Marthe Kristine Paulsen fra Kviteseid vokste opp med vold i hjemmet fram til hun var 11 år.
Uroen og redselen for hva som kunne skje, levde hun med konstant.
Men det skulle ingen snakke høyt om.
– Å være redd i eget hjem, er helt forferdelig. Å ligge under senga og ikke vite hva som skjer, eller sitte på skolen og lure på om mamma hadde det bra og hvordan det er hjemme. Det gjorde at jeg mistet fokus og ble en urokråke, forteller Marthe Kristine Paulsen.
NRK er kjent med en dom mot faren, der han er dømt for vold mot moren. Vi har vært i kontakt med faren, som ikke ønsker å kommentere saken.
Skrev brev til kongen
Da hun var 12 år, ble hun med i en barnegruppe i regi av stiftelsen Alternativ til vold. Der fikk Marthe Kristine snakke med andre barn som hadde opplevd det samme.
I en samtale med familieterapeut Øivind Aschjem spurte hun om han trodde kongen var klar over det barna opplevde. Det visste ikke familieterapeuten.
«Kanskje vi kan skrive et brev?» foreslo Marthe Kristine, og det gjorde barna sammen.
Det kom aldri et svarbrev, men en dag ringte telefonen. Det var kabinettssekretæren ved Slottet som fortalte at kongen ønsket å invitere barna til audiens for å fortelle sine historier.
Jubelen sto i taket. Tenk at selveste kongen ville møte dem!
I en gammel minibuss dro barnegruppa på seks barn inn til Oslo. Marthe Kristine husker at desemberdagen var så kald at de måtte skrape is fra innsiden av rutene.
Da de skulle gjennom en bomstasjon i Drammen, ropte en av guttene at de skulle til kongen. Da slapp de å betale.
«Ikke din skyld»
Barna var nervøse for hvordan de skulle oppføre seg, men da døra gikk opp og kongen tok varmt imot dem, var alt glemt.
For Marthe Kristine skulle møtet med kongen endre livet hennes.
13-åringen fortalte åpent til kongen om oppveksten med vold og alkohol, om å være vitne til mishandling og hva det gjør med små øyne.
– Jeg så at han lytta og tok det til seg. Han hadde øyekontakt med meg hele tida og jeg så han ble beveget av det jeg sa.
– Og så sa han de orda som skullehjelpe meg resten av livet. At det ikke er min skyld.
– Hva betydde det for deg å høre det fra kongen?
– Der og da var det som en tyngde bare forsvant. Hvem som helst andre kunne jo si at det ikke var min feil uten at jeg trodde på det. Men da kongen sa det, måtte det være sant, sier hun.
Slik husker Marthe Kristine det spesielle øyeblikket med kongen:
For henne har kong Harald betydd mye siden hun var liten. Selv da hun var barn måtte hun alltid få med seg TV-øyeblikkene da han vinket fra slottsbalkongen på 17. mai og nyttårstalene.
– Jeg har følt en trygghet i kongen hele tida, og derfor følte jeg at det var viktig å fortelle han at jeg var redd og hadde det tøft hjemme, sier hun.
Historien til Marthe Kristine har vært fortalt tidligere i NRK, blant annet til programleder Ingvill Bryn i forbindelse med kong Haralds 85-årsdag i 2022.
Se det sterke intervjuet med Marthe Kristine Paulsen på Nyhetsmorgen onsdag 2. september her:
Kongen husket Marthe elleve år etter
Familieterapeut Øivind Aschjem, som var på Slottet sammen med kollega Wenche Tobiassen i 2002, husker at kongens møte med barna gjorde inntrykk.
– Det var som om kongen med sin tilstedeværelse og myndighet greide å åpne dører som var lukket for oss som terapeuter. Kongen var et forbilde i å møte barn med vennlighet, sier han.
Elleve år etter møtet på slottet fikk Aschjem Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid mot familievold.
På Slottet fikk han igjen sitte ved siden av kong Harald.
«Hvordan går det med Marthe og de andre?» spurte kongen.
– «Husker du det?», spurte jeg. Ja, han husket møtet med barnegruppa. Jeg tror det hadde betydning for kongen, og det betyr mye at barn som lever med vold i familien, blir løftet opp av viktige personer, sier Aschjem.
Ønsket å takke kongen
I dag har Marthe Kristine Paulsen et godt liv i Kviteseid med mann og fire barn.
Uten de viktige ordene vet hun ikke om det hadde gått like bra.
Derfor har hun siden møtet i 2002 håpet å få møte kongen igjen. For å takke han og fortelle hva det betydde.
Beskjeden om kongens bortgang har berørt henne sterkt.
– Det var som å miste en bestefar. Fordi han har vært så viktig for meg gjennom hele oppveksten og voksenlivet mitt.
Søndag dro hun inn til Oslo for å legge ned blomster på Slottsplassen, men hun fikk ikke skrevet en siste hilsen.
Tilbake i Kviteseid drar hun til kirken.
Der tenner hun et lys for kong Harald og i kondolanseprotokollen skriver hun det hun alltid håpet å fortelle ham:
«Takk for at du reddet lille meg med dine betryggende ord».
