Er det fremdeles mulig å gå tilbake over en bro som har brent i seks år?
Det er prins Harry og hans kone Meghan i ferd med å finne ut. Denne uken kom den overraskende nyheten om at paret forlater Montecito i California, tar med seg barna og flytter tilbake til Storbritannia. Det kom visstnok også overraskende på prins Harrys familie. Kongefamilier er jevnt over lite glade i overraskelser, som de må respondere på og som tar oppmerksomhet fra det andre de prøver å gjøre.
Så det spørs om dette er egnet til å reparere forholdet mellom prinsen og de øvrige kongelige, som har forblitt om bord i den rojale skuta etter at Harry hoppet over bord.
Harry har selv sagt at han ønsker å komme nærmere familien igjen. I sommer besøkte han og Meghan kongen og dronningen, som fikk se barnebarna for første gang på flere år. Men prins William sies å være uforsonlig. Kanskje undervurderer Harry hvor skadet relasjonen har blitt av hans egne utfall mot hoffet generelt og broren, faren og stemoren spesielt.
I vanlige familier blir foreldre og barn, brødre og søstre, stadig mer uavhengig av hverandre ettersom tiden går. Men medlemmene av en kongefamilie kan aldri helt slippe fri fra hverandre.
Det én gjør, må de andre forholde seg til og respondere på, fordi det preger hele institusjonens omdømme og identitet.
Dette skaper konflikter i flere kongehus, typisk mellom ett familiemedlem som vil leve åpent og autentisk og si og gjøre det de vil, og de andre som må rydde opp etterpå. Det som kan fremstå som frihet for én, kan fremstå som hensynsløshet for en annen.
Prins Harry kan, med en viss rett, føle seg urettferdig behandlet. Han tilbrakte oppveksten med å bli forfulgt og herjet med av pressen og bedt om å innordne seg av slottet. Da han ble voksen og trengte støtte og beskyttelse fra hoffapparatet, opplevde han at han ikke fikk det, fordi han veide mindre på den kongelige kjøttvekta enn broren.
Det var mer om å gjøre å beskytte omdømmet til broren, som skulle opp på tronen, mens Harry mer eller mindre var tiltenkt en rolle som elskelig onkel, en bifigur på balkongen.
Harry, en sårbar gutt, ble åpenbart ikke godt nok ivaretatt. Det er kanskje ikke så rart han på et tidspunkt fikk lyst til å slutte å gå i takt.
Men for William ble dette et vedvarende mareritt. Enhver kongelig konflikt eller skandale trekker til seg all oppmerksomhet. Det er tross alt mindre spennende å følge de kongelige rundt i hageselskaper og på veldedighetsarrangementer.
I sin nye rolle på utsiden av det kongelige livet kan prins Harry gi åpenhjertige intervjuer om hvor fælt det var å være en del av huset Windsor, og gi ut en bestselgende memoarbok full av sin egen smerte.
De som fremdeles er inne i folden, har sin rolle å tenke på. De vil ikke kunne slå tilbake på samme måte. De har sin posisjon og sin innflytelse, som er betydelig, men de har ikke samme frihet. Så de har bare vært nødt til å stå der og la uromomentet Harry slå løs på dem.
Harrys utfall har også sørget for å flombelyse problemene i kulissene, og har samtidig gjort at det har blitt vanskeligere for publikum å få øye på innsatsen de kongelige gjør fra dag til dag, de syke barna de hilser på, de gamle veteranene de gir en klapp på skulderen.
For prins William, som også har måttet takle sin kones kreftsykdom, må det ha vært som om lillebroren legger stein på stein til byrden han allerede bærer. Det er fullt mulig å forstå ham også. Derfor kan det ta tid å få til den forsoningen Harry har sagt at han håper på.
Men håper han også på noe mer? Så langt er det bare kjent at Harry og Meghan skal fortsette å være vanlige borgere, og ta de ikke skal bo på de kongelige eiendommene. I fjor fornyet de den lukrative avtalen sin om å produsere innhold for Netflix, noe som tyder på at de ønsker å fortsette med businessen sin. Men det kan være de har andre planer på sikt. Og hvorfor skulle de ellers flytte tilbake til Storbritannia, landet der Harry har sagt at han ikke føler familien er trygg?
Det har da også gått opp og ned med parets medieprosjekter, med podkastene og dokumentarene de har fått laget i samarbeid med Netflix og Spotify. I fjor publiserte Vanity Fair en lengre artikkel der de hadde intervjuet en rekke av parets frustrerte tidligere samarbeidspartnere.
De fortalte åpenhjertig om møtet med et par som åpenbart ønsket å utrette noe godt, som fremdeles var dypt forelsket i hverandre, men som manglet ideer og interesser og ikke forsto bransjen de ville jobbe i.
De fleste opplevde Harry som elskelig, men uengasjert, mer opptatt av polo og veldedighetsarbeid, uten egentlig driv for å tjene penger eller opprettholde sin egen profil. En av ideene hans gikk ut på å invitere verdens mest «sosiopatiske» statsledere og intervjue dem om hvordan de ble sosiopater, noe som, som Vanity Fairs journalist påpekte, trolig ville by på visse bookingutfordringer.
Meghan, på sin side, kunne være omskiftelig, sa Vanity Fairs kilder, bundet av tanken på parets omdømme og rask til å bebreide andre når noe gikk galt.
Dette paret, en prins og en skuespiller, skulle altså bli produsenter og en slags mediemoguler. De skulle bryne seg mot profesjonelle aktører med erfaring og talent og savvy, i en konkurranse om publikum som blir stadig hardere.
Det er ikke lett for noen, og enda vanskeligere for to mennesker som har blitt opplært til å gjøre noe helt annet. I tillegg har de et ambivalent forhold til sin egen kongelighet, som er det definitivt mest salgbare ved dem. Som en Spotify-ansatt formulerte det overfor Vanity Fair: «Det du flykter fra, er det mest attraktive ved deg».
Ironien er at noe både Meghan og Harry var gode til, og godt trent til, var å representere. Møte mennesker der de kongelige møter dem, pasienter på sykehusene, barn med blomsterbuketter ved siden av den røde løperen.
Meghan er profesjonell, Harry har arvet sin mors talent for å komme i kontakt med mennesker. Det kan hende balkongen, der man har et enormt sikkerhetsapparat rundt seg og en hengiven menneskemengde foran seg, på sikt kan virke som et ok sted, tross alt.
Men det er en lang vei dit ennå.