Før eller siden skjer det alle, det som skjer kongefamilien nå.
Vi må alle se foreldre og besteforeldre bli gamle, miste kraften i kroppen. Hendene som en gang løftet oss til værs, griper nå etter støtte. Den som lærte oss om livet, trenger nå at vi hjelper dem.
De som har oppdratt barn, jobbet, gjort sitt for å holde samfunnet sammen, har nå behov for å bli tatt vare på. Det er vemodig å være vitne til.
Men for de aller fleste av oss skjer det i familiens skjød. De som ser et menneske bli eldre, er søsken og barn og barnebarn, nære venner. De gamles oppgaver ute i samfunnet er overtatt av andre, nye krefter har kommet til. De kan trekke seg tilbake. Slik er det ikke for kongefamilien.
Kong Harald, snart nitti år gammel, får ikke bare familien på sykebesøk. Fra hele landet er blikk vendt mot Rikshospitalet i Oslo. Og kronprins Haakon er ikke bare sønn og omsorgsperson. Når faren er syk, er han også regent. Han skal ta vare på sin far og gjøre farens jobb, samtidig.
Han skal sørge for at monarkiets store maskin går noenlunde som den pleier, at kongehuset er arbeidende og synlig, at folk føler seg møtt og sett. Det er oppgaver som ikke kan overlates til en vikar, og som ikke kan settes på vent. Slik sett får kronprins Haakon en dobbelt byrde å bære i dager som disse.
Det er ikke første gang kronprins Haakon har vært regent i en krevende situasjon. Han var regent da prinsesse Ingrid Alexandra ble født i 2004, da kong Harald var i rekonvalesens etter en kreftoperasjon. Mange år senere skulle kronprins Haakon bekrefte overfor sin biograf Kjetil Østli at han kjente på ganske mye uro.
«Jeg var ikke drillet, det var mye jeg ikke kunne», sa han. «Hadde faren min vært der, kunne jeg spurt ham. Nå måtte jeg greie det selv.»
Det har vært flere regentperioder underveis, og det er en langt mer erfaren mann som nå har hånden på roret. Men det er også en situasjon som på en annen måte må være vanskeligere, fordi aldringen og aldringens ubønnhørlighet trer så klart frem.
Kong Haakon forsvant mer eller mindre fra offentligheten etter at han hadde et fall og brakk lårbenet på Bygdøy kongsgård sommeren 1955. Utad ville han være sterk og pålitelig, en klippe, når han ikke kunne være det, valgte han å være usynlig. Kong Olav var ikke like opptatt av å gjemme bort hvordan aldringen preget ham.
Sommeren 1990, da han vendte tilbake til Bygdøy kongsgård etter et lengre opphold på sykehus, tok han raskt opp igjen de regelmessige samtalene med statsministeren og utenriksministeren. Kongen satt da i rullestol, og snakket ikke like klart som før. Men som han sa: «Jeg må tåle å bli sett også når jeg er såpass redusert som nå.»
Så hører det med til historien at kong Olav kanskje ikke helt aksepterte å være syk, og blandet seg i hvordan sønnen skjøttet sine oppgaver som regent. Kong Harald skulle selv si at han hadde en annen tilnærming, og syntes det var riktigere å la kronprinsregenten ha styringen fullt og helt de gangene det var nødvendig at han tok over.
Men også kong Harald har trosset sykdom og aldring, og gjennomført audienser og representasjonsoppdrag selv om bena åpenbart ikke har vært sterke nok til å bære ham.
Slik oppstår et slags paradoks. I motsetning til nær sagt alle andre, har kong Haralds aldring skjedd ute i offentligheten, med alle nordmenn som vitner.
Dermed har han også gitt dem en anledning til å se de samme prosessene ta tak i kongefamilien som for alle andre. En anledning for gjenkjennelse, et speil.