– Det er så høytidelig og rørende. Man kan nesten bli litt religiøs av det hele.
Jorun Flaatten (63) vet hva hun snakker om når hun beskriver første skoledag. Synet av de altfor store skolesekkene på de små ryggene har hun vært vitne til over flere tiår.
Bak de spente førsteklassingene har Flaatten flere ganger sett foreldre stå med høye skuldre.
– Foreldre må tørre å stole på oss i skolen. Og ikke minst: Hvis barnet ditt ikke kan lese etter det første året, så gjør det ingenting. Det er bare å slappe helt av, sier hun med et mildt smil.
Gjennom snart 40 år - fortsatt med krittet i hånden - har læreren sett hvordan undervisningen har endret seg. Hun har opplevd «den nye» førsteklassen på 90-tallet og et økende krav om tidlig læring for de minste.
– Men det er som om noe har skjedd de siste årene. Leken er på vei tilbake, og det er så utrolig bra, sier Flaatten.
Men veien frem til i dag har vært brolagt med politiske reformer, internasjonal testing og pedagogiske helomvendinger.
NRK har snakket med Elise Farstad Djupedal ved NTNU, som har forsket på skolehistorien for de yngste. Sammen med Flaatten skal hun ta oss med gjennom de viktigste endringene de siste 30 årene.
Året er 1987. Ut av dørene på Stord lærerhøgskole går en nyutdannet Jorun Flaatten. Hun er 24 år, har tidsriktig denim og én spesiell filosofi i lærersekken:
– Jeg glemmer aldri et sitat jeg hørte tidlig i karrieren: «Lek er kongsveien til læring». Det satte seg fast, og har fulgt meg siden, sier hun.
Etter fem år jobb i barnehage begynner hun som lærer på Gommerud skole i Bærum i 1992. Det er spennende tider i kommunen, som skal ta fatt på noe ingen andre har gjort før dem. Barna, som vanligvis begynner på skolen som syvåringer, skal teste å begynne som seksåringer i en egen «nulte klasse».
– Det var kjempespennende! Det var jo ingen som hadde hatt de stillingene før. Seksåringene hadde jo gått i barnehagen frem til nå, sier Flaatten.
Nettopp denne perioden markerer et historisk skifte i skolehistorien, forteller NTNU-forsker Elise Farstad Djupedal:
– Før 90-tallet var det ingen som brydde seg noe særlig om seksåringene. Men de var på terskelen til å bli storpolitikk, sier hun.
Bærum kommunes testprosjekt blir forløperen til seksårsreformen – også kalt R97 blant skolenerdene.
Den politiske endringen er noe av det mest omfattende som skjer i skolen i moderne tid, ifølge Djupedal.
Men selv om barna skal begynne på skolen ett år tidligere, blir det også bestemt at det første året skal være «mykt» og inneholde noe lærer Flaatten brenner for: Leking.
– Jeg syntes det var så viktig med lek. Organisert lek som læring. Det styrker både sosial og motorisk utvikling, sier hun, og tar en liten kunstpause.
– Det er den mest naturlige måten seksåringen tilegner seg kunnskap og forståelse på. Ingen er så god på lek som dem. Da er det opp til oss lærere å utnytte det på best mulig måte.
Klasserommet til Jorun blir innredet med dette i mente. Lave, fargerike møbler, Duplo og klosser, bokhyller, bokstaver og tall pryder omgivelsene.
I klasserom over hele landet står også nå to fagpersoner sammen: én skolelærer og én førskolepedagog (i dag kalt barnehagelærer).
– Vi så jo at mange barn opplevde mestring gjennom lek. Barna trivdes veldig, og vi lærere også, sier Flaatten.
Men lite visste hun at tiåret som fulgte skulle snu opp ned på mye av det hun hadde lært om seksåringene.
Etter tusenårsskiftet blir Norge for første gang med i den internasjonale skoleundersøkelsen PISA.
15-åringer fra nord til sør blir testet i lesing, matematikk og naturfag. Men når resultatene kommer, er det mange lærere og politikere som setter kaffen i halsen. Nivået blant norske elever er midt på treet – mye svakere enn forventet.
Daværende utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet viser ingen nåde. Hun sammenligner det såkalte «PISA-sjokket» med å komme hjem fra vinter-OL uten gull. Det blir raskt bestemt at noe må gjøres.
På denne tiden kommer Flaatten tilbake fra to år i foreldrepermisjon. Hun merker at noe er annerledes.
– Jeg husker det som at vi var en yrkesgruppe som ble litt uglesett, sier hun.
Kloke hoder i skolepolitikken har nå gått sammen for å løfte nivået blant norske elever.
Løsningen blir mer fokus på de minste i skolen. De lekne seksåringene er midt i søkelyset.
– De politiske ambisjonene ble lagt på skuldrene til de minste. Det var her de måtte bli flinkere til å lese, skrive og regne, sier Djupedal fra NTNU.
Det har ikke vært så mye kontroll, måling og testing i den norske skolen frem til dette. Nå skjer mye på kort tid.
Det blir innført kartleggingsprøver og lesesatsinger, og kompetansekravene endres. Førskolelæreren fra barnehagen forsvinner ut av klasserommet. Det blir mer press på både lærer og elev. Ordet «læringstrykk» blir populært hos politikere og en del av skolens sjargong.
– Skolen ble plutselig så mye mer «skolsk», sier Flaatten, som husker skiftet godt.
– Jeg syntes det var rart at det skulle satses så hardt på førsteklasse.
Leken og fleksibiliteten som var nedtegnet i seksårsreformen blekner. Gradvis erstattes den av mer tid ved pulten, bokstaver og tall.
Flaatten holder fast på alt hun kan om lek som læring, men ser at teori og stillesitting tar mer plass.
– Å sitte 45 minutter av gangen på en stol er nesten umulig for en førsteklassing. De er ikke skapt for det. Man kan ikke trylle med en barnehjerne, sier hun.
Men teoretiseringen av barneskolen var bare i startgropen. Tre år senere skulle det nedfelles sort på hvitt.
Alle endringene som er gjort siden PISA-sjokket sementeres nå i storsatsingen Kunnskapsløftet.
Den store reformen flytter fokuset fra hva læreren skal undervise i, til hva eleven skal kunne.
Med dette følger et splitter nytt læreplanverk. Frem til nå har læreplanene vært konkrete og detaljerte – med lister over hvilke personer, årstall og emner klassen skal gjennom.
Fra 2006 blir målene mer åpne. Tanken er at læreren skal få mer frihet. Nå er det også kommunen selv som skal bestemme hvordan undervisningen skal legges opp.
Mange lærere ønsker skiftet velkomment, men Flaatten synes det blir vagt. Kompetansemålene er også for mange å gape over.
– I den gamle lærerplanen var det en trygghet i å vite at jeg som lærer i Bærum lærte det samme til elevene mine, som en lærer i Alta gjorde til sine elever, sier hun.
Samme år bytter Flaatten arbeidsplass til Skui skole i Bærum. Også her møter hun gode kollegaer og en god ledelse. Med sin erfaring i klasserommet er hun trygg på hva som fungerer, uavhengig av vagere læreplaner.
Samtidig fortsetter det stramme lærefokuset på førsteklassingene. Mellom 1997 og 2006 blir det lagt til så mange undervisningstimer på småtrinnet at barna i praksis får ett helt ekstra skoleår sammenlignet med tidligere.
Og leken, som Flaatten brenner for, er det få som snakker om.
– Lek i undervisningen ble sett litt ned på da. Det gjorde det, sier hun.
Ti år har gått siden Kristin Clemet skulle løfte kunnskapen i den norske skolen.
Norske elever har gått gjennom flere PISA-undersøkelser, men til tross for de store endringene peker pilene fortsatt feil vei. På Stortinget har det oppstått en bekymring om skolen har fått en for teoretisk slagside.
Samtidig er en helt annen kraft på full vei inn i klasserommene. Skjermen gjør sitt inntog i alle skoletrinn. Hos mange er det stor nysgjerrighet og optimisme rundt det nye verktøyet.
Nettbrett og digitale skjermer skal gjøre det enklere å tilpasse undervisningen til hver enkelt elev, fjerne utdaterte skolebøker og styrke den digitale kompetansen.
På Skui skole har det skjedd store endringer da Flaatten kommer tilbake fra sommerferie i 2017.
– Da hang det en svær skjerm på veggen. Den hadde tatt plassen til kartene våre. Norgeskartet, Europakartet og verdenskartet var borte. Det var litt trist, sier hun.
Flaatten synes skjermen kommer med mye bra, men merker det fort blir en tidstyv i undervisningen. Hun trivdes bedre med å hente nettbrett på biblioteket når det var hensiktsmessig i undervisningen.
– Plutselig sitter alle med nesen i det brettet. I et førsteklasserom hvor det før var mye liv, kunne det brått bli helt tyst. Samarbeid er heller ikke alltid så lett.
Flaatten er ikke alene om å føle at skjermen ikke passer helt inn i klasserommet.
De neste årene blir den heftig debattert både i det politiske og offentlige rom.
Samtidig har debatten rullet om den norske skolen er for «skolsk» og teoretisk. Det ender med at noen forskere fra Oslo Met setter seg ned for å evaluere seksårsreformen fra 1997.
Dommen deres blir tydelig. Det slås fast at endringene som ble gjort i 1997 ikke fikk vare lenge nok. Forskerne vil ha tilbake det første «myke» året, med mer lek og en variert skolehverdag for første- og andreklassingene.
Forskningen er kanskje noe som treffer kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun. Samme år sier hun førsteklassingene må ha mer lek i undervisningen enn de har hatt tidligere. Hun går også til kamp mot den økte digitaliseringen i skolen.
Senest under Arendalsuka i år blir tilstandene i den norske skolen debattert. Da legger Fellesskoleutvalget frem en rapport som sier situasjonen er alvorlig. Utvalget peker på at de yngste må få veksle mer mellom lek og læring.
Flaatten har merket en endring i hvordan det nå snakkes om lek, uten at hun kan sette fingeren helt på hvorfor.
– Jeg tror vi bare har erfart dette gjennom tidene. Det er mange av elevene man ikke når frem til, og ved at skolen har blitt så teoretisk har dette kanskje blitt enda vanskeligere., sier hun, og fortsetter:
– Lek gir mestringsfølelse hos barna. Det er slik de lærer. Så leken må få komme tilbake, sier Flaatten.
Neste år går Bærumslæreren av med pensjon. Når NRKs utsendte spør hva som har holdt henne i den mye diskuterte jobben i over 40 år, nøler hun ikke.
Gode kollegaer, god ledelse - og ikke minst når elever opplever mestring, trivsel og utvikler seg.
– Så er det nesten umulig å ikke få en klem av barn i denne alderen. Noen dager får jeg til og med høre: «Jorun, jeg elsker deg!» Da kommer jeg hjem til mannen min og spør hvilke komplimenter han har fått på jobben i dag, smiler Flaatten.
