Som utøver virket Olaf Tufte på det nærmeste å ha evig liv. Han var den første nordmann som deltok i sju OL.
Olaf Tufte deltok i olympiske leker i fire forskjellige tiår. Det er unikt.
Som han var på flere måter. Han var nemlig første nordmann som vant det gjeveste gullet man kan vinne i rosporten, nemlig singlesculler 2000 meter. Mann mot mann i roing. Så nær en nordmann noen gang kan komme å bli verdens raskeste mann. Det kommer aldri til å skje på en friidrettsbane. Det skjedde i havet utenfor Athen i 2004. NRKs kommentator sammenlignet Olaf Tufte med sjøguden Poseidon da han krysset mållinjen.
Den fysisk meget imponerende roeren fra Tufte gård på Nykirke hadde skrevet norsk idrettshistorie. Det var bare starten på et særdeles viktig kapittel.
For Tufte var en utøver som ingen andre. Fra et sted som ingen andre.
Mediene skulle etter hvert valfarte til gården like ved Horten i Vestfold. Der fikk man sett en utøver som levde så nært jorden, gården og naturen at det ble umulig å ikke tenke seg tilbake til Knut Hamsuns Isak Sellanraa fra romanen Markens Grøde, uansett om Tufte hadde oppdatert publikumselementene av gårdsdriften.
Hamsun om nærheten til naturen er en hyllest til bonden, til nybrottet, til de norske urkreftene.
Isak Sellanraa. Og gårdbrukeren og roeren Olaf Tufte.
Romanen om Sellanraa skaffet Hamsun Nobels litteraturpris.
Arvtageren Olaf Tufte fra Horten ble olympisk mester i roing. Fra en gård helt uten sjøutsikt, som egentlig symboliserer en slags vilje i seg selv.
Men det er én stor forskjell mellom de to mytiske norske figurene. Isak Sellanraa var en mann av få ord. Det var definitivt ikke Olaf Tufte.
Det føles som om den tidligere idrettsutøveren Olaf Tufte har vært en del av norsk offentlighet i mange år. Det stemmer ikke. For det var alltid utøveren.
Selv når han hadde skapt seg en mangfoldig karriere utenfor idretten. Om det dreide seg om foredrag, teambygging hjemme på gården, motocross eller reality.
Olaf Tufte endte på 9. plass i OL så sent som i 2021. Det er egentlig helt uhørt i en så stor og krevende sport som roing.
Da han endelig la opp, fikk man den opptredenen mange mente man hadde opplevd mange ganger allerede. Men Olaf Tufte var ikke med i Mesternes Mester før i 2023. Jeg trenger ikke nevne hvordan det endte.
På veien til å bli en Mesternes Mesters-mester i norsk idrett har Olaf Tufte vært tydeligere i sin kravspesifikasjon til seg selv enn kanskje noen andre. Det har ikke alltid gjort ham populær, men alltid respektert.
Det samme stemmer sikkert for livet utenom. Merkevaren Tufte var ikke alltid nok. Men kraften til stadig å ville videre besto.
Nettopp denne kraften vil sitte igjen i alt av norsk idrett.
Når vi er større og bedre som idrettsnasjon enn noen gang før i 2026 er det ikke den triste anledning som gjør at jeg vil påstå det står Olaf Tuftes navn stemplet på alle de prestasjonene som i øyeblikket forbløffer en hel verden.
Fordi han lærte oss hvor langt man kan komme med kompromissløshet og kraft
Ingen har sannsynligvis stilt større krav til dem som skulle bringe Norge videre som idrettsnasjon.
Hans siste sommer ble også den der en hel verden omfavnet nasjonen han representerte og idretten han mestret bedre enn noen andre. Han rakk selv å uttrykke gleden over å se hele folket ro.
Hver gang det skjer igjen er det mest av alt for Olaf Tufte.