På verdensbasis mangler 739 millioner voksne grunnleggende lese- og skriveferdigheter.
Omtrent 75 prosent av dem bor i Afrika sør for Sahara og i Sentral- og Sør-Asia.
Men også i Norge lever folk som analfabeter. Det er noe få av dem snakker høyt om.
Derfor har NRK pratet med tre kvinner om hvordan det er å være analfabet i Norge i dag.
Kun én av dem ønsker å stå frem med både sitt eget navn og ansikt.
– Var nesten aldri på skolen
Natalina Jansen er fjerde generasjon norsk rom, født i Oslo i 1980.
Hun lærte ikke å lese og skrive før hun hadde fylt 30 år.
Som barn gikk hun noen få år ved det som ble kalt for «Sigøynerskolen» ved Løren skole i Oslo.
– Det var mange hull, det må gudene vite. Jeg var nesten aldri på skolen, sier hun og sukker.
Natalina og de andre romske barna hadde minimal kontakt med de norske barna ved skolen.
Undervisningen var segregert. Og den romene fikk var ikke spesielt god, ifølge Natalina.
– Læreren var kjempesnill og kjempesøt. Men vi fikk gjøre akkurat som vi ville. Spurte vi om å slippe å lese eller gjøre lekser for å heller gjøre noe gøy, fikk vi det.
Som barn og tenåring så ikke Natalina på det som uvanlig at hun nesten ikke hadde gått på skolen.
Det var normalen for norske romer, forklarer hun.
Mange holdt barna helt eller delvis unna skolebenken. De var redde for at de skulle bli «fornorsket», eller tatt av barnevernet.
Da Natalina ble eldre, levde hun i tråd med det den daværende romske kulturen forventet av henne.
Hun skulle bli noens kone. Noens mor. Forhåpentligvis eie noe fint.
Og slik ble det. Natalina giftet seg allerede som 16-åring. Ble hjemmeværende og oppdro en datter, mens mannen jobbet.
At noe hadde blitt tatt fra henne i oppveksten, begynte hun først å kjenne på da hun skulle ta førerkortet i slutten av 20-årene.
Hun forstod ingenting av det som stod på veiskilt eller i teoriboken.
For første gang kjentes det å ikke kunne skrive og lese ut som et handikap.
– Jeg kunne bokstavene; A, B og C. Men jeg kunne ikke sette dem sammen til ett ord. Det slet jeg veldig med.
Det endte med at hun fikk svaralternativene opplest muntlig under teoriprøven, og bestod.
– Jeg skammet meg
Men det året Natalina fylte 30, skjedde flere ting som vekket lære- og leselysten hennes.
Datteren hennes Angel begynte på skolen og begynte å ta med lekser hjem.
Og Natalina reiste til Israel for å finne ut av hva som skjedde med besteforeldrene hennes og familiene deres under Holocaust.
Inne på Holocaustmuseet kjente Natalina på en overveldende trang til å forstå det som stod i arkivene.
Hun måtte få puslespillbrikkene på plass i den mørke familiehistorien hun visste så lite om.
Hjemme igjen i Norge oppsøkte Natalina en voksenopplæring og begynte på et tre måneders intensivt lese- og skrivekurs.
– Jeg følte meg som et barn, forteller Natalina.
Hun innrømmer at hun skammet seg.
Å lære seg å lese og skrive var litt som å se verden gå fra én- til tredimensjonal, sier hun.
– Alt jeg har lært i løpet av årene av å lese, skrive, å stå frem og snakke, og å prøve å forstå ... Jeg skjønner mye mer av det politiske og det kulturelle nå. Det gjorde jeg ikke før.
Hun er stolt over å i dag jobbe som rådgiver og lærer ved det romske kultursenteret Romano kher.
Men hun har vært sint.
Både på sine egne foreldre, og på den norske staten.
– Det mine foreldre gjorde var feil. Jeg har spurt dem rett ut om hvorfor jeg ikke fikk gå på skolen, sier hun.
– Men da jeg begynte å gå inn i historien, forstod jeg hvorfor foreldrene mine gjorde som de gjorde. De var redde.
Nordmenn er best i klassen
Det finnes ikke klare tall på hvor mange som er analfabeter i Norge.
Gruppa er for liten til at de er synlige i dataene de har tilgjengelig, forklarer Maja Kalcic, seniorrådgiver i SSB.
Norge er blant de beste landene i verden i leseforståelse.
Det kom fram i tidenes største internasjonale kartlegging av leseferdigheter hos voksne.
Men det er likevel store forskjeller innad i den norske befolkningen, ifølge kartleggingen.
Femten prosent av voksne har svake leseferdigheter. De forstår kun det de leser på setningsnivå, eller korte og enkle tekster.
Og 44 prosent av innvandrerne havnet på de to laveste nivåene av leseferdighet.
Det kan delvis handle om at de ble testet i leseferdigheter på norsk.
Og en del innvandrere, slik som Marya (35) fra Afghanistan, har kort botid i Norge.
Det er to år siden Marya og familien hennes flyktet hit.
I dag er hun i jobbpraksis gjennom Kirkens bymisjons tiltak Språk gjennom arbeid.
Det å være analfabet i et nytt land føltes som å leve i et fengsel, beskriver Marya.
– Hvis jeg møtte andre mennesker, satt jeg stille og gjorde lite ut av meg, sier hun.
– Men nå har jeg lært meg å skrive litt og å snakke litt norsk. Jeg kan snakke med folk og få venner.
Da hun satte seg ved skolebenken for første gang, kunne hun ikke lese morsmålet dari, selv om hun var vant til å se det persisk-arabiske alfabetet.
Og det latinske alfabetet, som vi bruker i Norge, var helt ukjent for henne.
– Jeg forstod ingenting. Når jeg så et ord foran meg, prøvde jeg å gjette. Hva kan det stå her?
Etter månedsvis med øving, har noen ord og uttrykk begynt å feste seg. Marya synes det er gøy å lære.
Det aller morsomste er å kunne komme hjem fra norskopplæring og dele nye ord med familien.
– De øver sammen med meg og gir meg applaus, sier hun og smiler.
Kan ha store ringvirkninger
Men det er ikke bare de med kort botid i Norge som sliter.
En kvinne vi kaller for «Hafsa» sitter bak en pult i et klasserom på Skullerud voksenopplæring.
Her lærer hun enkle setninger hun kan bruke på jobbintervjuer.
Nå forstår hun mange av ordene læreren hennes bruker.
Men det har tatt årevis for kvinnen i 40-årene å komme så langt.
Da hun kom til Norge fra Somalia for over 20 år siden, var alle bokstaver fremmede symboler.
– Jeg var veldig redd og sjenert, sier hun.
Å være analfabet var som å være blind og døv, sammenligner Hafsa.
Hun husker fortsatt den første teksten hun klarte å lese:
– Den handlet om to menn, en på taket og en på bakken, som snakket med hverandre, forklarer hun.
Arket med den lille historien ligger fortsatt hjemme, som et trofé.
Voksenopplæringen på Skullerud har flere klasser for analfabeter.
Mange bruker ofte lang tid på å knekke lesekoden, bekrefter lærer Eugenia Munde Bakke.
– Barn bruker kanskje fire år på å bli funksjonelle lesere. Det er når læringen skjer under optimale forhold, og på deres eget morsmål, sier hun. – Voksne kommer med masse bagasje og bekymringer, og lærer ikke like fort.
Svake leseferdigheter går utover langt mer enn den enkelte, mener hun.
For skriftspråket vårt gjennomsyrer det norske samfunnet: Regninger, leiekontrakter, skoleinformasjon, timeplan, rutetabeller og bestilling av legetimer.
Sjansen for å falle utenfor er større dersom man ikke forstår.
– Du blir ekskludert fra det norske arbeidslivet. Og da kan du miste muligheten til å være en god rollemodell for barna dine, og alt som det følger med.
På andre siden av pulten fyller Hafsa ut enkle setninger.
Som alenemor uten jobb eller familie rundt seg, har hun ikke hatt mange muligheter til å øve.
Men motivasjonen har aldri sluppet taket, over tjue år seinere.
– Jeg har lest mye i barnebøker. Nå vil jeg ha fagbrev i helsearbeid, og en jobb, sier hun.