Hva var det som blåste gjennom litteratur-Norge torsdag morgen? Kan det ha vært et lettelsens sukk fra et litteratur-Norge som hadde holdt pusten i nesten ett år?
I fjor høst ble det nemlig kjent at Aschehoug skulle selges. Det utvilsomt mest ærverdige norske forlaget, det som er tettest innvevd i norsk historie, skulle altså skifte hender, kanskje til og med sendes ut av landet. Svenske Bonnier og danske Egmont ble nevnt som mulige eiere.
Når dette førte til nervøse rykninger hist og her, har det å gjøre med at ingen forlag har spilt en så tung rolle for utviklingen av norsk forleggeri og litterær offentlighet som nettopp Aschehoug.
Forlaget ble opprettet på slutten av 1800-tallet og satte straks i gang med å kjøpe tilbake norske forfatterskap fra danske Gyldendal.
Vi snakker om forlaget til Sigrid Undset og Arne Garborg, til Johan Falkberget og Halldis Moren Vesaas. Vi snakker om logoen på ryggen av tunge bind med samlede verk av norske forfattere, ambisiøse serier om kunst og historie og tykke biografier.
Det føltes unektelig som om arvesølvet var til salgs for høystbydende. Og til hvilken skjebne?
I Sverige hadde ærverdige Norstedts forlag i manges øyne blitt gjort om til en innholdsprodusent for lydboktjenesten Storytel, som kjøpte forlaget i 2016. Kunne det skje med norsk forlagsbransjes grand old lady?
Det var, for mange, vanskelig å se for seg at en eier i et annet land, med forventninger om å tjene penger og et mindre romantisk forhold til norsk nasjonsbygging, ville ivareta Aschehougs unike posisjon.
I dag kom svaret. Aschehoug kjøpes av Amedia-stiftelsen. Forlaget blir i Norge. Ikke bare dét, det holdes også ganske intakt. Feinschmeckerforlaget Oktober, bokhandlerkjeden Norli, og strømmetjenesten Fabel følger med.
Det gjør til og med Aschehoug-villaen, eventyrslottet prydet med ugler og malt i forlagets tradisjonelle nyanse av oransje. Der blir det forsyne meg hagefest til neste år også.
Men vent litt.
Kjøpet besvarer kanskje et spørsmål, men nye spretter opp som sopp av skogbunnen. Amedia blir med dette enormt. Kan det bli for enormt? Samtidig er de spesialister på drift av aviser, særlig lokalaviser.
De er kanskje store og sterke, men er det sikkert at de har trent opp de riktige musklene for å gå løs på en bransje i rask endring? Det blir stadig vanskeligere å tjene penger på papirbøker, nye utgivelser er mindre synlige enn før, anmeldes sjeldnere og folk bruker stadig mer tid på andre ting.
Samtidig har staten sørget for at norsk bokbransje har veldig gunstige vilkår for å drive, kanskje aller mest gjennom innkjøpsordningen. Den sikrer at staten kjøper et visst antall eksemplarer av de aller fleste norske romaner, og av mange sakprosabøker, for så å gi dem til bibliotekene.
Dette er for å sørge for at det gis ut et stort mangfold av norske bøker, større enn hva et lite land, med et begrenset antall lesere, ville klart helt av seg selv.
De norske forlagene som nå ruster seg for fremtiden, må klare å selge bøker i et landskap som ser helt annerledes ut enn for bare ti år siden. Samtidig må de vise at det de driver med er viktig nok, særpreget nok, til at støtteordningene bør være som de er, til og med kanskje styrkes.
De må være akkurat passe kommersielle og akkurat passe ikke-kommersielle i en verden der vilkårene endrer seg nærmest dag for dag.
Et problem for Aschehoug er at det de har i hvelvet, har tapt seg i verdi. Tidligere kunne de alltids sende nye praktbøker ut i verden, en ny utgave av en populær forfatters samlede verker.
Dette bruker ikke folk penger på lenger. Behovet for å ha Garborgs eller Undsets samlede for hånden, i tilfelle man trenger å slå opp noe, kjennes ikke presserende i dag. Det er andre steder det skjer.
Et slikt sted er lydbokfeltet. En av Aschehougs største konkurrenter, Cappelen Damm, har en dominerende posisjon der. De eier femti prosent av Storytel, som er langt større enn Fabel, den konkurrerende tjenesten som eies av Gyldendal og, nettopp, Aschehoug.
Det er stemmer i bransjen som skulle ønske at Cappelen Damm fikk mer konkurranse på dette feltet.
Det er mange som ikke liker at så mye av lesingen har blitt til lytting. At du, i stedet for å sitte konsentrert med en bok i fanget, tar inn omhyggelig konstruerte setninger og intrikate plott mens du også tenker på middagen du lager, eller trafikkbildet rundt deg. Men det er nå en gang den veien det går.
Det fører også til at tid som tidligere ikke ble brukt på litteratur, nå blir det. En stor aktør i bransjen som vil fortsette å være stor, må forholde seg til dette. Her kunne Aschehoug trengt drahjelp, kompetanse og infrastruktur som forlagene i Sverige og Danmark nok har i større grad enn Amedia.
I det store og det hele er det som med mange ting. Det går bra hvis det går bra, hvis den nye eieren har teft og visjoner for hvordan Aschehoug kan bli en tung institusjon også i fremtiden, og samtidig være tro mot seg selv og sin historie.
Det har sine fordeler at denne nye eieren er norsk, og det har sine ulemper at Amedia mangler erfaring med nettopp det å gi ut bøker.Les også Amediastiftelsen kjøper Aschehoug