.
Han måtte handle raskt om han selv skulle overleve. Uten dekning og med en stor stokk i hånda, satt han turen mot sivilisasjon.
Etter 6 km med halting kom han frem til hovedveien. Derfra ble han kjørt til sykehuset.
– Alt jeg kunne tenke på, var datteren min. Jeg var så redd for at hun skulle ende opp uten en far.
Ettertiden har vært preget sterkt av skam, forteller han.
– Spørsmålet var jo egentlig ikke om det skulle skje, men hvem av oss det ville skje.
Med minefelt som nabo
Det plinget inn et varsel på telefonen.
Selv om sola steker godt inn i bilen, kjennes kroppen plutselig ut som is. Jeg får en klump i magen og kjenner på et ubehag jeg aldri har kjent på før.
Jeg ser bort på en liten åker og et gjengrodd skogholt. Vi ser ingen mineskilt.
To timer senere danser gule bånd over åkeren. Ved skogen står det nå et mineskilt.
Knappe 150 meter unna feltet, ligger huset til Salima Mahmutović.
– Frontlinjen gikk rett gjennom denne stuen, sier hun og smiler forsiktig.
Da krigen brøt ut ble Salima og familien hennes nødt til å flykte.
Etter flere år returnerte Salima hjem. Selv om krigen var slutt, ble ikke livet umiddelbart normalt. Ektemannen var hardt skadd og kunne ikke returnere til vanlig jobb. Uten jobb og inntekt ble de tvunget til å finne en annen måte å overleve på.
De ble nødt til å ta i bruk ressursene rundt seg. Når hun går ut i skogen ved huset for å hogge ved, passer hun på hvert eneste steg.
Om noe ser merkelig ut, går hun sakte forbi.
– Jeg er klar over at man ikke skal ferdes i minefelt, men det er ikke realistisk at vi skal gå tretti år uten å ta i bruk skogen rundt oss, sier Salima.
Nå skal minefeltene endelig ryddes.
Med livet som innsats
En glohet formiddag i november, står store varebiler strødd rundt på åkeren.
Inni skogholtet svever metalldetektorer over bakken.
Tynne metallspyd stikkes skrått inn i jorda med 10cm mellomrom.
Menn i sorte skjorter med logoen MAG jobber med å kartlegge dette feltet. I samarbeid med sivilforsvaret, skal de gjøre skogholtet minefritt i løpet av de neste to ukene.
Nedžad Grebović er prosjektleder for feltet. Han titter stille bort på sin yngre kollega.
– Hør, denne jobben dreper meg. Jeg er konstant redd for å miste gutta mine.
Siden 1996 har totalt 134 mineryddere blitt offer for miner. 53 har mistet livet.
På grunn av stor finansierings-usikkerhet blir både MAG og Norsk Folkehjelp nødt til å avslutte sine mineryddingsprosjekter i Bosnia.
Til sammen stiller de med en femtedel av alle minerydderne i landet.
Valerie Warmington, Norsk Folkehjelps landsdirektør i Bosnia, forteller at donorer velger å prioritere andre land.
– Hvis vi får finansiering, starter vi kanskje opp igjen. Det er ikke helt utenkelig, men det er nok dessverre høyst usannsynlig, sier Warmington.
Et umulig mål
Kontoret til Isam Sendić, sjef for sivilforsvaret i Gradačac, oversvømmes av dokumenter. På hver overflate hviler det tjukke papirbunker og fargerike permer.
Han startet opp den første ryddingen i kommunen, og skal etter planen kunne erklære Gradačac for minefritt før han går av med pensjon.
Under flomkatastrofen i 2014, regnet det mer på én dag enn det gjør på fire måneder.
Miner ble forflyttet, og nye minefelt oppsto. Med flere milde vintre i vente, vil mineryddingen bli mer utfordrende.
– Uberørt landskap endrer seg, og minemarkeringer blir fjernet eller overgrodd, forklarer Sendić.
I dag er over 800 km² minelagt i Bosnia. Det er 1,5 prosent av landområdet.
Én kvadratkilometer tilsvarer en million kvadratmeter. Minerydderne vi møtte brukte én dag på 1000 m².
Et minefritt Bosnia føles som et umulig mål.
Vil ha Norge ut av minekonvensjonen
Frykten for russisk invasjon har fått fem Nato-land til å trekke seg fra minekonvensjonen.
– Når jeg ser for meg russiske okkupanter i våre grensebyer, ser jeg bare ødeleggelse og grusomhet. Derfor må vi hindre dem i å komme inn. Hvis jeg har et virkemiddel som fungerer, så må jeg bruke det, sa Litauens utenriksminister Kęstutis Budrys, til VG.
Hjemme i Norge har Unge Høyre vedtatt at de ønsker at Norge skal gjøre det samme for å forsvare egne grenser mot Russland.
Maria Strand Munkhaug, sentralstyremedlem i Unge Høyre, mener uttrekningen vil være frigjørende for forsvaret.
– Det er dumt å stå i en krigssituasjon hvor forsvaret har en begrensning, sier Munkhaug.
Hun legger vekt på at det verste med krig er tap av sivile.
– Minene må plasseres kontrollert og avgrenset fra sivile. Forsvaret må vurdere sikkerheten.
Kritisk til miner i nord
Kristina Đurić er seksjonsleder for politikk i Norsk Folkehjelp. Hun sier at landminer ikke er et effektivt forsvar mot invasjon.
– I tillegg til å drepe, skaper miner en fysisk barriere for humanitær hjelp. De ødelegger for dyreliv og landbruk.
Đurić stiller seg kritisk til å legge miner så langt nord.
Hun forklarer at store mengder snø og is vil forhindre aktiveringen av miner. Når isen smelter, garanterer hun at minene vil forflytte seg.
– Er det verdt å terrorisere sivilbefolkningen for noen minutter mer med forsvar, spør hun retorisk.
I Bosnia venter fortsatt 180 000 miner på sitt neste offer. De vet enda ikke at krigen er over.