Michael vil spele i VM. Olivia vil berre spele fotball heile livet. Daniela vil bli målvakt.
Dei er alle barn med store draumar og ingen av dei tenker på kva det kostar.
Ikkje i dag. I dag speler dei gratis, på asfalt, i ei gågate halvannan time utanfor Los Angeles.
Rundt 40 ungar har samla seg i kystbyen for ein uformell gatekamp. Dei har på seg drakter, strømper og leggskinn, men dei manglar det aller viktigaste for å bli ein del av den amerikanske fotballmodellen: Foreldre med tjukk lommebok.
Det er Cameron Dejong og organisasjonen hans Ventura Football Network som har arrangert dette. Han er ein tidlegare fotballspelar som har spelt i Australia og Finland.
Nå ønsker han å kjempe mot modellen og gi alle ei lik moglegheit.
– Systemet er 100 prosent øydelagt, seier Dejong til NRK.
– Det utnyttar spelarane og set profitt framfor barna. Fotball i USA har blitt ein sport for dei rike. Om du vil spele på eit greitt nivå, er du avhengig av at foreldra dine har ein jobb som gjer at dei kan betale for det, utdjupar han.
Modellen kallast «pay-to-play» – du må betale dyrt for å vere med.
– Sjansen er éin til 1 million
I USA har det under VM oppstått ein stor debatt rundt «pay-to-play»-kulturen. Er den grunnen til at eit så folkerikt land som USA blir slått av land som berre har ein brøkdel av same innbyggartal?
Også i Noreg har det vore ein aukande debatt rundt kostnader i fotballen og idrett generelt. Spesielt i klubbar der det blir lagt til rette for satsing, kan kostnadene fort overstige 30.000 kroner i året for ungdom i form av for eksempel medlemskontingent, treningsavgift, utstyr og eigendelar til turneringar og treningsleirar.
I USA blir det opplyst at 30.000 er eit gjennomsnitt, men kor prisane er langt høgare for dei som verkeleg vil satse. Da bikkar gjerne den årlege kostnaden over 100.000 kroner i året for ungdom.
– Om du ikkje har råd til avgiftene, blir du skyvd til side. Det er der karrieren stoppar for mange. Du kan alltids jobbe hardt og håpe på flaks, men utan pengar er sjansen éin til éin million, seier Dejong.
– Sporten har blitt mykje meir fokusert på kven som har mest pengar – ikkje nødvendigvis kven som er best, seier han vidare.
Ein annan forskjell mellom det amerikanske og det norske systemet, er at satsinga ofte startar så tidleg som i sjuårsalderen.
I tillegg kjem speidarar frå college-lag og profesjonelle klubbar nesten utelukkande til dei betalte turneringane.
Betaler du ikkje, blir du ikkje oppdaga.
Forsvararane av systemet hevdar at profesjonell trening av lisensierte trenarar kostar pengar overalt i verda, og at andre amerikanske idrettar som basketball og baseball brukar same modell på konkurransenivå.
NRK har forsøkt å få kommentar frå leiarar i det amerikanske pay-to-play-systemet, men har ikkje lukkast med å få svar.
EU-politikere i strupen på Fifa – krever etterforskning av Infantino
Går glipp av talent
Dejong ristar på hovudet over talenta landet går glipp av fordi idretten har blitt ein lukka industri. Speidarar frå college-lag og profesjonelle klubbar drar til dei store betalingsturneringane.
Spelar du ikkje der, blir du som regel ikkje sett.
– Nokre av dei beste spelarane finn du ikkje i dei dyre akademia. Dei speler her ute på gata, i bakgardane eller i uformelle ligaer. Det er der dei ekte spelarane kjem frå. Men dei fell gjennom sprekkane fordi dei ikkje har råd til prøvespela eller agentane. Det er urettferdig, og det må skje ei endring der vi set spelarane først, og ikkje profitten, seier Dejong.
– Potensialet deira blir aldri realisert. Og det tapet ser du ikkje i nokon statistikk, fortset han.
Alex Garcia er trenar for barna som speler på asfalten, og han driv eit ungdomslag i Oxnard, eit låginntektsområde. Han kjenner systemet frå innsida.
– Har du ikkje det rette emblemet på drakta, er det nesten umogleg å bli oppdaga – same kor god du er, seier han.
Håpar VM kan bidra til endring
Også dei amerikanske stjernene erkjenner svikt i systemet.
– Forhåpentleg kan strukturen endre seg slik at det blir meir tilgjengeleg. Det er den einaste måten sporten kan utvikle seg vidare på i USA, seier Fulham-spelar Antonee Robinson.
– Vi håpar berre at VM set landet og ungdommen i rett retning. Og når det gjeld pay-to-play – ja, det er noko vi håpar sakte, men sikkert kan finne ein veg rundt, seier Gio Reyna, som speler for det amerikanske landslaget og Borussia Dortmund.
– Men vi håpar framfor alt at denne meisterskapen hjelper ungdommen til å bli forelska i sporten, legg Reyna til.
Dejong deler håpet om at VM kan bidra til endring.
– Eg trur VM skaper mykje merksemd, og det er velfortent – særleg i USA. For vi prøver å bruke det momentumet til å verkeleg drive sporten framover og skape ei varig endring. Til lenge etter at VM er over.
Tilbake på asfalten er Daniela, Michael og Olivia framleis i gang. Dei aner ikkje kva det kostar å bli det dei drøymer om. Og i dag speler det inga rolle.