Hver sommer reiser tusenvis av nordmenn på ferie til varme land rundt Middelhavet.
Mange kommer hjem med en god følelse etter det de har opplevd i sydlige strøk: mennesker som smiler, slår av en prat, hjelper hverandre og får deg til å føle deg velkommen. Sydenvarmen.
Så kommer vi hjem igjen til Norge, det kalde landet, og savner noe vi ikke helt kan sette fingeren på. Kanskje er det ikke bare solen eller omgivelsene vi savner. Kanskje er det følelsen av å bli sett.
Misforstå meg rett, i Norge bryr vi oss om hverandre og er der for hverandre.
Norge er et land med høy tillit, sterke fellesskap og mennesker som stiller opp når det virkelig gjelder. Vi ser det når noen rammes av kriser, når lokalsamfunn samler seg og når fremmede hjelper hverandre i vanskelige situasjoner.
Men kanskje finnes det noe vi kan bli bedre på: en mer synlig varme i hverdagen.
Nordmenn har stor respekt for andres privatliv. Vi ønsker ikke å være til bry, forstyrre eller blande oss inn i andres liv uten å bli invitert. Men vi har varme i Norge. Vi viser den bare på en annen måte.
Samtidig kan den norske forsiktigheten føre til at vi holder litt mer avstand enn vi egentlig ønsker.
Store hendelser viser hvem vi er når det virkelig gjelder. Men det er de små møtene mellom mennesker som ofte bygger følelsen av fellesskap i hverdagen.
Et smil, en kort samtale eller en hjelpende hånd kan virke ubetydelig, men for den som mottar det kan det være akkurat det som gjør at man føler seg sett.
Selv har jeg vokst opp med to kulturer som begge har lært meg mye om hvordan mennesker møter hverandre.
Fra min tyrkiske kultur har jeg tatt med meg gjestfrihet og nærhet mellom mennesker. En fremmed trenger ikke være en fremmed særlig lenge. En enkel samtale kan skape en følelse av fellesskap.
Samtidig har jeg gjennom den norske delen av livet mitt lært verdien av å respektere andres rom, selvstendighet og behov for privatliv. I Norge viser vi ofte omsorg ved å la andre være og respektere grensene deres.
Kanskje ligger det noe fint i kombinasjonen av disse verdiene?
Når jeg er i Tyrkia, legger jeg ofte merke til noe mange nordmenn kjenner igjen når de reiser sørover: en større åpenhet og lavere terskel for å inkludere andre i små hverdagsøyeblikk.
Det kan være noen som slår av en prat med en fremmed, som tilbyr hjelp før du rekker å spørre, eller som inviterer deg inn på en matbit selv om dere nettopp har møttes.
I Norge står vi ved siden av hverandre, men vi ser ikke alltid den andre. På bussen, i butikken og på gaten kan vi være omgitt av mennesker, samtidig som alle er i sin egen verden. Vi haster videre og unngår å møte blikkene til dem rundt oss.
Jeg opplevde i sommer at jeg på en liten tur i en travel gate i Tyrkia hadde flere meningsfulle samtaler med fremmede enn jeg har hatt på en hel måned i min hektiske norske hverdag.
Det var ikke fordi menneskene der er så mye bedre enn oss. Det er fordi det er mye enklere å få kontakt.
Jeg kom i prat med mennesker i helt forskjellige livssituasjoner, som en kaféeier, noen eldre som satt seg ned på en benk der jeg satt i en park, en vaktmester utenfor et bygg, og en grønnsakselger på hjørnet.
Kanskje handler ikke varme om å gjøre store ting, men om å gjøre små ting for menneskene vi møter. Det avgjørende er ikke hvor stor handlingen er, men hva den sier: «Jeg ser deg».
Det kan være å smile til personen vi går forbi på gaten, ikke fordi vi kjenner dem, men fordi vi deler samme rom i noen sekunder. Det kan være å slippe noen foran oss i køen når vi ser at de har dårlig tid.
Kanskje kan det også være å si: «Jeg tar det», når personen foran deg mangler noen kroner til å betale. Eller det kan være å slå av en prat med den som sitter alene, å stoppe opp når noen ser fortapt ut eller tilby hjelp til en som strever med en tung pose.
Vi vet aldri hva mennesker bærer på, hvilken dag de har hatt eller om de har snakket med noen i løpet av dagen.
I en tid preget av ensomhet, høyt tempo og utenforskap, trenger vi kanskje hverandre mer enn før. Noen ganger begynner fellesskapet med at én person ser en annen. Og det skjer i millioner av små møter mellom mennesker hver eneste dag.
Når vi kommer hjem fra ferie, tar vi gjerne med oss suvenirer. Kanskje burde vi også ta med oss gjestfriheten, åpenheten og varmen vi selv setter pris på når vi er gjester i et annet land.
Kanskje trenger vi ikke velge mellom den norske tilbakeholdenheten og den sydlige gjestfriheten.
Kanskje ligger styrken nettopp i kombinasjonen: å bevare respekten for andres grenser, samtidig som vi tør å vise mer åpenhet, varme og nærhet.
La oss ta med oss litt av sydenvarmen hjem til Norge.Les også Sensommerblues