Den tyske minejegeren «Fulda» og forsyningsskipet «Mosel» var torsdag på tur fra Middelhavet til Midtøsten og Rødehavet, via Suezkanalen.
– Skipene blir utplassert på forhånd for et mulig oppdrag i Hormuzstredet, sa forsvarsminister Boris Pistorius til pressen i Brussel.
Siden mars, noen uker etter USAs og Israels overraskelsesangrep på Iran, har Frankrike og Storbritannia samarbeidet om å lede en operasjon for å trygge skipstrafikken i Hormuzstredet så snart fred er oppnådd.
I en felles uttalelse med Tyskland og Italia, som også Norge har sluttet seg til, kunngjorde landene at de vil etablere en «defensiv og uavhengig operasjon for å betrygge kommersiell skipsfart og gjennomføre mineryddingsoperasjoner».
Det franske hangarskipet «Charles de Gaulle» dro mot regionen allerede i mai. Det gjorde også britiske HMS «Dragon».
For selv om USA og Iran har blitt enige om en foreløpig avtale om å få slutt på krigen, fortsetter flere farer å true skipstrafikken.
Tidskrevende arbeid
Én utfordring i Hormuzstredet er at Iran ikke har sagt hvor mange miner de har utplassert i stredet. Trolig vet de det heller ikke selv.
Man vet bare at de ligger i et område der skip pleide å seile før krigen:
– Man må få oversikt over om det ligger miner der og hvor de ligger. Når man finner dem, må man uskadeliggjøre dem, sier Ståle Ulriksen, høyskolelektor ved Sjøkrigsskolen, til NRK.
Ulriksen forteller at det finnes to metoder for å finne miner:
- Ved å kjøre et sveip, for eksempel ved at to skip drar en line mellom seg som hekter seg fast i minene.
- Gjennom minejakt med ubemannede undervannsdroner som tar bilde av havbunnen.
– Når man identifiserer en mine, kan man bruke en engangsdrone som sprenger den i lufta, eller så kan en annen drone utplassere en sprengladning ved siden av, sier Ulriksen.
– Når man har ryddet en rute, så må man bare utvide. Det er en møysommelig jobb å sikre at det ikke ligger miner noe sted.
– Vagt
Norge sluttet seg offisielt til Frankrike og Storbritannias initiativ 1. juni. Foreløpig er det ikke bestemt hva Norge skal bidra med.
– Planlegging pågår på militær side, sa utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) til NTB tidligere denne uka.
Ståle Ulriksen sier at et norsk bidrag kan være verdifullt:
– Norge har noen av de beste mineryddersystemene i hele verden.
Eide påpekte imidlertid også at man må få på plass «nødvendige forutsetninger».
Tysklands forsvarsminister sa torsdag noe lignende:
– Vi trenger et klart internasjonalt rammeverk for Hormuzstredet. Det kan ta mange former, sa Boris Pistorius.
Han føyde til at det også er nødvendig med tillatelse fra Iran og Oman.
Flere reagerer på at planene fremstår lite konkrete:
– Mandatet for en maritim operasjon fremstår vagt, uten noen klar definisjon av truslene de vil stå overfor.
Det skriver Azadeh Zamirirad, forskningssjef ved Tysklands institutt for internasjonal sikkerhet (SWP), i en analyse for tankesmia Carnegie Europe.
Sjøminer er ikke den eneste faren.
Skjør fred
USA og Iran har frem til 18. august til å bli enige om en endelig fredsavtale, ifølge USAs utenriksminister J.D. Vance. Hvorvidt de lykkes, gjenstår å se. Men det er også uklart om den midlertidige avtalen vil holde.
Fredag morgen ble det kjent at samtalene mellom USA og Iran som skulle skje i Sveit, er avlyst.
Til tross for Trumps løfte om våpenhvile i Libanon, fortsatte Israel angrepene torsdag og fredag. Fredag pågår det kamper mellom Israel og den Iran-allierte Hizbollah-militsen sør i landet, ifølge nyhetsbyrået AP.
En kollaps i fredsprosessen mellom Iran og USA kan bety at Iran gjenopptar angrep på skip i Hormuzstredet. Det vil også være et problem for eventuell rydding av miner, forteller Ståle Ulriksen ved Sjøkrigsskolen:
– Dette er ting som tar tid. Og de bemannede mineryddingsfarkostene er sårbare. De må ha fred og ro.
Han forteller at en militær skipseskorte for kommersielle frakteskip heller ikke vil løse sjømine-problemet.
– En sånn eskorte fungerer bare mot lufttrusler og ubåter. Det hjelper ikke inne i et minefelt. Du må først seile gjennom og rydde.
Uansett hva som skjer, tyder flere ting på at Iran-krigen har fått permanente konsekvenser for internasjonal handel og skipsfart.
– Vasen har blitt knust
– Hvis stredet ikke ble åpnet før slutten av juni, ville verdensøkonomien hatt trøbbel, sa Fatih Birol, sjefen for Det internasjonale energibyrået IEA, til pressen på torsdag.
Men selv om han er glad for at en avtale er på plass, er situasjonen skjør:
– Når det har skjedd én gang, så kan det skje igjen. Vasen har blitt knust, sa han om stengingen av Hormuzstredet.
Det er heller ikke kjent om Iran og eventuelt Oman vil innføre begrensninger og avgifter for skipstrafikken i stredet.
– Selv om stredet åpnes, vil Iran ha mulighet til å kunne stenge det igjen. Trusselen om stenging kan være nok til å skremme og forstyrre skipsfarten, skriver forsker Nitya Labh i en analyse for den britiske tankesmia Chatham House.
Hun er blant flere som påpeker at andre kan la seg inspirere, for eksempel den Iran-allierte houthi-militsen i Jemen, som kan prøve å stenge Bab-el-Mandeb-stredet mellom Jemen og Djibouti.
Selv om mye er uavklart, påpeker Ståle Ulriksen ved Sjøkrigsskolen at Europa har mye å tjene på å sikre trafikken i Hormuzstredet.
– Europa har kjempestore interesser. Både når det gjelder å få fraktet ut det som ligger der, men óg i det rettslige, sier han.
Også han er bekymret for eksempelet det vil sette hvis Iran får bestemme:
– I havretten er Hormuz definert som et internasjonalt strede der alle kan seile fritt. En blokade som bryter fullstendig med havretten, kan man ikke akseptere.
Interessert i utenriks? Hør utenriksredaksjonens podkast: