Pernille Halvorsen
Jenter hadde aldri sendt melding til venner om at det var gratis pikk, skriver kronikkforfatteren. Foto: privat

Tenk dere følgende scenario:

En gutt har drukket for mye. Han har sovnet på sofaen i et jentekollektiv.

Hva hadde skjedd?

Kanskje hadde han våknet med et rosa koseteppe over seg. Et glass vann på bordet ved siden av, i tilfelle han våknet tørst. Lyset hadde vært slått av. Vinduet hadde stått på gløtt, så rommet ikke ble for varmt.

Kanskje hadde noen lagt telefonen hans til lading. Kanskje hadde de kontaktet familien hans for å fortelle at han var trygg.

De hadde latt ham sove.

Det er én ting som sannsynligvis ikke hadde skjedd. Jenter i et kollektiv hadde ikke sendt melding til sine 57 nærmeste venner om at det var «gratis pikk» i leiligheten. De hadde ikke dopet ham. De hadde ikke voldtatt ham.

I sju timer.

Sju timer. Stopp litt ved akkurat det tallet. For forstår vi egentlig hvor lenge sju timer er?

Sju timer er omtrent tiden det tar å kjøre fra Oslo til Trondheim. Sju timer er en hel skoledag. Sju timer er tre-fire filmer etter hverandre. Sju timer er fra elleve om kvelden til seks om morgenen.

Tenk på alt du rekker på sju timer. Du kan våkne, dusje, spise frokost, dra på skolen, ha flere fag, spise lunsj, snakke med vennene dine og nesten rekke å komme deg hjem igjen.

Sju timer er ikke et øyeblikk. Det er ikke et feiltrinn. Det er ikke bare «noe som skjedde».

Det er 420 minutter. 25.200 sekunder.

Og gjennom alle disse sekundene finnes det tid til å stoppe. Tid til å tenke. Tid til å se et annet menneske og forstå at et menneske som ikke kan si ja, heller ikke har sagt ja.

Stillhet er ikke et ja. Ja er et ja.

Den handler ikke bare om dem som begår overgrep. Den handler også om alle de andre. Om dem som får meldingen. Om dem som hører kommentaren. Om dem som skjønner at noe er galt, men likevel blir stående.

For verden er full av gode gutter og gode menn. Menn som aldri ville voldtatt noen. Menn som aldri ville dopet en jente. Menn som ville blitt rasende dersom noen gjorde noe mot søsteren deres, kjæresten deres, datteren deres eller venninnen deres.

Det er dere jeg skriver til.

For det er lett å vite hvem man ønsker å være når spørsmålet er enkelt: Ville du voldtatt en kvinne?

Nei. Selvfølgelig ikke.

Men de viktigste spørsmålene er vanskeligere.

Hva gjør du når kompisen din går over streken? Hva gjør du når noen sender et bilde av en jente i en gruppechat og hun åpenbart aldri har samtykket til at du skal se det? Hva gjør du når noen sier at en jente er så full at «hun sikkert blir med på hva som helst»?

Og hva gjør du når alle de andre ler?

For det er da det teller. Når det å si ifra betyr at du risikerer å bli han kjipe. Han som ødelegger stemningen. Han som ikke tåler en spøk. Han som tar ting for seriøst.

Mot ser ikke alltid ut som vi tror.

Mot handler ikke alltid om å løpe inn i et brennende hus. Noen ganger handler mot om å være den eneste personen i et rom som ikke ler.

Om å si: Dette er ikke greit.

Om å ta telefonen fra kompisen som forsøker å filme. Om å følge den fulle jenta hjem uten å forvente noe tilbake. Om å ringe etter hjelp. Om å være villig til å miste ansikt foran vennene dine fordi alternativet er at noen andre kan miste langt mer.

Og kanskje er det nettopp her vi har snakket for lite med gutter.

For vi lærer jenter å passe på drinken. Ikke gå alene hjem. Send melding når du kommer frem. Del posisjonen din. Pass på venninnen din. Ikke bli for full. Ikke stol på fremmede.

Vi lærer jenter hvordan de skal unngå å bli utsatt. Men trygghet kan ikke være et prosjekt bare for dem som er redde.

Ansvaret må også finnes hos dem som står ved siden av når noe skjer. Hos kompisen. Hos klassekameraten. Hos han som mottar meldingen. Hos han som egentlig kjenner i magen at dette er feil, men som ser rundt seg og oppdager at ingen andre sier noe.

Én av 57.

Det hadde holdt med én.

Én som brøt stillheten. Én som hevet stemmen. Én som spurte: Hva faen er det dere driver med? Én som ringte politiet. Én som hentet hjelp. Én som nektet å tenke at dette var noen andres problem.

Én av 57. Det er 1,75 prosent. Tenk på hvor lite det er.

Jeg ber ikke om 100 prosent heltemot. Jeg ber om én stemme.

For én stemme kan være nok til at nummer to også tør å si noe. Og så nummer tre. Plutselig er ikke den som sier ifra problemet. Problemet er den som begår handlingen.

Kjære gutter,

Dette er ikke et brev som sier at dere er farlige. Det er et brev som sier at dere er viktige.

Dere har en stemme i rommene vi kvinner ikke alltid befinner oss i. I garderoben. På vorspielet. I guttechatten. På nachspielet. Når en kompis sier noe han aldri ville sagt dersom jenta det gjaldt, sto ved siden av ham.

Bruk den stemmen.

Ikke fordi alle menn er ansvarlige for det noen menn gjør. Men fordi vi alle har et ansvar for hva vi velger å akseptere når vi ser det.

Så hvis du en dag står der og kjenner den lille stemmen i magen som sier at dette ikke er greit, hør på den.

Selv om de andre ler. Selv om kompisen din blir forbanna. Selv om det hadde vært enklere å snu seg bort.

Jeg ber deg ikke om å redde alle kvinner. Jeg ber deg om å være den ene som ikke tier.

Den som sier ifra. Den som ringer. Den som blir igjen. Den som stopper det. Den som gjør at en jente kommer seg trygt hjem. Den som gjør livet som kvinne litt tryggere.

For noen ganger er én nok. Én av 57.

Vær den ene.Les også Vennen som voldtok Les også Hvem er «Cornell 7»? Dette er skandalen som ryster USA