Listhaug og Søreide
Sylvi Listhaug overtok et parti med god tid og lave skuldre. Den luksusen har ikke Høyre-leder Ine Eriksen Søreide. Foto: Javad Parsa / NTB

Alt Sylvi Listhaug tar i blir til gull om dagen. Selv drittsaker som rasistisk fyllerør på bar og kort prosess med egne ansatte, har ikke gjort annet enn å styrke Frps jerngrep om velgerne.

Det viser den ferske målinga Norstat har gjort for NRK, Dagbladet og Vårt Land. Skyhøye 31,4 prosent er det beste Frp-tallet i NRK-målinger siden 2006. Frp er nesten dobbelt så store som Høyre. Samtidig øker forspranget på Arbeiderpartiet. Sylvi Listhaug er rett og slett suveren.

Bortsett fra at Frp befester en stadig sterkere posisjon, må man nesten ha mikroskop for å se endringer siden forrige måling.

Men i det politiske landskapet kan dette være en langt mer dramatisk endring.

Rollebyttet mellom Høyre og Frp som høyresidens dominerende parti, kan sette varige spor.

Det vil være en overdrivelse å si at Ine Eriksen Søreides første måneder som Høyre-leder har vært en suksess. Det sier litt om synlighet når hun rykker ut i VG for å forklare hvorfor hun har vært så usynlig. Svaret er at Høyre er ute og lytter.

Det er selvsagt klokt.

For på Stortinget virker det som partiet ikke helt vet hvilken fot de skal stå på.

I det ene øyeblikket vil de sette ned dieselavgiftene, starte flyopprør og utsette havvindsatsinga de selv ivret for. I det neste vil de refse regjeringa for uansvarlig pengebruk, bygge ut mer kraft og overgå selv EU i EU-tilpasning.

Nå finnes det gode argument både for og mot de ulike standpunktene, men de kler hverandre dårlig. Hovedinntrykket er et parti som er lettere identitetsforvirret.

En del av partiet ønsker å gå i retning mer tradisjonelle verdier, distriktspolitikk, streng innvandring og næringsliv langs kysten. Mens andre hegner mer om liberale verdier, klima, storby og ansvarlig pengebruk.

Det er forenklet sagt litt «eid, pride og havvind» mot diesel, forsvar og Stad skipstunnel.

For å låne bildet til VGs legendariske tegner Roar Hagen.

Det skyldes delvis også et maktvakuum etter Erna Solberg. I sine mest dominerende år klarte hun å forene, nærmest utslette, alle fløyene i partiet.

For øyeblikket er det liten tvil om hvor hovedtyngden av høyresidevelgerne befinner seg. Høyres problem er at Frp er som fluepapir på disse velgerne. Med sukker på.

Og de få som ikke lar seg lokke av Listhaug, har for tiden en trygg, liten havn hos KrF eller Sp. Alle disse partiene snakker med en tydeligere stemme enn Høyre.

For dem som synes det blir vel mye diesel og lettsindig pengebruk, framstår fortsatt Stoltenbergs Arbeiderparti som et mer fristende alternativ.

Alle som følger politikk over tid, vet at det som går opp har en tendens til å gå ned.

Det er likevel ingen naturlov at Høyre igjen skal bli det største partiet på høyresiden.

Særlig bekymret ville jeg vært som Høyre-strateg for at Frp spiser seg inn på område etter område som tidligere har vært Høyres kjerneområder.

Først ble de største parti. Så ble de Støres hovedmotstander. Så tok de skolepolitikken. Nå er de godt i gang med å posisjonere seg både på finans og utenrikspolitikk.

Mens Frp sprenger seg videre opp på Richters politiske skala, er det verdt å minne om at Sylvi Listhaug brukte flere år på å finne formen. Oppgangen tok lang tid, og det var mye hopp og sprett. Mange i mediene lurte på om Listhaug hadde «mista det».

Men i partiet hadde de lave skuldre. Frp hadde ikke så mye å forsvare i valgene heller.

Den tida har ikke Ine Eriksen Søreide. Etter brakvalget sist, har Høyre en enorm fallhøyde i neste års lokalvalg. Mens alle venter på at hun skal finne seg til rette i nyjobben, er 108 Høyre-ordførere stadig mer nervøse for å miste jobbene sine.

Mandat: