Det var sist mandag at forskere fra Norsk Polarinstitutt fløy helikopter mot isbjørnbinna og ungen hennes for å ta prøver. Det skjedde i Van Mijenfjorden sør for Isfjorden på Svalbard.
De bedøvet binna klokka 15 og forlot henne 16.30, ifølge seniorforsker Jon Aars.
Omtrent seks timer senere skjedde det dødelige angrepet.
– Vi trodde vi så en isbjørn som var i ferd med å hente inn en rein eller finne et dødt reinsdyr. Det viste seg at det var en bjørnemor med unge som lå der, sier Arnfinn Johansen.
Den kjente naturfotografen har mange års erfaring fra Svalbard. Han var på ekspedisjon med MS «Virgo» i regi av Wildphoto Travels da reisefølget ble vitne til hendelsen.
– Da hannbjørnen kom bort, reiste hun seg opp. Men hun sto bare og svaiet.
Ville normalt stukket av
Johansen og de andre på båten ble vitne til dramaet gjennom lange teleobjektiver.
– Hun gjør knapt forsøk på å hindre hannbjørnen. På et par minutter har han lagt seg oppå ungen og drept den, mens hun står og svaier ved siden av.
– Hun bare står der. Normalt ville hun ha oppdaget hannen på langt hold, tatt med seg ungen og stukket, mener fotografen.
– Hun lå sannsynligvis og sov.
Etter et par minutter trakk binna seg litt unna, mens hannbjørnen tok med seg den døde ungen bort fra stedet.
Neppe omtåket
Til NRK sier seniorforsker Jon Aars at de som vanlig ga et stoff som motvirker bedøvelsen.
– Det fjerner det meste av medikamentet som gjør at bjørnen sover. Det du ikke får reversert, utgjør bare en tredjedel, sier Aars.
– Vanligvis vil hun da være oppe 10–15 minutter etterpå og stå på egne bein. Denne binna var i fin form og på vei opp, men hadde ikke reist seg. Da dro vi av gårde for ikke å forstyrre. Jeg vil tro den sto oppreist og var i god form etter det.
Aars understreker at de har med en veterinær med doktorgrad på fagfeltet (immobilisering) og lang erfaring.
– Han regnet på hva som var igjen etter 5,5 til 6 timer, da angrepet skjedde. Da sier litteraturen at det er ingen eller helt minimal effekt igjen av stoffet.
Aars mener binna skulle være i normal vigør, men at hun etter all sannsynlighet har sovnet.
– Det er naturlig at den er trøtt etter immobilisering. Så har hun blitt overrasket av hannbjørnen.
Sårbar tid
Johansen er kritisk til tidspunktet for forskernes undersøkelse.
– De gjør det når de nettopp har kommet ut av hiet. Hun har vært uten mat siden november og har fødd opp en eller flere unger. De er veldig sårbare.
– Det er derfor reglene er som de er, sier Johansen. Han viser til kravet om at folk skal holde 500 meters avstand til bjørnene på våren og ut juni, mot 300 meter senere på sesongen.
Johansen og hans kolleger i reiseselskapet har reagert på forskernes merking også tidligere.
– Vi har sett det i fjor også, med helikoptre som jagde bjørn ute på isen. Det er ulogisk at vi som naturfotografer og turister skal holde avstand på 500 meter frem til sommeren, men i forskningens navn pågår det forstyrrelser i en helt annen skala enn turismen.
Viktig for forvaltningen
Aars sier det ikke er praktisk mulig å overvåke en bjørn over lengre tid etter merkingen.
Hendelsen med bjørnungen vil ikke føre til noen endringer fra forskernes side.
– Jeg vet ikke hva vi kan høre annerledes hvis vi skal fortsette å merke bjørn. Verken jeg eller de som så på, kan si hva som ville skjedd om hannbjørnen kom en dag før. Hadde den klart å ta ungen da?
Aars sier at angrep fra hannbjørner skjer hyppig på denne tiden.
Hannen kan finne på å spise ungen, men vil først og fremst sikre at binna blir tilgjengelig for å pare seg igjen.
Det første året etter at ungene kommer ut av hiet, er det under 40 prosent som overlever.
Det skyldes naturlige forhold som sult og angrep fra hanner.
Merkingen er ikke noen viktig faktor, ifølge seniorforskeren.
– Vi har masse data fra flere tusen isbjørn som viser at effekten på overlevelse og reproduksjon er minimal. Det vil alltid ha en effekt, men vi mener den er så liten at den er verdt det.
Kunnskapen man får, er viktig for både langsiktig forskning og den praktiske forvaltningen, sier Aars.
Den gir oversikt over viktige hiområder som må beskyttes.
Dataene brukes også til å avgjøre hvilke områder med sjøis som skal stenges.
Blodprøvene gir kunnskap om virkningen av miljøgifter, og har bidratt til strengere utslippsregler.