Kveldsmørket har senket seg over den snødekte Slottsplassen 17. januar 1991. Ute har det vært en overskyet dag. Inne står to menn ved vinduet på Slottet når de første lysene blir tent i snøen utenfor.
Først tennes ett lys. Så ett til. Så enda ett. Lysene skal vokse til et hav, en glødende minnelund etter folkekongen Olavs bortgang.
– Hvordan har du det, spør medarbeideren, en av de to som står ved slottsvinduet.
– Jeg er lettere livredd, svarer kong Harald V.
Han er nettopp blitt majestet. Han er født og oppdratt til oppgaven. Likevel er den skremmende. Han er redd han ikke skal klare å fylle rollen etter hans folkekjære fars bortgang.
På det tidspunktet vet han ikke om den store prøven som skal komme i hans tid. Om hvordan han, som bestefar og konge, skal omfavne og være nær et helt folk i sorg, brutalt rammet av terror en regntung julidag.
Han vet ennå ikke at han skal komme til å lytte til barnestemmer rundt bordet på Slottet, som forteller kongen fortrolig om vold og redsel i egne hjem. At han skal se dem inn i øynene og forsikre dem om at det ikke er deres skyld, og at han skal gjøre deres kamp til sin.
Fortsatt ligger møtet med den lille gutten som mistet pappaen sin, en norsk offiser, i kamp i Afghanistan, foran ham.
Den ferske kongen som ser ut av slottsvinduet denne januarkvelden, vet ennå ikke hvordan hans ord om gutter som er glad i gutter, jenter som er glad i jenter, og nordmenn som tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting, skal sette spor. Om hvordan han skal bli hyllet som den inkluderende folkekongen og et internasjonalt forbilde.
Eller hvordan han skal komme til folket på 17. mai, når folket ikke kan komme til ham.
Måtte flykte til USA
En februardag i 1937 ble flaggene heist rundt om i Norge.
Den første prinsen som var født her i landet på 567 år, kom til verden 21. februar på Skaugum i Asker.
Han fikk navnet Harald. Arverekken var sikret.
Bare tre år gammel tok livet en dramatisk vending. Tyske tropper hadde invadert Norge.
Fienden måtte ikke få tak i den lille arveprinsen. Han var i stor fare. Tyskerne ville ta prins Harald og gjøre ham til barnekonge i et Norge under tysk kontroll.
Det var gått bare ett døgn siden den tyske krysseren «Blücher» i april 1940 ble senket på vei inn Oslofjorden, da mor kronprinsesse Märtha berget prinsen og storesøstrene Ragnhild og Astrid over til slektninger i Sverige.
Etter fire måneder flyktet de videre til USA etter invitasjon fra den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt.
Etter et kort opphold i Det hvite hus hjalp president Roosevelt, som ble en nær familievenn, kronprinsesse Märtha og barna å etablere seg i Pook's Hill utenfor Washington DC.
Der vokste den norske prinsen opp, tett knyttet til moren.
Det var et helt spesielt bånd mellom dem, har familien sagt.
Først etter fem år hadde Tyskland overgitt seg, og andre verdenskrig var over.
Prins Harald var blitt åtte år da kongefamilien kunne returnere til Norge.
7. juni 1945 kom kong Haakon tilbake til Norge sammen med kronprinsesse Märtha, prinsessene Ragnhild og Astrid og prins Harald.
Jubelen runget da de kongelige gikk i land på Honnørbrygga i Oslo og ble tatt imot av kronprins Olav, som hadde kommet tilbake noen uker tidligere.
– Det var overveldende. Der og da gikk det for alvor opp for meg at mitt livsløp var lagt, har kong Harald sagt.
Mistet moren
Etter krigen bodde kronprinsfamilien igjen på Skaugum.
Tronarvingen ble noe så uvanlig som elev ved en offentlig skole, som den første i familien.
Kronprinsesse Märtha fulgte sønnen til første skoledag på Smestad skole i Oslo.
Bortsett fra en sikkerhetsvakt på gangen, var det lite som skilte prinsens skolegang fra andre barns.
Han ble fort en av gutta og knyttet livsvarige vennskap.
Men prinsen kunne aldri bli helt som andre ungdommer. Da prins Harald sto konfirmant i mai 1953, ble han konfirmert alene i Slottskapellet.
Familiebildet den dagen ble et av de siste.
Et knapt år senere døde kronprinsesse Märtha etter sykdom, bare 53 år gammel. Prins Harald var 17 år.
Tapet av moren ble aldri tema mellom far og sønn.
Prinsen gikk mot voksenlivet uten henne som sto ham nærmest.
– Hun døde altfor tidlig, sa han selv.
– For tidlig for henne og for tidlig for meg.
Kadett nr. 1
17. mai 1955 var prins Harald rødruss sammen med vennene ved Oslo katedralskole.
Han fortsatte i sin fars fotspor: Kadett nr. 1 meldte seg vinteren 1956 på Kavaleriets befalsskole på Trandum. Militær utdannelse var obligatorisk for en som visste at han skulle bli øverstkommanderende i Forsvaret.
Senere gikk prinsen på Krigsskolen og ble offiser.
Samtidig økte det kongelige ansvaret.
Da kong Haakon døde i 1957, deltok den nye kronprinsen, kronprins Harald, for første gang i statsråd med sin far kong Olav. Einar Gerhardsen var den første av statsministrene som skulle sitte rundt kongens bord med ham i tiårene som fulgte.
Kjempet for kjærligheten: Blir det ikke Sonja, kan det være det samme
I 1959 var kronprins Harald en ettertraktet ungkar på det kongelige ekteskapsmarkedet, og spekulasjonene om hvilken europeisk prinsesse som kom til å ende opp i Oslo, gikk høyt.
Men i selskap hos en venn møtte kronprinsen Sonja Haraldsen, en kjøpmannsdatter fra Vinderen i Oslo.
– Det var jo tilsynelatende ikke mulig, det som holdt på å skje. Men det var ikke så mye noen av oss kunne noe særlig for, tror jeg, sa han.
Det ble en lang kamp, og det sto om kjærligheten eller kongehuset. Verken kong Olav eller regjeringen trodde monarkiet ville tåle en kvinne av folket som kronprinsesse.
– Jeg hadde jo veldig blandede følelser. For jeg var både glad i Sonja Haraldsen, men jeg hadde også dårlig samvittighet overfor min far og Norge. Jeg gjorde liksom noe galt, har Harald i ettertid forklart.
Samtidig fortsatte kronprinsen studiene og reiste til engelske Oxford, hvor han fra 1960 til 1962 studerte samfunnsvitenskap, historie og økonomi.
Han debuterte også som OL-deltager da han representerte Norge i seiling i Tokyo i 1964, hvor han bar det norske flagget under åpningsseremonien.
Kronprinsen og Sonja Haraldsen gjorde det slutt flere ganger, men fant hver gang tilbake til hverandre.
Det unge kjæresteparet måtte møtes i skjul hos venner eller hjemme hos Sonjas mor.
Ryktene om paret gikk, og fem år etter at de møttes, begynte også norsk presse å skrive om dem. Nær hele Presse-Norge var samstemte i konklusjonen: Gifter kronprinsen seg med en «vanlig kvinne» og ikke en kongelig, avsluttes monarkiet.
Kong Olav reagerte med å sende ut en pressemelding hvor han dementerte ryktene og slo fast at det ikke var kronprinsens hensikt å gifte seg borgerlig.
Paret har beskrevet det som et slag i ansiktet.
Kong Olav ville at arveprinsen skulle gifte seg kongelig, slik tradisjonen var. Forholdet mellom far og sønn ble taust og anstrengt. Krisen skulle vare i mange år.
Harald ga likevel ikke opp kjæresten og ga klar beskjed om at hvis det ikke ble Sonja, kunne det være det samme.
Da gikk alvoret opp for kong Olav.
Etter ni år som kjærester fikk kronprinsen det endelig som han ville: I mars 1968 offentliggjorde han forlovelsen med Sonja Haraldsen.
29. august samme år ble de to viet i Oslo domkirke.
– En av mine aller første plikter som gift mann, og det er en kjær sådan, er å takke for bruden. At det er et rart øyeblikk etter alle disse årene, det kan vel ingen være i noen særlig tvil om, sa kronprinsen i sin bryllupstale.
– Sonja har beskrevet seg som en attpåklatt, og for ikke å være altfor høytidelig hele tiden, vil jeg gjerne ha sagt at i alle fall jeg er svært glad for denne klatten.
Han vendte seg mot Sonja.
– Du mer enn noen annen vet hva jeg føler, både nå i dag her og nå, så vel som i fortiden. Du bedre enn andre vil også forstå hva denne stund innerst inne virkelig betyr. Ditt ja i kirken markerer en helt ny fase i våre liv.
Kronprins Harald var med på fødselen da parets første barn prinsesse Märtha Louise ble født på Rikshospitalet 22. september 1971.
Barnet var etterlengtet, året før hadde kronprinsparet mistet det første barnet de ventet.
Men det måtte, ifølge Grunnloven på den tiden, en gutt til før arverekken var sikret. Det skjedde da prins Haakon Magnus ble født 20. juli 1973.
Først i 1990 ble Grunnloven endret, slik at eldste barn, uansett kjønn, gis arverett til tronen.
Seilerkongen
Ferier og fritid ble ofte tilbrakt ved elver.
Vern av natur og utryddingstruede dyr ble saken kronprinsen gjorde seg til talsmann for. I 20 år var han president i Verdens naturfond Norge.
Det var imidlertid seilbåten som var fristedet fra det kongelige livet. Der var han Harald, en av gutta.
Etter OL-debuten i Tokyo deltok han i ytterligere to sommer-OL, i Mexico i 1968 og i Vest-Tyskland i 1972.
Han deltok i flere verdensmesterskap, og i Kiel i 1987 ble kronprinsen og hans mannskap for første gang verdensmestre med båten «Fram X».
Først som 85-åring la «seilerkongen» opp etter å ha deltatt i sitt siste VM i 2022.
Overtok tronen «lettere livredd»
I januar 1991 brøt Golfkrigens andre fase ut. Irak hadde nektet å trekke seg ut av Kuwait, og 17. januar gikk koalisjonens styrker til angrep for frigjøre Kuwait.
I lenestolen sin på Kongsseteren satt kong Olav og fulgte med på krigen på TV. Det var blitt kveld da de ansatte oppdaget at han var dårlig.
Dette første døgnet av «Operasjon ørkenstorm», 17. januar 1991, døde kong Olav, Norges konge gjennom 34 år.
«Lettere livredd» overtok hans sønn tronen. Kong Harald var 54 år og arvet et monarki med oppslutning på over 90 prosent.
Den nye kongen hadde mye å leve opp til.
Kong Harald og dronning Sonja ble signet i Nidarosdomen 23. juni 1991, slik kong Olav var blitt i 1958.
Å bli bedt for og få Guds velsignelse over gjerningen, opplevdes som en styrke for dem.
Da den fullsatte kirken sang utgangssalmen «Dette er dagen som Herren har gjort», og orgeltonene runget, fikk kongen gåsehud. Det var magisk, sa han senere.
Et øyeblikk hvor det siger et helt spesielt alvor over kongegjerningen.
I forbindelse med signingen gjennomførte kong Harald og dronning Sonja også en ti dager lang rundreise i Sør-Norge.
– Både selve seremonien og reisen som fulgte, ga oss den beste starten vi kunne få på vår gjerning, sa kong Harald.
– Jeg skal aldri glemme utseilingen fra Trondheim. Da vi la fra kai med sjalupp fra Ravnkloa og så menneskehavet og flaggene langsomt forsvinne, var det som om det hele begynte å gå opp for meg. At nå begynner det. I dagene som fulgte, kollapset vi i tur og orden – så overveldet var vi av alle inntrykkene.
Signingen i Nidarosdomen gjorde et så sterkt inntrykk på kongen at det mange år senere fikk ham til å gå lenger enn en konge normalt pleier å gjøre i å påvirke en lovendring.
Da Staten og Kirken skulle skille lag i 2008, ønsket kongen at paragrafen som krever at monarken er bekjennende kristen, ble stående.
– Jeg sa at jeg kanskje syntes det var naturlig at kongen skulle være medlem av den norske folkekirken, har kong Harald fortalt.
Inntrykkene fra Nidarosdomen gjorde at kongen fant det naturlig og riktig å be om det.
Og slik ble det. Kongen mistet posisjonen som overhode for Den norske kirke, men knyttet sine etterkommere til den kristne tro.
Kongen i boblejakke og gummistøvler
Nyttårsfeiringen hadde så vidt lagt seg da de voldsomme naturkreftene satte inn på Nordvestlandet.
Det var natt til første nyttårsdag 1992. Bølgeblikkplater, takstein og andre gjenstander fløy gjennom luften. Bygder ble lagt i ruiner av orkanen, og hjem ble rasert.
Opptil 60.000 bygninger ble skadet i det som var tidenes største naturkatastrofe i Norge, målt i tapte verdier.
Det blir sagt at kong Harald la grunnmuren for sin kongegjerning på Nordvestlandet denne januarmåneden.
Åtte dager etter uværet dro den ferske kongen til det hardt rammede området.
Dressen lot han ligge igjen hjemme. Kong Harald møtte de berørte i gummistøvler, lue og boblejakke. Han hørte på historiene de hadde å fortelle, trøstet, vasset gjennom gjørme og bevitnet ødeleggelsene.
Kongen hadde trosset statsministeren og reist før henne. Han kunne ikke vente lengre. Å være sammen med hardt prøvede landsmenn var viktigst.
– Jeg ventet så lenge jeg syntes jeg kunne vente, så sa jeg til Statsministerens kontor at nå drar jeg, fortalte kong Harald senere.
Gjorde opp for urett
Talen han hadde med til Kiberg utenfor Vardø sensommeren 1992 er også blitt stående som sentral i hans kongsgjerning.
Det lille fiskeværet spilte en viktig rolle under andre verdenskrig. Mange kibergsværinger deltok som partisaner på sovjetisk side i kampen mot tyskerne. 17 av Kiberg-partisanene ble drept under krigen, men de overlevende fikk ingen takk fra det offisielle Norge.
Mistenkeliggjøring, trakassering og overvåking var hverdagskost for dem etter krigen.
Bygdefolket som hadde vært uglesett helt siden krigen, hadde fått æresplassene den augustdagen kong Harald sto foran partisanbautaen i Kiberg og gjorde opp for uretten.
– Det kan være smertelig å måtte se historie i et nytt lys. Jeg har en spesiell følelse av dette når jeg står her foran et monument over en del av vår historie som til dels har vært tiet i hjel, sa kongen i sin tale.
Flere av tilhørerne tørket tårer.
– Jeg er redd vi urettmessig kan ha påført enkelte store, personlige belastninger i skyggen av den kalde krigen, sa han til det lille samfunnet.
Noen år senere, i 1997, gikk kong Harald på talerstolen under åpningen av Sametinget med ord som skulle få stor betydning.
Nok en gang gjorde kongen opp urett på vegne av det offisielle Norge.
– Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskingspolitikk.
Reddet OL på Lillehammer
Snøen drysset lett over et fullsatt Lysgårdsbakkene hoppanlegg på Lillehammer 12. februar 1994.
Kong Harald gikk frem mot de to hvite mikrofonene.
– Jeg erklærer herved de 17. olympiske vinterleker for åpnet.
Idrettsinteresserte kong Harald hadde engasjert seg for å få OL til Norge og har også fått æren for å ha reddet OL på Lillehammer bare dager før åpningsseremonien.
Styret i Den internasjonale olympiske komité (IOC) truet nemlig med å avlyse Lillehammer-OL, fordi IOC-president Juan Antonio Samaranch og andre IOC-topper følte seg uvelkomne i Norge etter negative presseoppslag.
Gerhard Heiberg, president for de olympiske vinterleker på Lillehammer, beskrev i boka «Idrettskongen» situasjonen som kritisk og fortalte at han ba kongen om hjelp.
«Vi inviterer Samaranch til middag hos dronningen og meg i kveld,» var svaret Heiberg fikk fra kongen.
Middagen ble holdt på Nordre Jørstad gård på Maihaugen, som ble brukt som kongebolig under OL.
Historien etter er velkjent. Lillehammer-OL ble suksessfullt gjennomført, og under avslutningsseremonien betegnet Samaranch lekene som «de beste vinterleker noensinne».
Den idrettsglade kongen var opp gjennom årene å se på utallige idrettsarenaer.
Kritikken hardnet til – millionsprekk og hestegave
Hjemme i Oslo vokste imidlertid problemene for kongen på 1990-tallet. Han hadde overtatt et nedslitt slott og en umoderne organisasjon og måtte iverksette oppussingsarbeid.
Men oppussingsbudsjettet strakk ikke til, og samarbeidet med Statsbygg haltet.
Oppussingen av Slottet var beregnet til datidens 170 millioner kroner, men den endelige regningen ble over 340 millioner kroner dyrere.
Statsbygg-sjefen sa til mediene at det var en utfordring for de ansatte i Statsbygg å jobbe med kongen og dronningen, som ifølge ham kom med «stadige ønsker», og kongeparet fikk kritikk for luksuriøse valg.
Kritikk mot kongehuset hadde vært nær utenkelig siden krigen, men nå snudde det. I arbeidet med å ruste kongehuset for moderne tider, måtte kongen venne seg til et mer granskende søkelys.
Kongen fikk refs for at han lot prinsesse Märtha Louise ta imot en hest i gave fra forretningsmannen Stein Erik Hagen, for selv å ha tatt imot en seilbåt i bursdagsgave fra rikfolk og for å ha vært på omstridt fasanjakt i Sverige.
Kongen til Mette-Marit: – Er det alt? Dette går vi for
Kong Harald var i sitt tiende år som konge da et nytt årtusen startet, og kronprins Haakon presenterte kvinnen som skulle bli Norges neste kronprinsesse:
Mette-Marit Tjessem Høiby, alenemoren med en «utagerende fortid» fra housemiljøet i Oslo.
Da kronprins Haakon kunngjorde forlovelsen mellom ham og Mette-Marit 1. desember 2000, var tilliten til kongehuset synkende. Mange mente kronprinsen hadde funnet seg et upassende dronningemne.
Kronprins Haakon følte selv at han satte monarkiet i fare, men forholdet hadde kongeparets velsignelse.
Kong Harald husket godt hvordan han selv hadde måttet kjempe for kjærligheten, og hadde stilt seg bak kronprinsparet da Mette-Marit fortalte de kommende svigerforeldrene om sin fortid en av de første gangene hun møtte dem.
– Jeg spurte om det var alt? Er det noe mer du vil fortelle? Nei, det var alt. Ja, det er greit, sa jeg – dette går vi for, fortalte kong Harald om samtalen i ettertid.
Prinsesse Märtha Louise er blitt møtt med samme tillit. Når hennes valg utfordret kongetro nordmenn og møtte sterk kritikk ute, var støtten tilsvarende stor hjemme.
Da prinsesse Märtha startet den såkalte «engleskolen» og senere uttalte at hun snakket med de døde, var mange kritiske.
– Jeg kan ikke forstå at det er noe galt med det å hjelpe folk til å finne ro i sjelen. Det hun får kritikk for, er måten hun gjør det på, sa kong Harald.
– Vårt forhold til det har hun sagt så fint selv; at «det er ikke alltid foreldrene mine er enige, men de gir inntrykk av at de er glad i meg likevel». Sånn må det være.
Også da datteren ble skilt fra ektemannen Ari Behn, uttrykte både kong Harald og dronning Sonja stor støtte.
– Av og til er ikke livet til å holde ut
Kongeparet hadde utviklet et nært og godt forhold til Ari Behn i løpet av de 14 årene han var deres svigersønn.
Da kong Harald så inn i TV-kameraet nyttårsaften 2019, var det som landets konge han henvendte seg til folket i den årlige nyttårstalen. Men som pappa, bestefar og tidligere svigerfar fant han ordene og gikk inn i det nye året tynget av sorg.
– Av og til er ikke livet til å holde ut, sa han.
Ute omkranset tente lys Karl Johan-statuen på Slottsplassen.
Det var gått under en uke siden meldingen fra familien Behn rystet folket om kvelden 1. juledag: «Det er med stor sorg i hjertet at vi, de aller nærmeste pårørende til Ari Behn, i dag må meddele at han har tatt sitt eget liv.»
Kongen, som selv hadde mistet moren som tenåring, hadde nå tre barnebarn som i sårbare ungdomsår hadde mistet faren sin.
– Vi er sterkt preget av Ari Behns død denne julen. Det har varmet å oppleve folks medfølelse og tente lys på Slottsplassen. Det er trøst i alle de gode minnene og vakre ordene som er blitt formidlet om pappaen til tre av våre kjære barnebarn, sa kongen i nyttårstalen.
Han ble hyllet for å være ærlig om sorgen og åpen om selvmord, et tema som i mange år hadde vært tabubelagt.
– For enkelte blir det så mørkt at ingenting hjelper. Ikke engang kjærligheten til sine aller nærmeste. Noen ser ingen annen utvei enn å forlate livet. De som står igjen, må leve videre. Fattigere, uten den de var glad i.
Store prøvelser
Den store sorgen kom ikke alene. Flere år med store prøvelser ventet.
– Av og til er livet rett og slett veldig vanskelig. Det er noe alle kan oppleve – også vår familie, sa kong Harald i sin tale under stortingsmiddagen høsten 2024.
Året hadde vært preget av kongens sykdom i Malaysia, kontroversene rundt prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett og saken knyttet til stebarnebarnet Marius Borg Høiby.
Prinsesse Märtha Louise og Durek Verretts kommersielle bruk av kongelig tilknytning var krevende også for far. Det endte med at prinsessen måtte slutte å representere kongehuset.
Vinteren 2026 sto Marius Borg Høiby for retten, tiltalt i en svært alvorlig straffesak. Det var tungt for familien å se det Høiby og de andre involverte i saken gikk gjennom.
Samtidig som svigerdatter kronprinsesse Mette-Marit var blitt alvorlig syk, og lungesykdommen hennes gjorde at hun måtte gjennomgå lungetransplantasjon, var hun i hardt vær for sitt vennskap med overgrepsdømte Jeffrey Epstein.
Krisene ga oppslutningen om kongehuset en knekk. Men tilliten til kong Harald var og ble høy.
For Norge i verden
Svaret i krevende tider var å fortsette som før.
I løpet av kong Haralds regjeringstid var han på 50 statsbesøk til utlandet og var selv vert for enda flere statsbesøk i Norge.
Av alle statsledere kong Harald møtte gjennom livet, nevnte han to som gjorde et spesielt inntrykk:
Nelson Mandela, frigjøringshelten og Sør-Afrikas president fra 1994 til 1999, og Franklin D. Roosevelt, USAs president under andre verdenskrig.
I løpet av sine over tre tiår som Norges konge, ble kong Harald en x-faktor for Norge i verden og ble brukt som et redskap for den til enhver tid sittende regjeringen.
Kongeparet ble sendt ut for å berge Norges omdømme, sikre norsk næringsliv nye markeder og kontrakter og styrke viktige politiske relasjoner for landet.
– Vi er «Team Norway», sa de selv.
Team Norway. Å være Norge.
Som da kongeparet var på statsbesøk i Chile i 2019. Rasende demonstranter og urfolk som fryktet for livsgrunnlaget sitt, protesterte mot norsk laksenæring som hadde etablert seg i området.
Da var det Norges ansikt utad de angrep. Kongen og dronningen svarte spontant med å gå demonstrantene i møte og lytte til deres budskap.
For kongen ville lytte. Men som Norges fremste representant, var det alltid regjeringens politikk han skulle fronte i utlandet – uavhengig av om den stemte overens med kongens egne meninger eller ikke.
Et kongepar som ikke skulle gå inn i politiske diskusjoner, visste likevel gjennom symbolske handlinger å gi uttrykk for personlige verdier.
Som da de på statsbesøk i Kina gikk til gudstjeneste – en tydelig markering i et land uten religionsfrihet.
Eller da de i Romania insisterte på å besøke et barnehjem for gatebarn. Det rumenske vertskapet hadde forsøkt å snakke dem bort fra det. Men kongeparet sto på sitt. De møtte, så og anerkjente barna som hadde vært helt nederst på rangstigen, levd i kloakken eller på gata i Romania.
Det kongelige besøket skulle få enorm betydning for barnehjemmet og for flere av de små skjebnene.
Grommest med kongen
At nasjonalsymbolet har stor verdi ble tydelig da daværende statsminister Jens Stoltenberg ba kongen bli hjemme under tildelingen av Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse for innsats i krig, til de tre krigsveteranene Eirik Johan Kristoffersen, Jørg Lian og avdøde Trond André Bolle i 2011.
Tanken var at politikerne som sendte soldatene i krigen, også skulle være dem som hedret dem.
Men kongen var savnet. Det ble møtt med massiv kritikk at han var blitt utelatt, til tross for at han selv hadde ønsket å være til stede under utdelingen.
Noen måneder senere var Trond André Bolles enke Bjørg Gjestvang og sønnen Håkon i audiens hos kongen.
– Jeg synes det var veldig koselig at vi fikk komme hit når han ikke var på utdelingen av medaljen. Det var gromt med statsministeren, men selvsagt er det grommest med kongen, sa Gjestvang.
Det ble med den ene gangen. Året etter var kongen tilbake under utdelingen.
Kong Harald gråt for voldsutsatte barn
Overalt i kongeriket finner man folk med en historie om kongen, om et møte, en latter eller en trøst.
Det var et mål for kong Harald å komme til alle landets kommuner. Han ville møte alle slags folk, folk som lykkes og folk som sliter, veteraner og nye landsmenn, gamle og svært gjerne barn og unge.
Noen av dem ble invitert til Slottet og lyttet til.
– Det rare er at de barna fortalte ting som de ikke hadde fortalt før. Da de ble spurt om hvorfor de gjorde det, sa de: «Jammen, han er jo kongen, vi må fortelle det som er sant», fortalte kong Harald med tårevåte øyne.
Barna han fortalte om, var barn ved senteret for Alternativ til vold i Langesund. De hadde skrevet brev til kongen fordi de lurte på om Hans Majestet visste at det finnes fedre som slår barna sine.
Kongen svarte med å invitere dem til Slottet.
«Kom inn,» ropte kong Harald da adjutanten banket på kontordøren hans på Slottet. Og inn gikk barna, satte seg rundt bordet sammen med kongen og fortalte om det de hadde opplevd, om vold og redsel i deres egne hjem. For barna ble det en ny start.
– Det slo meg at det eneste jeg kunne si til dem, er at det er én ting du må være helt sikker på: Det er ikke din skyld, sa kongen om møtet.
– Da følte jeg for første gang at det faktisk ikke var min skyld. Det var en tung bør som forsvant fra skuldrene mine, fortalte ett av barna senere.
Etterpå gjorde kongen deres sak til sin.
– For meg har barns oppvekstforhold vært en hjertesak. Vi kan ikke slå oss til ro før alle barn får en trygg og god oppvekst i en hverdag der de kan være seg selv og delta med hele seg. Selv verdens beste land er ikke verdens beste for barn som lever i redsel og utrygghet. At barn utsettes for overgrep, er ikke en sak som hører privatlivet til. Alle har vi et ansvar for å si fra når urett begås, slo kong Harald fast i nyttårstalen det året.
Møtet med kongen ble et vendepunkt og en ny start for flere.
Da den spedbygde rusmisbrukeren og =Oslo-selgeren gikk inn på kong Haralds kontor, sto majesteten der med hånden utstrakt.
Christer hadde ofte følt seg uønsket. Oppveksten var preget av rus, bråk og institusjoner. Hos kongen ble han møtt med respekt og medmenneskelighet.
– Jeg er ikke helt vant til at folk reiser seg når jeg kommer, sa Christer.
Gatemagasinet =Oslo hadde spurt om de kunne få intervjue noen i kongefamilien til julenummeret. Svaret fra Slottet var at kongen selv ønsket å stille, og han ba om å få møte en av selgerne.
Det var mye hyggeligere og mer interessant enn å bare møte dem som står bak og administrerer, mente kongen.
Han lyttet mens Christer fortalte om hvordan folk før hadde gått over til andre siden av veien for å slippe å gå forbi ham og andre rusmisbrukere, men nå kom bort til ham for å kjøpe magasinet. Om hva det hadde å si for hans verdighet å kunne selge blader i stedet for å tigge – å kunne si «vær så god» i stedet for bare «takk» med bøyd hode.
Da Christer gikk ut av Slottet den dagen, tok han også fatt på veien mot et rusfritt liv.
– Jeg sa til kongen at jeg ville begynne et nytt og bedre liv. Og jeg kunne jo ikke juge til kongen.
Christer døde i 2018.
Kongens brennende engasjement avtok ikke med årene.
Etter fylte 70 år, når andre avslutter arbeidslivet og bruker tiden mer som de vil, fortsatte kongen og dronningen arbeidet som før, med reiser, representasjon og drift av kongehuset.
Til tross for to alvorlige sykdomsperioder, først med kreft i urinblæren og så med hjerteoperasjon, og med påfølgende beskjed fra legen om å ta det mer med ro, fortsatte kongen sin livsgjerning stort sett som før.
Først etter at kong Harald som 87-åring ble alvorlig syk under en ferie i Malaysia, og måtte få operert inn permanent pacemaker da han kom hjem til Norge, gikk det ut beskjed fra Slottet om at kongen skulle trappe ned.
Men like fullt: Få uker senere gjorde kongen nok en gang «comeback».
Han ville ut i landet. Treffe folk der de bor, og bli kjent med nye lokalsamfunn i kongeriket.
Folk gikk mann av huse for å ønske kongeparet velkommen da de la ut på sin årlige fylkesreise det året. Fikk fri fra jobben og pyntet seg i sin fineste stas. Klatret opp i trærne og klatrestativ for å sikre seg god utsikt til det gjeve besøket.
Kongen hadde et begeistret folk i ryggen og fikk nær toppkarakter når folk ble bedt om å bedømme hans innsats.
Beveget med 22. juli-tale: – Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere
– Det er krisetider vi er her for, har kong Harald sagt og tenkt på krigen.
Den store prøven i hans tid kom en fredag ettermiddag midt i sommerferien.
Ett døgn etter terrorangrepene 22. juli 2011 var kongen klar til å tale til folket fra kontoret sitt. Det far og farfar var for nasjonen under krigen, skulle han være nå.
– Norge er rammet av en nasjonal tragedie. Det vi inderlig håpet aldri ville skje, har likevel skjedd, sa han.
Bak kontorpulten satt kong Harald kledd i sort dress og slips, kikket ned på papiret og så deretter inn i kameraet:
– Det er når nasjonen vår blir satt på prøve, at styrken, samholdet og motet til det norske folk blir tydelig. Nå står vi fast ved verdiene våre. Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten. Jeg holder fast ved troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv. Jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.
Han hadde brukt dagen midt i krisen.
På Sundvollen, der overlevende og pårørende etter massakren på Utøya var samlet, hadde kongen lyttet, trøstet og vært der.
Ungdom, foreldre og redningsmannskaper gråt på kongens skulder.
Da kong Harald dro fra Sundvollen den dagen, hadde han ikke lenger på seg ytterjakken han hadde vært ikledd da han kom. Den hadde han gitt til en gutt i sjokk.
Det tok nesten tolv minutter å lese opp de 77 navnene. Oslo Spektrum var fylt av pårørende, overlevende og hjelpemannskaper. Den mørke scenen var omkranset av hvite blomster og stearinlys.
Det var gått en måned siden terrorangrepene. Kong Harald deltok på den nasjonale minneseremonien sammen med dronningen, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit, prinsesse Märtha og Ari Behn og barnebarna prinsesse Ingrid Alexandra og Marius Borg Høiby.
– Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere, talte kong Harald, og stemmen brast.
I 1940 svarte kong Haakon med å si nei til nazistene. Denne mørke sommeren svarte kong Harald med å være nær.
Historisk kjøretur under pandemien
Noen år senere, våren 2020, skulle en ny og annerledes krise ramme landet.
– Vi befinner oss i en situasjon som både er uvirkelig, fremmed og skremmende for oss alle. Vi kjenner verken igjen hverdagen vår eller verden rundt oss. Og fremdeles står vi bare ved begynnelsen av noe vi ikke fullt ut kjenner konsekvensene av.
Kong Harald talte til folket fra Kongsseteren.
Under to uker var gått siden kongeparet hadde vært på statsbesøk til Jordan – deres 50. statsbesøk til utlandet og det første til Midtøsten. De var blitt vist den historiske oldtidsbyen Petra og hadde besøkt Jesu døpested i Jordan-elven. Det gjorde sterkt inntrykk på kongen, som selv er døpt med vann fra Jordan-elven, slik tradisjonen for Norges kongefamilie tilsier.
Bare dager senere ble samfunnet slik vi kjenner det, snudd på hodet.
Det nye koronaviruset herjet i land etter land. Nå var det også kommet til Norge.
Regjeringen hadde tatt drastiske grep og innført de mest inngripende tiltakene i fredstid.
Samfunnet var nærmest stengt ned. Det var alvor. «Det er krisetider vi er her for.»
Dette var en ny krise. Ukjent. Dødelig. Igjen skulle kongen sette ord på det nordmenn flest følte, da han snakket til nasjonen i en TV-sendt tale.
– Uvissheten gjør oss sårbare. Alvoret gjør oss engstelige. Den nye hverdagen kan gi oss en følelse av avmakt, sa kongen.
Han satt selv i karantene, som så mange andre nordmenn, etter Jordan-besøket. Kongen manet til samhold og oppfordret folk til å følge myndighetenes råd for å hindre smittespredning.
– Sammen står vi i dette. Og sammen skal vi klare å komme gjennom det som ligger foran oss.
Det var det store unntaksåret. Koronapandemien slapp ikke taket og herjet gjennom hele 2020. «Hold ut og hold avstand» var mantraet.
For en konge som var kjent for å være nær og til stede, måtte nasjonaldagsfeiringen løses på en ny måte.
17. mai 2020. Det skulle bli skrevet historie den dagen. Barnetog, leker og store sammenkomster var avlyst.
Klokken slo 13. Kong Harald tok av seg flosshatten og stemte i. På Slottsbalkongen sto kongefamilien, over en nærmest tom Slottsplass, og sang «Ja, vi elsker» sammen med resten av folket over hele landet.
Folk sto foran TV-er, ute på balkonger, lente seg ut av vinduer og stoppet langs veien.
Et øyeblikk ble både kongefamilie og folk i hele Norge forent i en samstemt «Ja, vi elsker».
Det året folket ikke kunne komme til kongen på nasjonaldagen, kom kongen i stedet til dem.
For om ettermiddagen den 17. mai-dagen, steg kongeparet ned fra Slottsbalkongen. Kong Harald og dronning Sonja kjørte ut fra Slottet i den ikoniske kabrioleten A1, den samme bilen som kong Haakon kjørte hjem til Slottet i 7. juni 1945.
Kongeparet kjørte på overraskende rundtur østover i Oslo, vinket til alle som måtte holde seg hjemme eller feiret i små grupper ute.
De kjørte inn på sykehusområdet ved Ullevål universitetssykehus og hyllet helsearbeidere og innlagte som sto midt i en krise.
I den historiske kjøreturen ble det kongelige opphøyde og det menneskelige nære forent.
En gammel drøm ble oppfylt – levde med urfolk i Amazonas
Kong Harald var blitt 76 år da en gammel drøm gikk i oppfyllelse i april 2013.
Helt siden WWF Verdens naturfond ble grunnlagt i 1970 med daværende kronprins Harald som president, hadde et besøk til regnskogen vært blant hans høyeste ønsker.
Etter over 40 år med drømmen, bød anledningen seg.
Kongen insisterte på at det ikke skulle være med et stort følge eller med pressen på slep. I all hemmelighet gikk den fire dager lange turen til yanomami-indianerne dypt inne i Amazonas.
Midt blant 120 innbyggere lå en norsk konge og sov i hengekøye for første gang i sitt liv, mens han på dagtid var med ut i skogen for å se hvordan indianerne bruker dyrelyder når de er på jakt, for å lokke til seg dyrene.
Felles interesser og lun humor skapte vennskap der språket ikke strakk til. Røde, påmalte striper over kongens kinn viste at han var «en av dem».
– En fantastisk tur. Helt utrolig bra, konkluderte kong Harald.
Et halvt år senere trådte et par sorte joggesko varsomt over grus og gult løv på Slottsplassen. Ikledd bomullsbukser og collegegenser og med en «krone» av blå, grønne, hvite og sorte ørnefjær på hodet, var indianerhøvdingen Daví Kopenawa på vei mot Slottet.
– Jeg skal besøke min venn, kongen. Han har besøkt meg, og nå er det min tur til å besøke ham.
Talen som gikk verden rundt: «Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting»
Kong Harald tok også imot 1500 gjester fra hele landet som var invitert til hagefest i Slottsparken sensommeren 2016. Anledningen var jubileumsfeiringen av kongeparets 25 år på tronen.
Hagefesten skulle være et Norge i miniatyr.
Solen skinte over de festkledde gjestene som sto på det sommergrønne gresset, da kong Harald gikk på talerstolen for å ønske velkommen. Han minnet alle på at Norge ikke bare er fjell og dype fjorder, men fremfor alt mennesker.
– Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over 100 år. Nordmenn er rike, fattige og midt imellom. Nordmenn liker fotball og håndball, klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen.
Gjestene humret. Kong Harald kikket opp.
– Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Med andre ord: Norge er dere. Norge er oss.
Bare én dag senere hadde over én million mennesker sett NRKs video av kongens tale på Facebook, og talen ble delt og omtalt verden over. Kong Harald ble hyllet og internasjonalt kjent som den inkluderende kongen.
«I en verden dominert av Donald Trump og Vladimir Putin, er det sørgelig sjelden at man hører en politiker eller monark si noe så motiverende og inspirerende at du får tårer i øynene,» skrev det britiske magasinet Marie Claire.
- Les hele kongens tale her, eller se den i videovinduet under.
Omsluttet av folket
Varm, klok, omsorgsfull, med en god replikk og rungende latter.
De som kjente ham aller best, hedret både medmennesket og humørsprederen på kong Haralds 80-årsdag.
– Pappa, din lune humor får oss gjennom de største vanskeligheter. Du er et klokt og varmt menneske med masse omsorg, sa kronprins Haakon og prinsesse Märtha Louise til jubilanten.
– Han har en vidunderlig humor og er glad i å le. Og det gjør vi også mye, sa dronning Margrethe av Danmark.
- Sju ganger kongen fikk folket til å le
Året før hadde kong Harald og dronning Sonja markert 25 år på tronen.
Et kvart århundre etter at han ble monark, sa kong Harald at han fortsatt kunne tvile på om han strakk til, om han klarte å være der for folket slik han burde.
Det tvilte få andre på.
Kongeparets 25 år på tronen ble feiret med skilek i Slottsparken, under åpen himmel, uten gjerder mellom seg og folket.
Dagen ble avsluttet med festforestilling i Universitetets aula. Kong Harald og dronning Sonja gikk arm i arm til fots over Slottsplassen.
Det var 25 år siden den samme plassen var omgjort til et lyshav av nordmenn i sorg. Nøyaktig 25 år siden kong Harald «lettere livredd» hadde stått i vinduet på Slottet og sett utover plassen.
Kongeparet smilte og vinket og gikk videre fra Slottsplassen og nedover Karl Johans gate. Bak dem fulgte arvtagerne – barna og barnebarna.
Og på alle kanter var de omsluttet av jublende folk som hyllet kongen.
