Det er et par ting som diskuteres høyere enn det meste annet i VM-landet USA om dagen: Det norske landslaget og vannpausene.
Alle virker å elske de førstnevnte. Norge, Haaland og ikke minst roingen har blitt et aldri så lite fenomen.
Mens hele Stortinget og talkshowet til James Corden plutselig ror, er reaksjonene mye mer dempede når det gjelder disse pålagte pausene midt i VM-omgangene, for å si det mildt.
Tid for frelse
Fotballen, slik vi kjenner den, har fått en mye større plass i USA siden landet sist arrangerte VM. VM i 1994 skulle gjøre «soccer», som det av ganske uforståelige grunner kalles, stort i verdens største kommersielle marked.
Men 32 år senere er det er fortsatt langt igjen til virkelig storhet, tross Beckham’er, Messi, Angel City og en stadig mer populær liga i MLS.
VM er også denne gang et misjonsprosjekt, der primitive amerikanere skal frelses.
Så langt virker det likevel som om realiteten er det stikk motsatte.
Det er Fifa, som med amerikanernes hjelp, endrer fotballen i sitt eget bilde.
Ventetiden er over
Det er ikke formelt USA eller president Trump som har innført de omstridte vannpausene, det er Fifa. Men det hadde aldri skjedd noe annet sted enn her.
Så mye har man omfavnet det, at amerikanske kommentatorer har beveget seg inn i sitt standardspråk og kaller omgangene for «quarters», altså firedeler. Fotballkamper skal være «a game of two halves», ikke fire.
I de første 16 VM-kampene kom det mål rett etter vannpausene i halvparten av dem, inkludert i Norge-Irak.
På torsdag fikk vi et enda tydeligere eksempel. Stillingen var 0-0 i kampen mellom Sveits og Bosnia i Los Angeles da man blåste for vannpause halvveis i andreomgangen. Alt virket som om det gikk mot et målløst oppgjør. Da gjorde den sveitsiske trener Yakin grep.
Han brukte avbrekket til å forberede hele tre bytter.
Da kampen var over, hadde Sveits skåret fire mål, tre av dem av innbytterne fra vannpausen.
Fotballen har endret utseende, og det har gått forferdelig fort.
Nå er det ingenting som tilsier at vi noen gang blir kvitt disse ekstrapausene.
De nye vuvuzelaene
Fifa, som allerede ligger an til å tjene i overkant av 110 milliarder kroner på mesterskapet, har gjort en liten kommersiell genistrek når hver omgang brytes av på midten med en treminutters pause.
Pausen er, som de fleste for lengst har oppdaget, heller ikke behovsprøvd. Om det er 15 grader og regn eller stekende sol og 35 grader har ingenting å si.
Slikt skaper sterke reaksjoner.
Pipingen mot disse vannpausene har blitt VMs vuvuzelaer, for dem som husker lyden av de enerverende plastlurene fra VM i Sør-Afrika i 2010.
Reaksjonene er kanskje mest intens inne på VM-stadionene, der tilskuerne føler at spillet blir stykket opp og ødelagt. Sterkest av alle var protestene fra de engelske supporterne under kampen mot Kroatia.
En av grunnene til at fotball har blitt verdens i særklasse mest populære sport, har vært motviljen mot å endre for mye på reglene.
Engelskmennene oppfant spillet. Nå føler de at det blir tatt fra dem, tilfeldigvis midt i forberedelsene til 250-årsfeiringen av den amerikanske frigjøringen fra nettopp britene.
Men lyden av oppgitt sinne er den samme i hver bar der VM vises her i USA. Selv om det for de mest pragmatiske har gitt en mulighet til å snike seg til bardisken uten å gå glipp av noe vesentlig
Nok en gang har det gjort at det ikke er selve fotballen som får mest oppmerksomhet når verdens største idrettsarrangement går av stabelen i USA. Det er det som skjer når man ikke spiller.
Et tu Ståle
Norges landslagssjef Ståle Solbakken er en av de tydeligste motstanderne av unødvendige endringer i spillet, inkludert VAR – og disse pausene. Men det skulle ikke mer enn én VM-kamp til før også han hadde omfavnet mulighetene det ga til taktiske justeringer, da Norge slet mot Irak.
Haalands første mål kom rett etter første vannpause. Det samme var tilfelle med Østigårds i andreomgangen.
Etter kampen kalte plutselig også Solbakken fra Solør dette for «water breaks» og «cooling breaks».
Det var først da enkelte av oss virkelig innså at dette var alvor.
Solbakken var inne på det selv, da han møtte pressen dagen etter Norges største VM-seier noensinne:
«I går var det greit. Jeg sitter i glasshus akkurat i dag, men jeg vil ha dem bort.»
Glasshuset kan ende med å bli mye større.
Nå er det ingen som blir overrasket om fotballen aldri blir kvitt disse ekstrapausene.
«If you can’t beat them, join them», heter det også her i Statene. Ingen tror de obligatoriske pausene ikke også er en del av VM-fotballen i Spania og Marokko om fire år eller Saudi-Arabia etter det igjen. Derfor burde pausene i hvert fall vært uten mulighet for trenerne til å instruere spillerne. Eller ikke vært i det hele tatt.
Men det kommer ikke til å skje.
Snart er det stille
VM i fotball skulle endre USA. I stedet har VM i USA sannsynligvis endret fotballen for alltid.
Slik de har gjort det på mange flere områder enn vi egentlig har forstått. VM i USA i 1994 var det første med moderne grafikk og statistikk på skjermene og ikke minst spillernavn på draktene. I dag er dette en selvfølge.
Snart stilner også buingen mot avbruddene, enten man vil det eller ikke.
Da jeg var på Brasils kamp mot Haiti i Philadelphia på fredag, benyttet begge lands supportere pausen til dans og jubel.
Fotballen er i realiteten blitt et spill med fire omganger, ikke to.
For Fox Sports, som sender VM i USA, har det blitt kalkulert en ekstrainntekt på 2,5 milliarder kroner av dette.
Dette er for fristende for de som bestemmer til å bry seg om følelser for den ødelagte flyten i spillet.
Og vi vil for alltid vite at vi var der og lot det skje.
