«Oss selvutnevnte sportsidioter», var kong Haralds egen beskrivelse – og det var sagt med smilende stolthet.
Anledningen var en middag på Slottet for de norske deltagerne i OL og Paralympics i Tokyo i 2021.
Alle disse sammenkomstene var spesielle, farget av sportslige fremganger, kanskje av skuffelser, men alltid opplyst av majestetens egen genuine entusiasme. Denne gang var intet unntak.
Kongen hadde selv uttrykt sin pessimisme da det gjaldt mulighetene for å få arrangert lekene i Tokyo på grunn av pandemien som fortsatt preget verden.
Ingen var mer glad for at han tok feil enn han selv.
Ett år forsinket gikk de 32. olympiske sommerleker av stabelen. Tribunene var tomme. Men symbolverdien fylte likevel arenaene med en jublende fremtidstro. Idretten hadde ikke bare overlevd, den viste vei ut av et verdensomspennende mørke.
Andre dag i november samme år kunne kongen selv markere dette med å samle nasjonens helter på Slottet. I sin velkomsttale fortsatte han med å si til de mange utøverne som var samlet:
«Vi jublet sammen med dere, og vi tørket en tåre når det var nødvendig.»
I dag, nesten fem år senere, er det et samlet Idretts-Norge som gråter.
For kong Harald var det også en annen grunn til at lekene i Tokyo symboliserte noe helt spesielt. I 1964 reiste nemlig den daværende kronprins Harald selv til Tokyo som OL-deltager, fulgt til flyet av sin far, kong Olav.
Den daværende kong Olav var selv kronprins tilbake i 1928, da han seilte inn til OL-gull i Antwerpen i 6-metersklassen som mannskap på båten Norna.
Nå var det sønnen Haralds tur til å videreføre den olympiske arven. Debuten på en 8.-plass i 5,5-meterklassen var mer enn godkjent.
Det var likevel kronprins Haralds tredje OL-deltagelse som skulle sette størst spor. I 1972 gikk OL-seilasene av stabelen i Kiel.
Kong Harald og hans mannskap har prestert så godt så lenge at de blant mange regnes som favoritter til å vinne OL-gull. Men i bølgene i Østersjøen mislykkes de.
Så skuffet er kronprinsen at han tar en to års lang pause fra sporten han er så glad i.
Heldigvis gjenopptar han seilingen. Og det er tilbake i Kiel Harald får sin revansj, da han og hans mannskap i 1987 blir hyllet som verdensmestere i entonnerklassen med båten Fram X.
Så sent som i 2008, i en alder av 71 år, blir kongen igjen verdensmester, denne gang i Sira-klassen.
Selv han som hadde det i genene å ikke kunne pensjonere seg, fant i slutten av 2022 ut at han skulle legge opp som aktiv idrettsmann, like før han fylte 86 år.
Men fra idrettsinteressen rakk kong Harald aldri å pensjonere seg. Engasjementet var reelt glødende helt til det siste. I vinter fikk kongen med seg et siste OL da han og dronningen overvar gjenreisningen av norsk skøytesport fra tribuneplass i Milano.
Og i et idrettsår som overgår alt Norge har opplevd, var kongen også til stede på sin helt spesielle måte i fotball-VM, da han overrasket alle ved å være den som på video introduserte troppen til kampene i USA.
VM gjorde kongens egen slottsplass til arenaen for en kollektiv idrettsglede hans nasjon knapt har sett i nyere tid, der titusener møtte opp for å ro på meget sen kveldstid.
Det kunne ikke skjedd på noe annet sted.
En av de siste gangene nasjonen fikk se sin elskede konge, var da møtet med norske idrettshelter igjen fremkalte en tåre i den rojale øyekrok.
Det skjedde da kong Harald hilste på landslagssjef Ståle Solbakken etter at landslagsspillerne dro rett fra flyet fra USA og til Slottet. De to har diskutert fotball mange ganger tidligere.
Prestasjonene til det norske landslaget hadde rørt en hel nasjon, helt opp til landets øverste leder.
Idretten ble åpenbart et slags emosjonelt fristed for regenten. Det ble et sted hvor kong Harald kunne vise følelser som ellers ofte måtte modereres innenfor den rojale kutyme.
Derfor ble kongen ikke bare et overhode, han ble også et forbilde for alle dem som møtte ham på idrettsarrangementer rundt i hele Norge.
Kongen omfavnet idretten og viste store og små at det var et sted der alle var like spente og like viktige. For alle oss som var så heldige å få diskutere sport med kongen, var det også mer enn tydelig hvor dypt og genuint hans idrettsengasjement var og hvilken forbløffende kunnskap om sport han var i besittelse av.
Det er heller ikke så merkelig. Midt oppi all spenning og nervøsitet sport kan fremkalle, var det én ting man aldri trengte å bekymre seg for, nemlig om Kongen kom til å dukke opp.
Kong Harald var på ærestribunen som 15-åring kronprins da Norge arrangerte OL for første gang i 1952, og han var det som relativt fersk konge da vi gjorde det igjen i 1994.
Han rakk også å runde 75 opptredener under Holmenkollrennene. Det startet da han var bitte liten og sluttet ikke før i hans siste leveår.
Bildene og lyden av den kongelige klem Therese Johaug fikk etter VM-gullet på tremila i 2011 vil være ett av de mange minnene om idrettskongen som for alltid vil fremkalle smil.
Smile burde vi også gjøre av de utallige bildene av Kongen fra nedfrosne tribuner under NM på ski eller Landsskytterstevnet eller på Ullevaal under cupfinalen, der han delte ut sin egen pokal til vinnerlaget.
Selv om idrettskongen selv dessverre ikke lenger blir å se rundt på arenaene, skylder Idretts-Norge ham fortsatt én ting:
Vi må forstå hvor utrolig heldige vi har vært som idrettsnasjon som har hatt en så lidenskapelig interessert konge.
Det å ha en konge med en slik glødende idrettsinteresse har gjort noe med vår kollektive stolthet over våre helter.
Og kong Harald har selv også uttrykt at han mente det også har bidratt til å bygge en nasjonal bevissthet.
Han som samtidig har følt på det klasseløse ved idretten, som på sitt fineste nettopp er en arena, hvor alle, uansett status, kan være like engasjerte, like spente og like glade når vi nordmenn lykkes.
Som Harald var han den 5. i rekken. Som idrettskonge vil han for all tid være den første og største.