På videregående ble alle jentene på trinnet sendt på selvforsvarskurs, mens guttene fulgte vanlig undervisning.
Hvorfor var det ikke guttene som ble sendt på kurs om å la være å voldta?
Da jeg var russ, fikk vi utdelt «nei er nei»-klistremerker, og politiet oppfordret jentene til å gå med sykkelshorts. Da var det vanskeligere «å få den inn».
Hvorfor oppfordret ikke politiet guttene til å la være å stikke den inn?
Voldtektsforebygging er et felles ansvar, men i praksis har ansvaret blitt lagt på jenter og kvinner i generasjoner. Det er én grunn til at så mange jenter blir voldtatt, og det er at menn velger å voldta.
I fjor fikk Norge endelig en samtykkelov, som slår fast at seksuell omgang uten tydelig samtykke er voldtekt. Det er fint å ha rettigheter etter et overgrep. Kan vi snakke om hvordan voldtekt kan forebygges nå?
Svaret burde være åpenbart: Ikke voldta. Likevel har jeg blitt lært dette gjennom hele min oppvekst: Ikke bli voldtatt.
Det hjalp lite. Én av fem kvinner oppgir å ha blitt voldtatt. Jeg er en av mørketallene.
Han og jeg inngikk en avtale. Hvis noe skulle skje mellom oss, skulle det være på mitt initiativ og i mitt tempo. «Om vi ender med bare å sove også, er det helt greit», hvisket han smilende.
Men fra vi satte oss inn i taxien, skjønte jeg at jeg hadde undervurdert intensjonene hans. Eller at han utnyttet min tillit. Alt ettersom hvor man velger å plassere ansvaret.
Av alle «tips og triks» jeg har lært for ikke å bli voldtatt, husker jeg best skremselspropagandaen på selvforsvarskurset om at det tok sekunder før jeg kunne bli hjernedød av kvelning. Som om det var mitt ansvar å ikke ende opp med å bli kvalt.
Om noe burde det skremme enhver mann å vite at han har makt til å drepe en kvinne med bare nevene.
Med all selvfølgelighet har vi skremt jenter til å ta ansvar for noe som aldri burde vært vårt ansvar. Jeg prøvde å gi meg selv den tryggeste inngangen til intimitet jeg kunne få, og endte med å bli voldtatt.
Det handlet ikke om at jeg ikke gikk med sykkelshorts. Eller at jeg var lettkledd. Eller for full. Det handlet om at han valgte å voldta.
Kroppen min skjønte det med en gang. Likevel tok det ett år før hjernen min turte å kalle det for det det var. Mytene om hvordan en voldtekt ser ut, stemte ikke med det jeg ble utsatt for.
«Jeg er usikker», sa jeg. «Hvorfor er du usikker?» spurte han smilende og mykt.
Som om det at jeg febrilsk vred meg unna han da vi forlot taxien, kunne tolkes som at jeg fremdeles ville dele seng med ham. Som om den milde, insisterende massasjen skulle mykne opp tvilen, og jeg velvillig skulle hive meg på rygg.
Men han ga seg ikke. Og det var da jeg ble redd for alvor. Da forstod jeg at han ikke kom til å dra. Ikke før han hadde fått det han ville ha.
«Jeg tror ikke jeg er klar», sa jeg bekymret. «Det tror jeg nok at du er», svarte han smilende, før han presset seg inn i meg.
Problemet var aldri at han ikke forstod. Problemet var at han ikke brydde seg nok til å stoppe.
Volden lå ikke i skremselspropagandaen jeg har blitt servert hele livet. Volden lå i manipulasjonen. I ignoreringen av tvilen. I presset. I hvordan motvilje ble behandlet som et utgangspunkt for forhandling. Voldtekten foregikk i rolige omgivelser på studenthybelen min. Vold ble forkledd som omsorg.
Når du hele livet har lært at det er ditt ansvar å unngå voldtekt, gjør det noe med deg.
Voldtektsmytene påvirker også hvordan du forstår overgrepet der og da. For oppi alt tenkte jeg: «Dette har jeg valgt selv». Jeg følte at jeg skyldte ham. Det var jeg som endte med å si «unnskyld» på T-banestasjonen dagen etter.
«Dårlig førstegangsex», ble jeg fortalt. «Gratulerer, du er ikke jomfru lenger!» «Kjiperen, men husk at det er vanlig at første gang er vondt, da.»
Voldtekten ble avfeid som et rykte om at jeg «lå med en» på en fest. Alle visste, men ingen visste. Hvordan skulle noen forstå når jeg ikke forstod det selv? Det var ikke før en årvåken lærer våget å si det som det var, at jeg forstod det kroppen min lenge hadde visst.
Voldtekt rommer mer enn bildet vi har skapt av truende skikkelser på folketomme fortau. I realiteten begås voldtekt oftest av noen man kjenner fra før. Og noen ganger av de vi stoler mest på.
Jo visst er det vondt å få en pikk stappet inn i kroppen mot sin vilje. Men det verste var ikke volden alene, men sjokket over at han jeg stolte på valgte å overkjøre viljen min for å oppfylle sitt eget seksuelle begjær. Følelsen av å bli redusert til en kropp og et hull.
Det er snart fem år siden. Likevel går kroppen min i alarmberedskap bare jeg ser et ansikt som ligner.
Traumet lever videre i hukommelsen, i flashbackene og i hvordan jeg føler meg tvunget til å late som ingenting når jeg møter ham. For selv om jeg vet hva jeg har opplevd, er det ikke gitt at jeg blir trodd.
Når voldtekt skjer i stillhet, uten vitner og blåmerker, blir også rettssikkerheten til den utsatte et ensomt prosjekt. Det er lite fristende å anmelde en voldtekt når du vet at systemet jobber mer mot deg enn for deg.
Jeg tror ikke voldtekt nødvendigvis handler om at du vil noen andre vondt. Jeg tror det handler om at du vil deg selv veldig godt, koste hva det koste vil.
Han fratok meg ikke bare retten til å bestemme over egen kropp, men også tilliten til at intimitet kan være trygt og fint. Hvis han som skulle være den tryggeste svikter deg, hvem stoler du på da?
Den nye samtykkeloven er et historisk gjennomslag. Men vi trenger mer enn juridisk anerkjennelse. Vi trenger kompetanse, forebygging og ressurser. Men mest av alt trenger vi empati. Det handler om å bry seg mer om den andre enn sitt eget kjønnsorgan.
Voldtektsforebygging handler ikke bare om å forstå grenser, men om viljen til å respektere dem. Det er ditt ansvar å forsikre deg om at den andre faktisk vil.
Det handler ikke om å unngå voldtekt, men å unngå å begå den.
For så lenge vi lærer bort hvordan man beskytter seg mot voldtekt, fremfor hvordan man lar være å voldta, vil voldtekt fortsette.Les også Jenter er fritt vilt