Norge sørger over en konge som har betydd så mye for en hel nasjon. Også hos meg satte kong Harald dype spor.
For ti år siden inviterte han til hagefest i Slottsparken og holdt talen som forandret livet mitt.
«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre», sa kongen.
Jeg hadde vært der inne i årevis med døra på gløtt. Skammet meg og gjemt meg. Det begynte å bli trangt, vondt og varmt i skapet. Ikke minst mørkt.
Og så kom talen:
«Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting».
Ordene traff meg som en slegge. Bang! På tide å våkne, Noman. Kongen snakket til meg. Hva er det du gjemmer deg for, sa jeg til meg selv.
For kongen fortsatte:
«Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.»
Kongen snakket om meg, ikke bare til meg. Jeg sparket opp døra.
Her er jeg. Skamløs, stolt og klar til kamp! Skeiv muslim og norskpakistaner. Tre identiteter i en og samme menneskekropp.
«Tre ord som ikke passer sammen», ropte noen. «Skam deg», sa andre. «Haram. Brenn i helvete», skrev de til meg. Men jeg brydde meg ikke lenger. Tiden var overmoden. Jeg skulle ut.
For meg var det et enormt steg. Jeg var livredd inni meg. Nå var det ingen vei tilbake. Det har kostet. Men samtidig har det åpnet så mange nye dører for meg og mange andre der ute.
Jeg har brukt de siste ti årene på å snakke høyt, varmt og tydelig om å skape et mer raust og inkluderende Norge hvor alle minoriteter er en del av fellesskapet. At ingen er mindre verdt fordi de er skeive.
At vi må bekjempe homohat, muslimhat, jødehat, transhat og rasisme i skolegården, på internett og rundt kjøkkenbordet. At imamer, prester og åndelige ledere i andre trossamfunn alltid har døra åpen for oss som en minoritet i minoriteten.
Jeg har fortalt historien min igjen og igjen, på skoler, i medier og fra scener.
Ikke fordi jeg elsker å dele min historie gang på gang (det er ofte en påkjenning) eller å stå på en scene. Men når jeg er så privilegert og har en plattform og en stemme, vil jeg gjerne bruke den for alt det er verdt. For alle de som kommer etter, de som lever i skapet og alle de som hater sånne som meg.
Engasjementet har hjulpet. Ti år senere opplever jeg at unge muslimer har begynt å åpne det samme skapet jeg selv gjemte meg i som ungdom. Og ikke bare muslimer, men også andre minoritetsgrupper.
«På grunn av deg har en nevø av meg kommet ut av skapet», skrev en norsk-pakistansk mann til meg nylig. Da felte jeg en tåre. Åpenhet redder faktisk liv.
Vi lever i et debattklima og et offentlig ordskifte som til tider er beinhardt og nådeløst. Derfor er kongens tale viktigere enn noensinne. Vi må fortsette å minne hverandre på det han sa.
Takk, kong Harald. Du fikk meg ut av skapet. Jeg er evig takknemlig.
SE TALEN I SLOTTSPARKEN:
LES TALEN I SIN HELHET:
«Statsminister, Stortingets visepresident, høyesterettsjustitiarius,
Kjære alle sammen,
Etter at vi gjennom mange år har reist rundt i det meste av landet, er det veldig hyggelig å få være vertskap for representanter for hele Norge!
Hjertelig velkommen til oss, alle sammen!
Dere som er samlet her utgjør bredden av det Norge er i dag. Så hva er egentlig Norge?
Norge er høye fjell og dype fjorder. Det er vidder og skjærgård, øyer og holmer. Det er frodige åkre og myke heier.
Havet slår mot landet fra nord, vest og syd.
Norge er midnattssol og mørketid. Det er både harde og milde vintre. Det er både varme og kalde somre.
Norge er langstrakt og spredt bebodd.
Men Norge er fremfor alt mennesker.
Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle andre regioner.
Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.
Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.
Nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Stadig flere er over hundre år. Nordmenn er rike, fattige og midt imellom. Nordmenn liker fotball og håndball, klatrer fjelltopper og seiler – mens andre er mest glad i sofaen.
Noen har god selvtillit, mens andre sliter med å tro på at de er gode nok som de er.
Nordmenn jobber i butikk, på sykehus, på oljeplattform. Nordmenn arbeider for at vi skal være trygge, arbeider med å holde landet rent for søppel, og leter etter nye løsninger for en grønn fremtid. Nordmenn dyrker jorda og driver fiske. Nordmenn forsker og lærer bort.
Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.
Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.
Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes.
Med andre ord: Norge er dere.
Norge er oss.
Når vi synger «Ja, vi elsker dette landet», skal vi huske på at vi også synger om hverandre. For det er vi som utgjør landet. Derfor er nasjonalsangen vår også en kjærlighetserklæring til det norske folk.
Mitt største håp for Norge er at vi skal klare å ta vare på hverandre.
At vi skal bygge dette landet videre – på tillit, fellesskap og raushet.
At vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk.
At Norge er ett.»