Åpningen av Ørn-feltet i Norskehavet – en satellittutbygging koblet mot Skarv-skipet – gjør at norsk offshoreindustri når den historiske milepælen på 100 produserende felt.
Både energiminister Terje Aasland (Ap), toppledere fra industrien og regionale politikere deltar på markeringen i subseahallen på Horvneset i Sandnessjøen.
– Dette er en milepæl uten like. Tenk dere det: Da det hele startet for rundt 60 år siden, var det ikke et eneste molekyl å hente opp. Nå, 1960 letebrønner senere, har vi 100 felt i produksjon, sa energiministeren i åpningstalen sin.
– For hver krone som er satset på leting gjennom disse brønnene, har samfunnet fått om lag fire kroner tilbake i avkastning, la han til.
Men den historiske festdagen overskygges av et alvorlig budskap fra bransjen selv.
Uten nye prosjekter vil produksjonen av olje og gass rase med over 60 prosent.
Advarer mot krisetall
Administrerende direktør i Offshore Norge, Hildegunn T. Blindheim, gikk på scenen i Sandnessjøen med betydelig bekymring for hva som skjer etter at festtalene er over.
– 100 felt i produksjon er en milepæl, men med dagens politikk vil norsk olje- og gassproduksjon, med tilhørende verdiskaping og arbeidsplasser, reduseres med i overkant av 60 prosent mot 2050, sier hun.
Bransjeorganisasjonen peker på at det nå letes for lite og at tørken på nye, store prosjekter truer fremtidige investeringer – noe som vil ramme leverandørindustrien i nord hardt dersom utviklingen ikke snur.
Ifølge Offshore-Norge står både distriktsarbeidsplasser og ringvirkninger på spill.
Bare i Nord-Norge genererte næringen 4.668 årsverk i 2025. Dersom eksisterende felt stenger ned for tidlig uten nye funn, rammes leverandørindustrien og lokalsamfunn som på Helgeland hardt, sier hun.
Så er det de internasjonale konsekvensene.
– Norge er EU sin viktigste og mest stabile energileverandør. EU har som mål å fase ut all russisk gass fra 2027, og Europa vil trenge norsk gass frem mot 2050 selv om de når sine klimamål, sier Blindheim.
Fra kjempefelt til mindre satellitter
Felt nummer 100 representerer også det tydelige skiftet på norsk sokkel.
Der norsk oljehistorie i starten ble bygget på gigantiske, frittstående plattformer som Ekofisk og Troll, handler dagens utbygginger i langt større grad om mindre undervannsanlegg.
Ørn-feltet kobles direkte opp mot eksisterende infrastruktur. Det forlenger levetiden til de store produksjonsskipene, men understreker også at de virkelig store gullgruvene blir færre.
– Vi er bekymret for fremtidige investeringer og behovet for nye prosjekter fremover, slår Offshore Norge-sjefen fast.
Hun peker på at det ligger store uutnyttede verdier på sokkelen.
– 83 uutbygde funn tilsvarer mer enn et nytt Johan Sverdrup-felt. I tillegg gjør god infrastruktur at mindre satellittfelt, som Ørn, kan bygges ut raskt og lønnsomt.
For å hindre et kraftig produksjonsfall krever bransjen mer leting og nye områder å bore i. Hovedfokuset ligger i nord, der Barentshavet og feltene utenfor Nordland peker seg ut.
– Ingen grunn til å feire
Leder i Greenpeace Norge, Haldis Tjeldflaat Helle, reagerer sterkt på at oljenæringen feirer 100 felt i drift, og avviser blankt at Norge svikter Europa hvis vi ikke bygger ut mer.
– Det er ingen grunn til å feire verken Norges enorme bidrag til den klimakrisen vi står midt i, eller at vi sakker akterut når resten av verden omstiller seg bort fra farlig olje og gass. Det vi faktisk risikerer, er at Norge investerer skattebetalernes penger i teknologi som markedet ikke ønsker seg, fastslår Helle.
Hun understreker at et produksjonsfall vil komme uansett.
– Det vil unektelig komme et produksjonsfall på sokkelen. Framfor å feire 100 felt i produksjon og rope etter enda mer olje og gass, så må Norge stanse leteaktiviteten og legge en ordentlig plan for omstilling, sier Greenpeace-lederen.
Oljehistoriker: – Ganske spesielt
At det nå er 100 produserende felt i drift på norsk sokkel er mye mer spesielt enn de fleste tenker over, mener forsker og oljehistoriker Helge Ryggvik, som har skrevet flere bøker om norsk oljenæring.
– Det er ganske spesielt. Vi ser kanskje de gigantiske plattformene og fabrikkene på land, der veldig mange av enkeltinvesteringene i dagens kroneverdi ligger på over 100 milliarder kroner stykket.
– Men det vi ikke ser, er den enormt store infrastrukturen på havbunnen med undervannsbrønner og utstyr. Selv om vi reiser ut dit, ser vi ikke alt som ligger under vann.
Likevel har andre land, som USA, langt flere installasjoner totalt sett.
– Men det er svært få i verden som er i nærheten av den størrelsen og kompleksiteten vi har på norsk sokkel, sier han.
Hva gjør vi etter oljen?
Mange nordmenn frykter nok hva som vil skje den dagen vi ikke lenger kan regne med dagens oljeinntekter. Det vil merkes godt, mener oljehistorikeren.
– Det kommer til å bli en voldsom omstilling. Hver gang det har oppstått et problem i norsk økonomi, har løsningen alltid vært å skru oljeaktiviteten opp et ekstra hakk. På papiret har vi løst det ved å sette overskuddet i Oljefondet.
Han synes det er et paradoks at det aldri har vært investert så mye som nå.
– Nå er vi oppe i over 250 milliarder kroner i årlige oljeinvesteringer – det høyeste noen gang. Det skjer samtidig som vi vet at de største og rikeste feltene allerede er tømt. Det gjør oss ekstremt sårbare for lave oljepriser.
Dette er avhengighetsskapende investeringer i framtidig aktivitet som gjør det ekstremt krevende for oss å forholde oss til det fallet som ubønnhørlig vil komme, sier han.
– Resultatet er at stadig flere folk blir avhengige av stadig mindre ressurser.
– Når oljealderen er over, hvordan kommer ettertiden til å se på oss?
– Ettertiden kommer til å se veldig tydelig at dette har gitt oss en utpreget dobbeltmoral i klimapolitikken. Vi har vært ekstremt tilpasningsdyktige når det gjelder å forme våre klimastandpunkter slik at de passer med våre egne økonomiske interesser som oljenasjon. Det har handlet om å selge inn at vi leverer «ren olje», «snill olje» og «demokratisk olje» – alt for at vi skal kunne fortsette som før.