Norge kan i større og større grad kalle seg en fotballstormakt, i den grad noen fortsatt skulle tvile, sånn i midten av september.
Rekordmange norske lag er med i europacupene, i hvert fall for menn. Selv om alle for øyeblikket taper, er det uansett utrolig viktig for fremtiden til norsk klubbfotball at de har kvalifisert seg.
Men også landslagsfotballen gir grunn til store smil på Ullevaal stadion. VM-suksessen ga et overskudd på 40 millioner kroner, selv etter fratrekk fra alle utgifter. Snart møter landslaget den tidligere sportslige storebror Danmark som gedigne favoritter.
Like etterpå er nasjonens kvinner favoritter til å kvalifisere seg til neste års VM når de skal ut i omspill.
Men stormakter driver som kjent også med storpolitikk.
Der lykkes definitivt ikke Norge og deres allierte like godt om dagen.
Det er ett og bare ett tema som virkelig engasjerer i internasjonal fotball for tiden, hvis noen skulle lure.
Det er selvsagt fremtiden til sveitseren Gianni Infantino som fotballens øverste leder.
Fra det store intet
Sommeren 2026 bød på et VM som var en suksess på veldig mange flere områder enn for det norske landslaget, ikke minst når det gjaldt det økonomiske.
Mye ble også kritisert, særlig sammenblandingen med det politiske, men dette prellet tilsynelatende fullstendig av den glattbarberte Fifa-presidenten.
Men da man trodde Gianni Infantino skulle bruke dette som den siste medvind frem mot det åpenbare gjenvalg på Fifa-kongressen i Marokko neste år, snudde plutselig alt.
Som om ikke verden allerede har mange nok forkortelser å forholde seg til innen idretten, fikk man plutselig en ny å forholde seg til, nemlig FFE.
«Fifa Forward Enterprise» var et prosjekt som dukket opp fra det store intet, bare dager etter VM-finalen. Deler av rettighetene til fremtidige VM-turneringer skulle selges til private investorer ledet av amerikanske Joshua Kushner, tilfeldigvis bror av Donald Trumps svigersønn.
De av medlemslandene som stemte for skulle få en masse millioner utbetalt allerede ved nyttår. De som derimot ikke gjorde det, fikk nesten ingenting til sammenligning.
Fristen var i det som kalles disse dager, nemlig 19. september.
Fløy for nært solen
De høyst kontroversielle lovnadene om ekstra pengestøtte, grensende til rene bestikkelser, var likevel ikke nok. Plutselig vendte nesten en hel fotballverden, eller i hvert fall mange nok, seg mot Infantino.
Det er vanskelig å se for seg Fifa-presidenten som skamfull, må jeg innrømme. Men her måtte han i hvert fall trekke tilbake forslaget
Fotballens Ikaros hadde fløyet for nært solen, og som for den greske sagnfiguren, så vingene ut til å smelte.
Men der Ikaros falt ned og druknet, holdt Infantino seg på lett mirakuløst vis flytende – og ikke bare dét:
Det var fortsatt voks igjen i vingene.
Tilbake med trusler
Etter noen halvhjertede beklagelser, var han veldig snart tilbake som seg selv, nå inkludert rene trusler mot meningsmotstanderne i Fifa.
Før man egentlig hadde fått begynt på minneordet over hans kontroversielle presidentperiode, satt Infantino igjen smilende på en ærestribune et sted i Afrika med en vennlig innstilt fotballpresident ved sin side.
Det neste som kom, var støtteerklæringene fra en rekke av Fifas medlemsland. Mange av nasjonene som hadde vært negative til FFE, ville likevel ha Infantino som sin leder i nye fire år, sa de plutselig.
Den vanskelige veien til 106
For Europa (Uefa), Nord-Amerika (Concacaf) og Asias (AFC) konføderasjoner ble plutselig veien veldig mye lenger og brattere mot deres uttalte mål, nemlig å få avsatt Gianni Infantino som president i Fifa.
Gianni Infantino har gjennom ti år bygget seg opp enorm støtte rundt i verden ved å gi mindre fotballnasjoner mye mer penger til å utvikle den nasjonale fotballen, men også det som kan kalles en plass ved bordet. Ikke minst har utvidelsen av antall land i VM-sluttspillene vært et meget populært signal. Denne gang var det 48. I 2030 er antallet etter all sannsynlighet 64.
«En gjeng bortskjemte unger»
Infantinos siste lille genialitet har vært å opprette en ny stilling som regiondirektør for medlemslandene i Karibia.
Med dét splitter han det nordamerikanske fellesskapet i Concacaf uten egentlig å gjøre noe ulovlig. Hans betrodde medarbeider heter Gelson Fernandes og er tidligere sveitsisk landslagsspiller. Til nå hadde han vært en av Infantinos utsendte i Afrika, med veldig gode resultater, hvis vi tar utgangspunkt i den unisone støtten Infantino har hatt og fortsatt har fra dette viktige kontinentet.
Resultatene kom umiddelbart. Jamaica brøt ut av Concacaf-rekkene og erklærte sin støtte til Infantino, kombinert med et rent spark mot Europa:
På papiret er Uefa nå sjanseløse i sin kamp, uansett hvor tydelige Lise Klaveness, Laura McAllister eller Aleksander Ceferin er i sin kritikk.
Rettens rotete vei
Om nøyaktig et halvt år, 18. mars 2027, er det valg av Fifa-president frem til 2031. Europa og deres allierte begynner å få meget dårlig tid.
I ekstrem tidsnød, kombinert med en tilsynelatende desperasjon, går Uefa nå, som NRK tidligere har fortalt om, i stedet rettens vei for å stoppe Infantino.
Uefa-topp i stort NRK-intervju: – Absurde og potensielt katastrofale avgjørelser
Grunnlaget mener man å finne i den grumsete prosessen som førte frem til forslaget om nevnte FFE. Kanskje er dette også eneste mulighet.
Men den juridiske veien er langsom og kronglete, særlig når den går via New York og Florida til rettssalene i Sveits.
Infantinos svar på søksmålet fra Uefa kunne ikke vært mer provoserende: Han gikk ut og bekreftet sitt kandidatur for gjenvalg i mars neste år.
Dit er det altså nøyaktig et halvt år. Men det er bare to måneder til fristen for å melde inn en motkandidat til Infantino, altså 18. november.
Ingen av de så langt mest aktuelle navnene, om det er canadiske Victor Montagliani eller qatarske Nasser al-Khelaifi, ønsker å ha navnet sitt på et tapsprosjekt.
Det er et slikt Lise Klaveness og hennes kolleger sitter på i øyeblikket.
Alt Klaveness kan håpe på inntil videre, er egentlig at Norge slår Danmark. En gang i tiden var i hvert fall det noe å glede seg over.