– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt frem til onsdag.
Santi Bauzá er en argentinsk fotballjournalist for ESPN i Buenos Aires. Når NRK ringer ham søndag kveld, er det snart et døgn siden Argentina sikret en semifinale mot England i Atlanta onsdag.
– Det er først nå jeg begynner å forstå hvor stort dette blir, sier Bauzá.
– Er det så stort da? Dere vant jo VM i 2022.
– Vel ... Det er England. I en semifinale i VM.
Han bare ler.
– Wow.
Argentinas trener Lionel Scaloni har prøvd å roe ned stemningen.
– Det er en fotballkamp. Det er alt, sa Scaloni.
Han kunne ikke tatt mer feil.
– Det er riktig å si det offentlig. Men bak lukkede dører tror jeg at alle narrativene kommer til å bli drillet inn i hodene på spillerne, sier Bauzá.
Selv en av spillerne, José López, så ut til å motsi sin egen sjef.
– Det er mye historie der. Og mye smerte, sa López.
Før VM lurte flere argentinere på om laget var sultent nok. De vant VM i Qatar. Lionel Messi var tidenes beste. Hva mer var det å gjøre?
Nå som de møter England, har de spørsmålene forsvunnet helt. Messi har vunnet alt.
Men han har aldri spilt mot England.
Bare Brasil har boret seg like dypt ned i den argentinske psyken.
Selv der handler det stort sett om fotball. Mot England har det vært juks, fanteri, og striden om hvem som eier Falklandsøyene utenfor Argentinas sørøstkyst. De fleste store VM-rivaler deler landegrense. Disse bor på motsatt side av kloden.
I mai kom det ut en dokumentar i Argentina om seieren mot England i kvartfinalen i VM i 1986. Alle hadde hørt og sett historien tusen ganger. Og likevel.
– Den var en utrolig suksess. Den solgte vanvittig med billetter. Alle snakket om den, sier Bauzá.
– Men det er jo 40 år siden nå?
– Alt dette er fortsatt relevant. Historiene lever ennå. Vi synger fortsatt om Falklandsøyene.
Bauzá er 27 år.
– Jeg er veldig ung. Min generasjon har aldri sett Argentina møte England i et VM. Vi har blitt matet med disse historiene så lenge, om Maradona, spenningen, rivaliseringen ...
– Og nå får vi endelig oppleve det.
«Århundrets ran»
De fleste mener at rivaliseringen startet i VM i 1966.
Det var kvartfinalen i VM på Wembley. England 1–0 Argentina.
«Århundrets ran» sier de i Argentina.
Lenge før kampen lå alt til rette for en skitten duell.
Det handlet om identitet. Britene tok fotballen til Argentina på slutten av 1800-tallet, uten at de lokale fikk delta. Mye britisk kultur sitter igjen.
Argentinerne elsker te. De har «engelske skoler». De kaller hjørnespark corner. Flere storlag har engelske ord i navnet, som River Plate og Newell’s Old Boys. Flere britiske band er større i Argentina enn i USA.
– Det er en interessant motsigelse. Vi tar avstand fra deler av England, og samtidig ligger andre deler nær våre hjerter, sier Bauzá.
Men Argentina mente alltid at de spilte fotball på den beste måten.
De følte at England spilte for fysisk og brutalt. Argentina spilte med rytme og artisteri. La Nuestra ble begrepet på deres egen stil. Da de møtte England, skulle de vise hvem som mestret spillet best.
– At vi slår England, er som at skolebarna vinner mot lærerne, sa stopperlegenden Roberto Perfumo til The Guardian i 2002.
Politikk spilte en rolle.
Jernbanene i Argentina, et symbol på britisk imperialisme, ble nasjonalisert under president Juan Perón i 1948. Perón ville ta tilbake tapte territorier, spesielt Falklandsøyene, som er blitt eid av britene siden 1833, men som Argentina mener at de arvet fra det spanske imperiet.
Skolebøker ble utgitt med nye kart, og elever ble fortalt hvem øyene tilhørte.
De to lagene møttes i VM for første gang i 1962, da England vant 3–1.
Fire år senere var Argentina overbevist om at alt var rigget mot dem.
Stoppet av hundeløp
Først ble de buet da de fikk en mann utvist mot Vest-Tyskland.
Fifa advarte dem om usportslig oppførsel. Da de så skulle trene på Wembley før de møtte England, ble de nektet adgang fordi banen skulle brukes til et hundeveddeløp samme kveld.
Så valgte Fifa en dommer fra Vest-Tyskland til å dømme kampen.
Og en dommer fra England til å dømme Vest-Tyskland.
Fifa bestemte det på et møte der representanter fra England og Argentina skulle være til stede.
Avgjørelsen ble tatt før argentinerne kom frem.
Kanskje var det bare en misforståelse.
Men for Argentina var det klart at England og Vest-Tyskland samarbeidet, sier Jonathan Wilson, som har skrevet bøker om VMs historie (The Power and the Glory) og Argentinas fotballhistorie (Angels With Dirty Faces).
– De tenkte: Ah, så klart er dette rigget. Så klart har noen gjort en avtale her, sier Wilson til NRK.
Før pause fikk Argentina sin kaptein utvist.
Antonio Rattín fikk gult kort for å prøve å felle Bobby Charlton. Så ble han utvist for en forseelse ingen kunne se. Det kom frem at dommeren, Rudolf Kreitlein, hadde vist ham ut for protester.
Men Kreitlein snakket ikke spansk. Og Rattín snakket verken tysk eller engelsk.
Kampen ble stoppet i åtte minutter. Argentina omringet Kreitlein. Dommersjefen Ken Aston kom ned på banen. Rattín nektet å gå av før en gruppe politibetjenter dukket opp ved sidelinjen.
Da Rattín gikk av, strøk han hånden om cornerflagget, som hadde et britisk flagg på toppen, og krøllet flagget i hånden.
Så satte han seg på det røde teppet som var lagt ut for Dronning Elizabeth II.
– Som dyr
Dagen etter sa Kreitlein at han ikke hadde likt «måten Rattín så på ham på».
Engelske spillere anklaget Argentina for å spytte, lugge og dra dem i nakkehårene. Boken ¡Golazo!: A History of Latin American Football siterer The Times som slaktet de søramerikanske lagene med unntak av Brasil:
– De fortjener å ryke ut, siden de tar livet av sporten på flere måter, ikke minst i enkelte tilfeller med udisiplinert, kynisk oppførsel og forakt for autoritet.
Argentinas fotballforbund anklaget dommerne for å favorisere England, og ble bøtelagt av Fifa, som truet med å utestenge laget fra neste VM. Tre av Argentinas spillere ble suspendert i 10 kamper totalt.
I Argentina sendte avisen Clarín en reporter med fly til Falklandsøyene for å plante et argentinsk flagg.
Men det verste kom fra Englands trener Alf Ramsey, som nektet sine spillere å bytte drakter med Argentina, og som sa dette:
– De oppførte seg som dyr.
– Dét er sitatet som brukes de neste 60 årene i Argentina. Som om det er dette britene faktisk tror om dem, sier Wilson.
Flere deler av Sør-Amerika raste mot Ramsey.
I Montevideo sendte den britiske ambassaden en melding til London som sa at den ble nedringt med 300 hatmeldinger som blant annet spurte hvor mye de hadde betalt Kreitlein.
Hjemme ble Argentina hyllet som moralske vinnere. Golazo siterer en nyhetsrapport om at flere tusen møtte opp i regnet for å ta dem imot. Kvinner kysset Rattín på kinnene. Noen hadde med seg plakater der sjefene i Fifa fremsto som esler.
– Siden det har Argentina følt at England har rigget ting mot dem, sier Wilson.
Da krigen ble tapt
I 1981 tok Leopoldo Galtieri over Argentina i et militærkupp.
I april 1982 sendte han 1000 tropper for å ta tilbake Falklandsøyene. Så sendte Margaret Thatcher mer enn 100 krigsskip ned fra Storbritannia.
Krigen holdt på da Argentina spilte VM i Spania samme år.
På tribunene sang argentinerne at den som ikke hopper, er en engelskmann. Argentinas stat printet ut lapper som viste en argentinsk gutt i landslagsdrakt som har tatt en britisk løve til fange. Argentina tapte først 1–0 mot Belgia.
Dagen etter fant spillerne ut at krigen var tapt.
Hele 255 britiske soldater døde, mens 649 argentinere hadde mistet livet.
Med knust moral røk Argentina ut av VM, og en ung Diego Maradona fikk direkte rødt for en stygg stempling mot Brasil.
Siden det har flere argentinere omtalt britene som «pirater».
– Skutt ned som fugler
Den politiske spenningen var enorm da de møttes igjen i 1986.
Det var kvartfinalen i VM i Mexico. En forside i det argentinske magasinet Tal Cual viste Thatcher med sort lapp over øyet.
«Pirat, heks, morder» sa teksten.
Spillerne sa at det bare var en fotballkamp ...
– Men vi visste at mange argentinske barn hadde dødd der, skutt ned som små fugler. Dette var hevn, skrev Maradona i selvbiografien El Diego.
Det samme sa forsvareren Roberto Perfumo til The Guardian mange år senere:
– Å vinne VM var andreprioritet. Vårt virkelige mål var å slå England.
Som i 1966 følte Argentina at verden var imot dem. Selv i Argentina.
De spilte ikke bra. Landets president hadde kritisert laget. Trener Carlos Bilardo var så upopulær at han knapt turte gå ut på gaten, og sa at huset hans hadde blitt angrepet to ganger.
Før store kamper, i tilfelle Argentina tapte, ba han kona om å sette opp et skilt utenfor huset som sa «SOLGT».
Maradona hadde utrettet null og niks i VM. Han ble vraket i 1978 og slaktet i 1982. Nå leste han at Michel Platini var bedre enn ham, og freste av sinne.
Mot England sto det 0–0 da Maradona hoppet opp mot keeper Peter Shilton, og slo ballen i mål med hånden.
Så løp han mot cornerflagget. Bak seg så han England rase. Dommeren nølte. Maradona ville at lagkameratene skulle feire med ham, slik at det hele virket troverdig.
Målet ble stående.
Fire minutter senere fikk Maradona ballen på egen halvdel, snudde på en femøring, og driblet seg forbi det engelske laget som en kniv i varmt smør. Han rundet Shilton og scoret.
På argentinsk TV ble kommenteringen til Victor Hugo Morales legendarisk.
– Den kommer til Diego, Maradona har den nå, med to mann på seg, Maradona trør på ballen, fotballverdenens geni drar seg mot høyre, han flyr av gårde og gir den til Burruchaga ... Fortsatt Maradona! Genialt! Genialt! Genialt! Ta-ta-ta-ta-ta-ta-ta ... Gooooool! Gooooool! Jeg har lyst til å gråte! Gud bedre, lenge leve fotball!! For et mål!!!
Selv på engelsk TV måtte Barry Davies ta av seg hatten.
– Du må nesten bare si at det der er enestående.
Soloraidet ble stemt frem som århundrets mål. Men Maradona sa at det var målet med hånden han likte best.
I Argentina var han ikke alene.
Bauza kaller det viveza criolla, en måte å overleve på ved å være listig, spille på grensen av regelverket, og gjerne krysse det om nødvendig. Argentinerne er stolte av dette.
Og så var det den ekstra gleden over at dette var England.
Landet som lurte dem i 1966.
Landet som virket så kalde og arrogante.
Senere sa Maradona at han ikke angret:
– Det var som å stjele fra en tyv.
– Kast ut piratene!
I VM i 1998 møttes de i åttedelsfinalen i Frankrike.
England trodde de kunne gå hele veien etter å ha nådd semifinalen i EM. Argentina hadde streng disiplin under trener Daniel Passarella, som hadde vraket en av sine stjerner, Fernando Redondo, fordi han nektet å klippe håret kort.
– Kast ut piratene! sa en av forsidene i Argentina.
Like etter pause løp Diego Simeone ned David Beckham. Mens Beckham lå på gresset, slang han ut en fot mot Simeone, en gladiator av en midtbanespiller, som falt bakover mens han veivet med armene.
Den danske dommeren Kim Milton Nielsen dro opp det røde kortet.
Det ble 2–2 før England tapte på straffer. Britisk presse gjorde Beckham til syndebukk.
– Ti heroiske løver, en dum gutt, sa forsiden til The Mirror.
Ett år senere kastet Simeone bensin på bålet, ifølge BBC.
– La oss bare si at dommeren gikk i fellen, sa Simeone.
– Du kan si at fallet mitt gjorde et gult kort til et rødt. Men sannheten er at den mest passende straffen hadde vært gult.
Beckhams hevn
I 2002 var stemningen fortsatt amper.
Noen måneder før hadde argentineren Aldo Duscher taklet Beckham i kvartfinalen i Mesterligaen mellom Deportivo La Coruña og Manchester United. Beckham hadde brukket et bein i foten.
– Duscher er nasjonal helt, skrev den argentinske sportsavisen Olé, ifølge The Guardian, og fulgte opp med en leder som sa:
– Før var det Maradonas hånd. Nå er det foten til Aldo Duscher.
De møttes i gruppespillet. Argentina hadde et kruttsterkt lag som 85 prosent av hjemlandet trodde kom til å vinne VM.
I stedet falt Michael Owen lett i en duell med Mauricio Pochettino, som trakk venstrebeinet til seg idet Owen løp forbi. Det var nok til å få straffe.
Beckham steg frem og banket ballen i mål. England vant 1–0.
– Søt hevn! sa forsiden til The Daily Mail.
– En av de mest notoriske fiaskoene i vår VM-historie, sier Bauzá.
For Argentina var det nå Owen som hadde vært listig. Wilson tror at begge lag har gått inn i kampene med en tro på at motstanderen kommer til å jukse.
– Det er nesten en følelse av at de hadde gjort det samme mot oss, og derfor er det fair, sier Wilson.
Mer enn fotball
Før årets VM hadde ikke lagene møtt hverandre siden 2005, da vant England en vennskapskamp 3–2 i Sveits.
Søndag lurte Wilson på hvor mye av den historiske spenningen som ville dukke opp igjen før onsdag kveld.
Men siden det har Fifa, lokalt politi og FBI kategorisert kampen som «høyrisiko».
The Times har skrevet at Fifa har en egen regel om at ingen argentiner eller engelskmann kan dømme en kamp som involverer noen av lagene.
Bauzá minner om at tre personer i Argentinas trenerstab – Pablo Aimar, Walter Samuel, Roberto Ayala – var med på å tape mot England i 2002. Diego Simeone er blitt filmet i landslagsdrakt på tribunen i løpet av VM.
Og hva med krigen?
I april skrev Argentinas president Javier Milei på X:
– Falklandsøyene var, er, og vil alltid være argentinske.
Da Argentina hadde slått Egypt i åttedelsfinalen, postet Argentinas fotballforbund en video fra garderoben der spillerne sang:
«Jeg er argentinsk fra vuggen til graven, for Falklandsøyene, for Diego, for Leos siste kapittel».
– Hør her, sier Bauzá.
– Om du kommer til Argentina, kommer du til å se en utskjæring av øyene overalt. Bak på biler, på kiosker, på tribuner, i sangene vi synger. Vi har virkelig et behov for å markere at øyene er argentinske. Det er fortsatt veldig relevant.
Han gleder seg som et lite barn til kampen.
– Det finnes noe mer enn fotball der. Det handler om prinsipper, men også om to ulike måter å se ting på. Ikke bare i fotball, men i livet generelt.