I tolv uker var hun med på prosjektet og forteller at livet endret seg i disse ukene.
– Det var bare godt alt. Jeg begynte å få mer og mer kontakt med familien og begynte å finne meg selv igjen.
Ingunn Søviknes har vært med på amfetaminstudien som ledes av forskere i Bergen. Målet er å finne en effektiv behandling for folk med amfetaminavhengighet. Det finnes ikke i dag.
Men kort tid etter at hun var ute av prosjektet, havnet Ingunn igjen tilbake i en hverdag der alt handler om dop.
Inne på badet i leiligheten der hun bor, konstaterer hun at noen tilfeldige gjester har ødelagt vaskemaskinen hennes.
Mens hun var med i amfetaminstudien, frem til slutten av mai, møtte hun opp på poliklinikken i Bergen hver dag og fikk sine tabletter. I den tiden hadde hun ingen sug etter amfetamin.
– Det gikk veldig bra. Jeg levde livet og begynte å få tak på ting. Jeg begynte å handle på butikken på normale tidspunkter. Jeg maktet å gå ut. Jeg begynte å leve igjen.
Det er det lenge siden hun har følt at hun har gjort.
Hun bor i en kommunal leilighet litt utenfor Bergen sentrum. På en hylle i stuen står det et eneste familiebilde inntil veggen, printet på et A4-ark.
Bildet er tatt i julen for noen år siden. Der sitter Ingunn sammen med sønnen, moren og bestemoren. Det er det eneste bildet fra livet hennes som hun vet hvor er.
Startet med hasj
Ingunn forteller at hun har ruset seg store deler av livet og at det startet i midten av niende klasse.
– Da begynte jeg å røyke hasj. Jeg røykte hasj i mange år. Jeg tok en liten strek amfetamin en gang i 17-årsalderen, men det som kalles jomfruskuddet tok jeg rundt 21-årsdagen min.
Siden har livet hennes handlet om rus. Hun forteller at jakten på stoff har ført henne inn i et kaotisk liv med mange ulike stoffer og kriminalitet.
Og selv om hun i dag får metadon gjennom LAR, legemiddelassistert rehabilitering, hjelper det ikke mot amfetaminavhengigheten hennes. Metadonen fjerner fysiske abstinenser og demper suget etter opioider som heroin, morfin eller fentanyl, men hjelper ikke amfetaminavhengige.
Etter at Ingunn var ferdig med sine 12 uker i studien, tok det ikke lang tid før hun var tilbake, sier hun.
– Det gikk ganske fort. I løpet av 14 dager var jeg tilbake til utgangspunktet igjen.
Nå flyter det rundt henne.
– Du vil ikke ha det slik?
Ingunn gråter og rister på hodet.
Amfetaminstudien ble startet i 2024 og er det som kalles dobbeltblindet. Det vil si at hverken deltakere, behandlere eller studiepersonell vet hvem som faktisk får virkestoffet amfetamin, eller hvem som får piller uten virkestoff, placebo.
Ingunn mener hun fikk amfetamin.
Nærmere 90 pasienter har til nå vært med i studien. Det betyr at selv om den ikke er ferdig, og forskerne ikke vil konkludere, ser de likevel et mønster.
Målet er at 226 pasienter skal delta innen utgangen av 2027.
Pasienter man vanligvis ikke når
Samme dag som vi besøker Ingunn, er nye pasienter med på prosjektet.
Inn på en poliklinikk på Åsane, rett nord for Bergen sentrum, kommer en ung mann med raske bevegelser og gul og grønn caps fra Felleskjøpet. Med et godt tak i sparkesykkelen som han holder med høyre hånd, kommer han smilende inn i rommet.
Det er Vegard Haugland. Da vi treffer ham, er han i sin femte uke i amfetaminprosjektet. Det betyr snart halvveis. Han får ikke annen rusbehandling og er derfor en av de rusavhengige som behandlingsapparatet vanligvis ikke når.
Han forteller at han har ruset seg siden 13- 14-års alderen.
– Vil du ha litt vann, spør sykepleieren?
Det vil Vegard.
– Bare sett deg, smiler sykepleieren og peker på en stol.
– Hvordan har det gått siden i går?
– Jeg har hatt det fint. Jobbet litt. Greier ikke mye stress. Jeg er bare glad jeg får medisin.
Studiesykepleier Beate Haga Trettenes snakker lavmælt og vennlig.
– Hvordan syns du medisinen virker?
– Jeg syns den virker helt utmerket. Bedre enn jeg hadde ventet.
Han får tre piller.
– Jeg trenger ikke å bruke gatene lenger. Jeg blir konsentrert og fokusert og får gjort det jeg vil, uten rot eller tull.
– Hvordan er hverdagen nå når du er i dette prosjektet?
– Jeg slipper å tenke på at det jeg gjør er ulovlig. Jeg har sovet bedre og spiser mer. Våkner før vekkerklokken. Holde avtaler. Nesten alt har endret seg. Jeg har til og med klart å jobbe igjen.
Han tar en pause og ser fremfor seg.
– Før i vinter var bare alt rot – og trist.
Vegard smiler og forsvinner raskt av gårde etter dagens dose. Også han er sikker på at han får piller med amfetamin.
– Mindre tankekjør
Overlege ved Rus- og avhengighetsklinikken ved Haukeland sykehus, Fatemeh Chalabianloo, leder prosjektet. Hun forteller at Vegard og Ingunn ikke er de eneste pasientene som merker en positiv endring.
– De pasientene som tror at de har fått virkestoffet, beskriver at de merker endringer. De får det bedre i hverdagen, får gjort ting, klarer å konsentrere seg bedre og har mindre tankekjør. De som tror at de har fått placebo, merker ingen forskjell.
Først når studien er over, vil forskerne få vite hva pasientene har fått.
– Det blir interessant å se om pasientene faktisk har fått det de trodde de fikk.
Målet er å se om behandlingen kan gi bedre livskvalitet, færre psykiske plager – og om det blir mindre kriminalitet. Rusfrihet er ikke et uttalt mål.
– Ideelt sett skulle vi ønsket at alle pasienter som har rusmiddelavhengighet, kunne hjelpes med å slutte å bruke stoffene de er avhengig av. Men i realiteten så er det ikke slik det er. Mange av pasientene har sammensatte tilstander som er vanskelige å behandle.
Chalabianloo understreker at det å få brukerne til å slutte å ta sprøyter på gata i seg selv er viktig.
– Et viktig formål er skadereduksjon. Det å slutte med injisering av gateamfetamin kan redde liv og redusere risiko. De som injiserer gatemafetamin er spesielt utsatt for alvorlige infeksjoner i hud, hjerteklaffer, hepatitt C, hiv, og død.
Med substitusjonsbehandling kan de få kontrollert behandling, mener hun.
– Da vet de at den medisinen de får, er trygg å innta. Det som de får på gaten, kan være blandet med mange farlige stoffer.
Vanskelige dilemmaer
Kari Milch Agledal er overlege ved Hammerfest sykehus og nestleder i Rådet for legeetikk. Hun peker på det problematiske ved at rusavhengige faktisk får rus av staten.
– Man fortsetter å behandle dem med de stoffene som de allerede er avhengige av, sånn at pasienten får en avhengighet til staten. Likevel har vi ikke noe annet godt alternativ for disse pasientene
– Bør det ikke være et mål at pasientene blir rusfrie?
– Det hadde vært det beste, men man ser at det får man ikke til med disse aller tyngste pasientene.
Hun sammenlikner metoden med røykeavvenning.
– I en del andre medisinske tilfeller, som med røykeavvenning, tenker man at nikotintyggegummi for eksempel, er et viktig substitutt, i hvert fall på veien.
Selv om det er skadelige stoffer og en tung og kostbar behandling, mener hun det er forsvarlig.
– Man mener det er vanskelig å få pasientene helt friske, så da vil man heller opprettholde avhengigheten på et mer forsvarlig plan, sånn at de likevel får en bedre livskvalitet.
Forutsetningen mener hun, er at det ikke er andre tilgjengelige behandlingsmetoder som har bedre resultat.
– Er det ikke en fallitterklæring å nærmest gi opp disse pasientene?
– Jeg tenker motsatt. Dette er pasienter som langt på vei er gitt opp av helsevesenet og av samfunnet. Det å forsøke å gi dem et tilbud, er tvert imot å ta disse pasientene på alvor. Dette er en behandling som faktisk kan gi dem bedre livskvalitet.
Et hjem fylt av kaos
Tilbake i leiligheten til Ingunn kommer tårene raskt. I neste øyeblikk ler hun.
Hun ler, selv om hun sier hun ser den håpløse situasjonen hun er i.
Rundt henne er det kaos, rot og ting alle steder.
Det er stor kontrast til slik det var før. En gang var hun elevrådsformann og husker den gangen hun traff statsministeren som da var Erna Solberg.
Leiligheten er fylt med gamle sigarettsneiper, skitne kopper og skitne klær.
– Hvordan er dagene dine nå?
– De er tomme.
– Er du mye alene?
– Mmm. Jeg har ikke så lyst til å treffe noen eller oppsøke noen. Det er vel noe de fleste kan kjenne seg igjen i, hvis de har vært nedfor.
– Er det sånn at amfetaminprosjektet var det som skulle til for deg?
– Ja. En forbaska tablett liksom.
Det var en smakebit av det som skulle til, mener hun.
Et håp.
Internasjonal interesse
Man regner med at mellom 5000 og 10 000 mennesker er amfetaminavhengige i Norge. På verdensbasis snakkes det om over 30 millioner mennesker som bruker amfetamin.
– Helsemyndigheter i en rekke andre land har tatt kontakt. De har store utfordringer på samfunnsnivå med disse pasientgruppene. De har ikke behandlingstilbud som i tilstrekkelig grad virker, og ser til vår forskning som har et stort potensial.
Det sier Christian Ohldieck, direktør for Rus- og avhengighetsklinikken i Helse Bergen. Han mener forskningen som ledes fra Haukeland sykehus, er banebrytende.
– Vi følges med veldig stor interesse internasjonalt og forskningen vi driver ligger veldig langt fremme internasjonalt.
Til nå er åtte norske sykehus med på prosjektet.
– Vi har lyktes med å etablere et godt behandlingstilbud for pasienter som er avhengige av heroin og andre opioider. Men for de store pasientgruppene som er avhengige av andre rusmidler, som amfetamin, kokain og vanedannende legemidler, finnes ikke tilsvarende behandlingstilbud.
For Ingunn er dagene igjen lange. Hennes ønske er at hun kan få fortsette behandlingen hun fikk under amfetaminstudien.
– Jeg syns det er horribelt, egentlig, at jeg er 50 år. Og fremdeles kan jeg ikke få den lille kjemiske greien som gjør at hodet mitt blir normalt. Sånn at jeg kan fokusere på det som betyr noe i dagene.
