Da Gianni Infantino ville slippe til private investorer i fotball-VM, gikk det et sjokk gjennom fotballverdenen.
Men dette er på mange måter en naturlig utvikling i fotballen som alltid og på autopilot har takket ja til høystbydende – uavhengig av hvor pengene kommer fra.
Forleden dag kunne man lese i MinMote i VG at Erling Braut Haaland hadde på seg en pyjamas som koster en halv million kroner. Samme redaksjon fortalte tidligere i sommer at samme mann har en veskesamling verdt flere millioner kroner.
Ute av kontekst kan dette minne om en fyr med en vanvittig pengebruk, men når man tjener over 400 millioner kroner i året for å spille for Manchester City, blir ikke pysjen så kostbar likevel.
De som finansierer Haaland og Manchester City, befinner seg i den samme sfæren som de folkene som ønsket seg en bit av den mest ettertraktede kaka på markedet, VM i fotball.
Investorene har for lengst overtatt fotballen. I Europa er de overalt. 11 av 20 Premier League-klubber eies i dag av amerikanske investorer.
Ærverdige engelske klubber som Newcastle og Manchester City er eid av Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Kongefamilien i disse landene har svært tette bånd til Kushner-familien og andre i Donald Trumps innerste krets som Gianni Infantino ønsket å ha med på investorlaget.
Betyr det at også Haaland er en del av problemet? Svaret er helt opplagt ja.
En av grunnene til at fotballspillerne helst befinner seg i «bobla» og aldri kritiserer investorer med tvilsomme hensikter eller regimer der menneskerettigheter kommer i annen rekke, er at de vet at slike uttalelser vil få konsekvenser for markedsverdien og lønna.
Ingen ønsker lavere lønn. Alle vil ha mer hele tiden. Og fotballen speiler storsamfunnet, der vekst trumfer det meste.
At vekst også har negative ringvirkninger som for eksempel hetebølger og skogbranner, får så være, for i en verden der det meste måles, er vekst kanskje den viktigste måleenheten.
Det kan væreen av grunnene til at det knapt blir problematisert at det saudiarabiske oljeselskapet Aramco, et av de selskapene i verden som bidrar til mest utslipp av klimagasser, var hovedsponsor under årets fotball-VM samtidig som deler av Europa sto i brann.
Men det kan komme noe godt ut av borgerkrigen i fotballverdenen som vi har vært vitne til den siste uka.
Alt tyder på at Infantino er ferdig som Fifa-president, bare noen uker etter at sveitseren proklamerte at sommerens VM var «den største og beste menneskelige, sosiale og kulturelle begivenheten menneskeheten noensinne har bevitnet».
Helt siden Gianni Infantino ble valgt til Fifa-president i 2016, har han vært opptatt av penger, makt og fotball – i den rekkefølgen.
Allerede i sitt første styremøte klaget han på lønna. Tidlig ble det klart at han likte å menge seg med statsledere, jo mer autoritære, dess bedre. Han har pleiet tett omgang med Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman, Rwandas Paul Kagame (som fikk over 99 prosent av stemmene ved forrige presidentvalg i 2024), Vladimir Putin og Donald Trump.
Alle som har fulgt Fifa tett, har sett det samme:
Gianni Infantino har i stadig større grad gjort seg til fotballens diktator. Det var han som sørget for at Saudi-Arabia skal være vertskap for VM i 2034. Det var Infantino som ene og alene opprettet Fifas patetiske fredspris som han ga til sin venn Donald Trump.
Infantinos mange soloraid har irritert mange, men frem til avsløringen om hans hemmelige plan om eksterne investorer til fotball-VM var hans posisjon urokkelig.
Under Infantinos regjeringstid har inntektene til Fifa økt. Det samme har utbetalingene til medlemslandene. Og det har bidratt til Infantinos suverene posisjon som fotballfamiliens overhode.
At Infantino ikke var en reformator, så man tidlig i hans presidentperiode. Allerede i 2017 var det røde flagg overalt. Da sparket han de to lederne av Fifas etiske komité som på den tiden etterforsket Infantino for flere brudd på Fifas regelverk.
Blant annet hadde Infantino sørget for at Ahmad Ahmad ble ny president i den afrikanske fotballkonføderasjonen CAF, og gjennom det hadde han i praksis sikret seg full kontroll over de 54 afrikanske medlemslandene.
Så hva skjer nå?
Gianni Infantino kan selvsagt trekke seg, men mest sannsynlig vil han gå med knottene først for å beholde jobben.
Han har fremdeles kontroll på afrikanske CAF, Conmebol (Sør-Amerika) og Oceania. Den asiatiske konføderasjonen AFC sies å være mer splittet, og da kan det bli vanskelig for Infantino å få de stemmene han trenger ettersom både Uefa og Concacaf (Nord- og Mellom-Amerika) med sine 96 stemmer til sammen er fast bestemte på at Infantino må erstattes.
Dette vil skje gjennom en avstemning på en ekstraordinær Fifa-kongress som trolig vil finne sted i høst. Her vil Infantinos skjebne besegles.
President i Concacaf, Victor Montagliani fra Canada, vil trolig bli valgt som midlertidig president ved en eventuell ekstraordinær kongress, før en ny president vil bli valgt permanent under den neste ordinære Fifa-kongressen i mars 2027.
Vi ser ikke et nytt Fifa i sikte, men mer av det samme, enten det blir Montagliani eller en annen som vil ta over roret i første omgang. For Gianni Infantino er ikke årsaken, men symptomet på Fifas mange problemer. En ny president vil ikke endre dette.
Få i fotballen vil savne Gianni Infantino. Men for at en virkelig endring av Fifa skal finne sted, holder det ikke med å finne en annen president enn Infantino. Fifa har aldri klart å reformere seg på egen hånd – og vil heller ikke klare det denne gangen.
Kanskje det er for mye å be om at spillerne kommer ut av «bobla». Spillerne har makt til å få til endringer hvis de selv ønsker det. Men av alle fristelser er det få som er større enn høye lønninger.
Og når lønnsnivået gjør at spillere kan være milliardærer når de legger opp, er det ingen grunn til å tro på en nødvendig brems i pengegaloppen. Les også Infantino-angrep på direkten: – Må handle om god styring, ikke «Game of Thrones» Les også Disse kan ta over hvis Infantino må gå: – Klaveness er den mest spennende kandidaten