Midnatt 17. juni, norsk tid, er Irak tilbake igjen i fotball-VM. Og det med Norge som første motstander.
Om det ender med nederlag, slipper de heldigvis å frykte både torturmasker og annen mishandling.
– I et land med en historie fylt av så mye tragedie, har de få og sporadiske fotballtriumfene betydd mye for mange. Det var også tilfellet da laget endelig kvalifiserte seg til VM i april i år, sier Charlotte Lysa, seniorforsker i NUPI (Norsk Utenrikspolitisk Institutt).
Krig igjen
– Men også denne gang var bakteppet krig: Irak har vært rammet av krigen i Iran, med over 100 døde. Likevel fyltes gatene i Bagdad for å feire, fortsetter Lysa.
Irak har ikke vært i VM siden 1986, der de endte sist i gruppen med null poeng.
Det er også den eneste gangen de har kvalifisert seg. Endelig er de der igjen.
– Dessverre gjør et restriktivt amerikansk visumregime, kombinert med at USA har redusert konsulærtjenestene i Irak som følge av Iran-krigen, at få irakiske supportere får reise til USA for å følge laget, sier Lysa i NUPI.
Saddam Hussein var Iraks diktator fra 1979 til han ble styrtet i 2003. I hans Irak var det sønnen Uday som styrte idretten. Det gjorde han med like hard hånd som faren styrte politikken.
Pisket og slått
Spillere ble kastet i fengsel i dager eller måneder. De ble slått med jernstenger, pisket under fotsålene, lenket til vegger eller dratt over asfalten til ryggene ble blodige. For så å bli kastet i en kloakkum.
Hvis Uday var innom en spillers fengselscelle, kunne han ydmyke med å urinere på et barbert hode.
Fifa satte mot slutten av 1990-tallet i gang en gransking, men kommisjonen som dro til Irak, fikk selvfølgelig ingen beviser. Ingen turte å si noe.
Sannheten kom for alvor frem da en avhopper med landslagsbakgrunn, Sharar Haidar, fortalte sin historie. Etter å ha blitt fengslet og torturert etter et tap, sa han nei til å spille mer for Irak. Da ble Uday Hussein rasende og bestemte seg for at Haidar aldri mer skulle være i stand til å sparke en fotball.
Hans vitnemål sjokkerte en hel fotballverden.
– Drev fotballforbundet som diktator
– Det er vanskelig å ta inn over seg hvor brutalt Saddam Husseins styre var, og Uday sto på ingen måte tilbake for sin far, sier seniorforsker Charlotte Lysa.
– Han så på fotballforbundet som sin private lekegrind, noe som innebar voldelig og ydmykende avstraffelse av spillere – men også krav om en stor andel av lønna til spillere som signerte for utenlandske klubber. Med andre ord drev han fotballforbundet som en diktator.
Hun legger til at Uday Hussein også var i konflikt med FIFA og klagde stadig på internasjonale restriksjoner på fotball i Irak – som han omtalte som et «peace-loving» country i et brev til FIFA tre år før faren invaderte og okkuperte nabolandet Kuwait.
– Viktig for befolkningen
Fotball er langt mer en sport i Irak.
– Vi vet, også fra andre land i regionen, at fotball kan være veldig viktig for en befolkning som lever med krig og konflikt, både for å opprettholde en følelse av normalitet, og som noe felles å samles om og å glede seg over, sier Lysa.
Fotballen kom til Irak med de britiske soldatene tidlig på 1900-tallet. Da det irakiske fotballforbundet (IFA) ble grunnlagt i 1948, var sporten allerede i ferd med å bli et verktøy for nasjonal identitet. Krysningen mellom politikk og fotball tok imidlertid en mørk vending under Saddam Hussein og hans Ba'ath-parti.
I denne perioden var fotball et spørsmål om statlig prestisje – og overlevelse for spillerne.
Det er bredt dokumentert av menneskerettighetsgrupper og tidligere spillere at Uday benyttet et privat fengsel (Al-Radwaniya) til å torturere spillere som underpresterte. Å bomme på et straffespark eller tape en viktig kamp kunne føre til pisking, fengsling eller å bli tvunget til å sparke betongballer.
Til tross for dette kvalifiserte Irak seg til 1986-VM.
Uday Hussein ble til slutt drept av amerikanerne den 22. juli 2003. Han og lillebroren Qusay hadde gjemt seg i et hus i Mosul, Iraks nest største by. Etter en voldsom skuddveksling kunne soldatene gå inn og finne likene av despotens sønner.
Saddam Hussein selv ble hengt ved utgangen av 2006.
Merkeår
Uroen fortsatte. En borgerkrig herjet. Likevel skulle 2007 stå som et merkeår for irakisk fotball. Asia-mesterskapet den sommeren foregikk midt under en krig, som sendte millioner av mennesker på flukt og mange menneskeliv både blant sunnier og sjiaer hver dag.
Mange av spillerne var krigstrette. De var barn av Iran-Irak-krigen, av de økonomiske sanksjonene, av USAs invasjon, av borgerkrigen.
Det var for farlig å ha forberedelsene til mesterskapet hjemme i Irak, så de måtte gjøre det i naboland som Emiratene og Qatar.
Iraks mangfold
Samtidig var troppen fra 2007 var en fin blanding av Iraks mangfold. Den legendariske spissen Younis Mahmoud var sunnimuslim fra Kirkuk.
Midtbanedirigenten Nashat Akram var sjiamuslim, men kantspilleren Hawar Mulla Mohammed var etnisk kurder.
Da Irak tok seg til finalen med seier over Sør-Korea på straffer, samlet tusener på tusener av fotballfans seg på gatene for å feire. To selvmordsbiler med bomber angrep menneskemengdene i Bagdad, og minst 50 menneskeliv gikk tapt.
På hotellet sitt i Jakarta, der Asia-mesterskapet foregikk, samlet spillerne seg for å diskutere om de rett og slett måtte trekke seg fra finalen, av frykt for at enda flere menneskeliv skulle gå tapt.
Ombestemte seg
De ombestemte seg da de en mor som hadde mistet sin sønn i bombene sto fram på TV og ba dem om å spille finalen, og sa at hun ikke ville gravlegge sin sønn før de hadde vunnet trofeet.
Folk fra alle bakgrunner samlet seg rundt TV-skjermene. Da Younis Mahmoud scoret det vinnende målet på heading mot Saudi-Arabia i finalen, førte feiringene i Bagdads gater til at sunnier, sjiaer og kurdere danset sammen.
Fotballandslaget hadde klart det som politikerne og religiøse ledere ikke klarte; å samle irakerne. Triumfen ble et argument for nødvendigheten av et forent Irak.
De siste årene har regjeringen brukt «stadion-diplomati» for å signalisere en retur til normalitet. Byggingen av arenaer i verdensklasse, har vært et bevisst politisk trekk for å vise verden – og naboene i Gulfen – at Irak var stabilt og åpent for business etter seieren over ISIS.
Gulf Cup ble arrangert på den nye stadion i Basra i 2023. I tiår hadde Irak vært isolert fra sine arabiske naboer, sterkt påvirket av forholdet til Iran og arven fra invasjonen av Kuwait i 1990.
Bildene av irakere som ønsket kuwaitiske og saudiarabiske fans velkommen inn i sine hjem i Basra, gjorde mer for regionalt diplomati enn årevis med formelle toppmøter.
Drillo hentet inn
Fotball på irakisk kan være et pusterom fra virkeligheten. Det kan være en diplomatisk olivengren. Eller det kan være et rop mot korrupsjon og vanstyre.
«Mesopotamias løver» bærer en bør tyngre enn de fleste: De skal både oppfylle nasjonens håp om sportslig suksess, og samtidig bevise at irakerne er ett folk.
Det var i dette konglomeratet Egil Olsen ble kastet inn i 2007. Midt under borgerkrigen ble han – og assistenten Otto Ulseth – hentet til landslaget.
Drillo, som er kjent for sin manglende sans for musikk, ble lettere sjokkert da spillerne på den første samlingen satte volumet på full guffe og danset i bussen på vei til treningene.
Drillos Irak-eventyr skulle vare bare i fem måneder.
Og det er en helt annen historie.
Kilder: newarab.com, Rosa Luxemburg Stiftung, ESPN.com, The Guardian, Aftonbladet, UK Parliament, New York Times.