«Vi er de mindreårige – gi oss et hjem».
På en strand i Ceuta høres taktfaste rop. Det er gutter under 18 år som demonstrerer. De har bodd ute i to måneder og ber om å komme inn i en leir.
Bak dem ligger det som nå er hjemmene deres: Improviserte telt av søppelsekker, annen plast og pinner. Noen har fått tak i små, ordentlige turtelt. Raskt kommer politiet til.
– Hver dag blir noen slått eller utsatt for overgrep. Folk blir redde. Vi ber om at noe skjer, sier Mohammed på 16 år som er den som leder demonstrasjonen.
De andre
Neste dag er det også demonstrasjon. Nå er det lokalbefolkningen som samler seg inne i Ceuta by.
Der har de lokale satt opp sine egne, små turtelt. Teltene har blitt et slags symbol. Innbyggerne vil ta dem tilbake fordi mange av migrantene bor i slike turtelt rundt Ceuta by.
– Problemet er at vi ikke har nok ressurser til å dekke alt vi trenger – og det de trenger. Vi føler oss ikke trygge. Myndighetene må få sjekket alle sammen, sier Mar Garcia til NRK.
– Hvis noen har behov og har rett til å være her, er det greit. Men hvis noen ikke har rett til å være her, må de tilbake, fortsetter hun.
Hele torget er omgitt av spanske flagg i rødt og gult og flagget til Ceuta i svart og hvitt.
En bedre framtid
Det lukter bål. På stranda koker fire menn fra Marokko te. I en panne steker de egg som de topper med ost.
Det regner nå. Den nordafrikanske regntiden har kommet, sier folk. Det blir vått i flere av teltene.
– Vi dro til Ceuta for å endre situasjonen vår. Hjembyen min er sårbar og økonomien har kollapset. Det er få jobber og mange med problemer. Vi kom hit for å finne en mulighet til å dra videre til Europa, slik at man kan endre hverdagen, jobbe og hjelpe familien sin, sier Mohammed fra Tanger.
Når det er klarvær, kan de se den store klippen i Gibraltar i horisonten på den andre siden av sundet. Også Spanias kystlinje kan de se. Vet de at de normalt må ha krav på beskyttelse for å komme inn?
– Jeg ber om asyl på humanitært grunnlag, fordi hjembyen er sårbar, har økonomiske problemer, den er uten jobber og uten fremtid. Det er derfor jeg ber om asyl, sier Abdelhaq El-Fakiri.
Drømmen om Europa ligger over havet noen få kilometer unna. Symbolsk nok kommer og går utsikten til drømmelandet, gjennom regnbyger, tåke og varmedis.
Leve sammen eller dø sammen
Et stort hvitt telt. Utenfor står det «fullt» på spansk. Og «ingen foto». Dette er leiren for mødre med barn. Saida er her med sine. Flere leker i gata utenfor.
– Jeg har fire barn og finner ingen løsning der jeg kan jobbe og samtidig passe barna.
Hun forteller at faren til to av barna er død, faren til de to andre bor i Nederland. Å bo i Marokko med fire barn alene er umulig fordi utdanning, husleie og medisin koster altfor mye, sier hun.
– Datteren min prøvde å svømme til Ceuta to ganger for å få gå på skole. Da hun dro igjen, kastet jeg meg i sjøen sammen med de andre barna for enten å leve sammen eller dø sammen, sier Saida.
Hvem skal få bli?
Ved en annen leir, står det flere telt utenfor porten. Det er fullt også her. Her møter vi to lesbiske kvinner.
De vil være anonyme, men viser fram at de har fått lov å levere asylsøknad.
Dette er en kamp, sier de. For å kunne leve fritt som lesbiske. Det kan de ikke i Marokko nå, ifølge kvinnene. Papirene deres har det spanske flagget på. Hvor lenge de må vente på svar, vet ingen.
– Mange innser nå at de ikke får asyl hvis det ikke er en bestemt årsak til det. Normalt vil folk fra LHBTQ-samfunnet, eller de som har opplevd familievold, ha en sjanse, sier universitetslektor i Afrikakunnskap Soraya Aybar Laafou til NRK.
– Mange her har familie og mulighet for jobb i Marokko. Da er sjansene her svært, svært små, fortsetter hun.
Politiet aksjonerer
Plutselig skjer det noe. Det er en blank, klar morgen på stranda Benitez. Politiet ruller inn. Migrantene blir tvunget inn på busser og kjørt til grensen mens teltleiren på stranden blir jevnet med jorda.
Ved grensa skal migrantene ha fått valget mellom å reise til Marokko eller søke asyl i Spania. Ifølge flere organisasjoner skal de ha fått beskjed om at det er små sjanser for å bli.
Drøyt 200 velger å gå grenseovergangen til Marokko denne dagen. Vi ser noen dem fra en høyde. De går den lange veien tilbake etter å ha svømt inn med livet som innsats to måneder tidligere.
Søndag 4. oktober går politiet også til aksjon i den største leiren, på en en annen strand.
Opp mot 140 mennesker mistet livet en solskinnsdag i juli da en stor mengde migranter svømte over grensen til Ceuta mens verden fulgte med på TV. Likene ble funnet på både spansk og marokkansk side.
Noen er gravlagt, noen venter fortsatt på en grav. Flere graves bygges nå i Ceuta, men er ennå ikke ferdige.
– En krig
På dagen for politiaksjonen blir stranda i Benitez ryddet av en hjullaster.
Nabo og Ceuta-innbygger Juanmi Alcantara står og ser på. I det siste har han ikke sluppet den 14 år gamle sønnen ut alene.
– Vi kjemper. Dette er en krig man ikke kan se. Men den bygger seg opp. Vi holder på å kollapse. Vi er i en situasjon som er uholdbar, sier han til NRK.
– Men kan du også se at noen av migrantene er mennesker som trenger beskyttelse?
– Det kommer an på. For landet deres er i nærheten. De kan dra for å se, og så dra tilbake til landet sitt. Hvis du lever et annet sted og du ikke er fornøyd, og du er i god form, kan du spasere tilbake, dra hjem og være sammen med familien din eller i huset ditt, fortsetter han.
I gatene inne i byen møter vi legen Raphael Lavers.
– Dette har fra begynnelsen av vært en invasjon. De har tatt seg forbi den spanske grensen. Vi ble invadert for to måneder siden. Folk begynner å vise tegn på psykisk påkjenning, sier han og viser til erfaringen han selv har i jobben som lege.
Et nytt liv
Mohammed er 16 år og leder demonstrasjonen blant de mindreårige. Han forteller at foreldrene bor i Tanger i Marokko og er skilt. Det er en vanskelig situasjon. Han sier han grep sjansen da han så i sosiale medier at grensen var åpen.
– Jeg ønsker å komme til Spania og studere og jobbe. Å fullføre utdanningen er hovedmålet, sier han.
Han sier noen har fått komme til en leir, men at mange bor ute. De har hørt at de kanskje blir brakt over til selve Spania, men vet ikke mer.
Kontrastfylt
Inne i Ceuta by lyser det i butikkvinduene. Massimo Dutti har 30 prosent avslag på utvalgte klær. På utekafeen drikker noen øl til lunsj, en hund bjeffer. Alt ser ut som en vanlig søreuropeisk by. Noe du kan huske fra en syden-ferie.
Bortsett fra alle flaggene.
Ikke bare de spanske røde og gule. Men også det svarte og hvite for Ceuta. De er symbolene på frihet og uavhengighet. De henger over alt, fra vinduer, balkonger og på statuer.
– Vi er fullstendig forlatt av regjeringen vår. Hva har de gjort i Ceuta for å forsvare oss mot Marokko? De har ikke gjort noen ting, mener Raphael Lavers.
To måneder i uvisshet
Den 30. september var det to måneder siden migrantrømmen til Ceuta. Etterpå har det vært et vell av rykter, versjoner og konspirasjoner om hva som skjedde.
Mange har reist, men det er fortsatt minst 10.000 igjen. Noen mener opp mot 20.000. Bare drøyt 200 dro etter aksjonen på stranda Benitez.
Etterpå har det kommet få svar om hva som skjer videre. Ingen myndigheter i Ceuta vil svare NRK.
Mange mener det pågår et spill mellom lokale og sentrale myndigheter. Statsminister Pedro Sanches har fått mye kjeft. Også for ikke å følge EUs nye migrasjonspakt, vedtatt så sent som i juni.
Mindreårige
Noen grupper vil ha sjanser til å bli.
De fra andre afrikanske land, f.eks. Sudan, har en større mulighet.
Også de som kan dokumentere vold, enten fysisk eller psykisk. Det samme med LHBTQ-samfunnet. Flere i denne gruppen har allerede fått levere inn en søknad.
– De mindreårige er en spesiell sårbar gruppe. De har en ekstra beskyttelse av internasjonal lov. Noen er i leire, men noen lever på strendene og gatene. Det er ikke bra, sier universitetslektor Soraya Aybar Laafou.
Leiren som ble jevnet med jorda skapte frykt hos migrantene. Men allerede samme kveld fortsatte matutdeling fra Røde Kors på en annen strand ved siden av.
Denne kvelden er utsikten mot Gibraltar og Europa igjen synlig. Men de fleste her vil sannsynligvis aldri nå dit.