– Jeg er evig takknemlig for hjelpen jeg fikk. Det er ikke sikkert jeg hadde overlevd uten.
Det sier Ida Leirbakken (21). For et par år siden fikk hun akutt blødning i halsen etter en operasjon i mandlene.
– Jeg begynte å blø veldig kraftig. Jeg ble hastesendt til legevakta og fikk blodoverføring fra «vandrende blodbank», før jeg ble sendt videre til Tromsø.
– Det var snakk om liv eller død.
I høst stoppes ordningen som hjalp Ida i Alta – og som har hjulpet flere i nord. Det vekker reaksjoner fra flere hold.
Nødblodgivere på kort varsel
Prosjektet med vandrende blodbank i Alta, Vadsø og Berlevåg har gjort det mulig for legevakter å hente inn lokale, forhåndsgodkjente nødblodgivere og tappere ved akutte blødninger.
Men fra 1. november er det over – Helse Nord legger ordningen på is.
Fagdirektør Per B. Rønning sier det er nødvendig å styrke den ordinære blodberedskapen og prioritere andre tiltak først.
– Prøveprosjektet har gitt viktige erfaringer. En viktig lærdom er at den grunnleggende blodberedskapen i første omgang må styrkes, så får vi komme tilbake til Vandrende blodbank når det er oppnådd. Det handler rett og slett om å gjøre det viktigste først.
– Et stort steg tilbake
En av dem som kjemper for ordningen, er Conny Graumann. Hun leder den vandrende blodbanken i Alta.
– Personlig kjenner jeg det langt inn i sjela. Vi har laget et system som fungerer bra, og som kan redde liv og som har redda liv.
Hun frykter hva som skjer hvis tilbudet forsvinner etter over tre års drift.
– Dette vil være et stort steg tilbake. Det har vært en trygghet for legene og sykepleierne som har stått med blødende pasienter og ikke har hatt muligheten for rask transport.
I stedet for å stoppe prosjektet, mener Graumann at det burde styrkes. Hun viser til dagens sikkerhetspolitiske situasjon.
– Det handler ikke bare om det som skjer i fredstid, men også om krise og krig. De to sykehusene vi har i fylket, ligger utsatt til hvis noe skulle skje.
Tidligere direktør: – Et kroneksempel
Tidligere administrerende direktør i Helse Nord, Cecilie Daae, mener ordningen er et kroneksempel på hvordan sivil-militært samarbeid kan virke.
– Det er et av ganske få eksempler hvor man virkelig har lykkes med å øke beredskapen, både for sivilbefolkningen og Forsvaret.
Hun mener at i regioner som har krevende forhold, slik som Finnmark og Svalbard, er det viktig å opprettholde system som virker.
– Jeg er ikke uenig i at det er viktig å prioritere hverdagsblodberedskapen på sykehusene, men jeg ser ingen motsetning. Her må det være «ja takk, begge deler».
– Jeg tenker at man skal tenke seg godt om før man ikke fortsetter å ivareta det prosjektet.
Roper opp med demonstrasjon
Mens november nærmer seg, forberedes det motstand i Finnmark. Onsdag 26. august arrangeres det demonstrasjon i Alta.
Målet er å få helseministeren på banen med midler for å fortsette tilbudet. Graumann ønsker også å fortelle folk hvor bredt behovet faktisk er.
– Det kan ramme oss alle. Vi har hatt veldig forskjellige blødninger.
Hun forteller at folk flest kobler blodbehov med trafikkulykker og større traumer. Men det gjelder 25 prosent av tilfellene. Det kan like gjerne handle om blødninger etter operasjoner, fødsler, aborter eller neseblod.
– Det er uforståelig
Finnmark Arbeiderparti krever at de vandrende blodbankene i fylket ikke bare videreføres, men også utvides til flere kommuner.
De mener det er uforståelig å legge det ned.
– Det at vi har en desentralisert struktur på dette, er en styrke med avstandene vi har i Finnmark. I tillegg er kostnaden for denne beredskapen uhyre lav i forhold til nytten det gir, sier leder Sigurd Kvammen Rafaelsen.
Han forteller at de har gitt beskjed til helseministeren om å videreføre tilbudet.
NRK har spurt helseminister Jan Christian Vestre om han vil gjøre noe med saken. Statssekretær Ole Martin Slyngstadli svarer for departementet:
– I Finnmark er det nødvendig å beholde eksisterende blodgivere og samtidig rekruttere nye. Det må legges til rette for at potensielle blodgivere kan gi blod. Det viktigste er at det er nok blod i blodbankene til å opprettholde den daglige driften.
Departementet viser til at det er opp til Finnmarkssykehuset og Helse Nord om prosjektet skal fortsette.
Møtt med internasjonal interesse
Torunn Oveland Apelseth, leder for Norsk koordineringssenter for blodberedskap (Nokblod). Hun kjenner situasjonen godt.
– Det er viktig å følge opp og videreutvikle erfaringene og kunnskapen vi har oppnådd i dette prosjektet.
Hun forteller at tilbudet er unikt og vekker oppsikt i utlandet.
– Det at vi kan vise at vi kan bygge trygge og gode systemer for desentralisert blodberedskap, er av større betydning enn det vi tenkte da vi startet.
Ulik tilgang til blod
Apelseth forteller at blodbankene i Norge takler den vanlig drifta, men har begrenset kapasitet til å håndtere større hendelser.
– Sårbarheten gjelder både tilgang på personale og blodgivere.
Hun forteller at Nasjonal traumeplan anbefaler tidlig blodtransfusjon ved alvorlige blødninger, men at det ikke er lik tilgang til dette i Norge.
– Vandrende blodbanker er et eksempel på et tiltak som kan gjøre det mulig å oppnå den anbefalte behandlingen for pasienter utenfor sykehus som trenger livreddende blodtransfusjon, sier hun.