I et atelier i Drammen maler Lavrans Borgen på svære lerreter med mange sterke farger. Et kubistisk kunstuttrykk, formidler han. Det er mye trekanter og kuber. Men også mennesker og fantasidyr. I alle slags farger.
Et slags systematisert kaos servert på et lerret.
– Hvor lang tid kan det ta i løpet av en dag før du faktisk snakker med et menneske?
– Haha, det er et godt spørsmål. Jeg har ikke tenkt over det før. Men noen dager kan det ta ganske lang tid.
Etter å ha brukt hele livet sitt på fotball, måtte Lavrans legge fotballskoene på hylla på grunn av utfordringer med angst. Det preget selvbildet hans, og indre uroligheter krøp innpå.
Lavrans måtte finne noe å fylle tomrommet med. Da plukket han opp noen gamle verktøy.
Med maling og pensler smykket han sko og klær. Etter hvert flyttet han kunstverket over på lerreter, og det ble tatt godt imot.
Allerede som 19-åring solgte han ut sin første soloutstilling.
Men suksessen var ikke det bærende elementet for Lavrans kunstreise.
– Å være kreativ og male, og det å jobbe med varme, friske farger merket jeg hadde en fin, positiv effekt på min psyke og mitt indre. Jeg blir veldig glad av det.
Raskt dro kunsten ham ut av den kjipe spiralen han befant seg i.
Men kontrasten er stor fra å spille i et lag på fotballbanen med kompiser, til å være en kunstner alene i et atelier.
Vanligvis deler Lavrans atelier med en annen kunstner. Men han er nå på et stort prosjekt i Kongsberg.
– Jeg jobber nok best når jeg i hvert fall ser ett annet ansikt i løpet av dagen.
Kjenner Lavrans på «loneliness» eller «solitude»?
Ensomhetens manglende nyanser
Du har sikkert hørt det før. De uendelige sitatene fra kreative sjeler om hvordan det å være en einstøing er kilden til alt kunstnerisk gull.
Det koster, men det smaker. Skal vi tro Criss og Patricia.
I det kreative yrket, eller livsstilen, skiller man mellom to ord.
Som er en helt essensiell forskjell av ensomhet.
Men i det norske vokabularet finnes ikke dette ordskillet. Likevel er følelsesforskjellen på de to ordene like til stede for norske kunstnere.
Ordskillet vi mangler er «loneliness» og «solitude».
På norsk oversettes det direkte til «ensomhet» og «ensomhet».
Men de to er så absolutt ikke det samme.
Dette er forskjellen
«Loneliness» kan vi oversette direkte til ensomhet. Følelsen av å være alene i verden. Men med negativt fortegn. En slags følelse av isolasjon fra omverdenen.
«Solitude» er også følelsen av å være alene, men med et positivt fortegn. Det er en valgt tilstand av ensomhet for å dyrke kreativitet og refleksjon. Man fjerner seg fra alt ytre støy for å være i sonen og nuet, kun med seg selv, sine egne følelser og tanker.
– Som visuell kunstner eller skribent, trenger du ensomheten for å skape. «Solitude» er noe som er dyrebart for kunstnere, sier Mimmu Rankanen.
Rankanen forteller at en kreativ prosess deles opp i ulike faser.
- Utforskningsfasen
- Inkubasjonsperioden
- Flyt
- Verifisering
Den tøffeste perioden er inkubasjonsperioden, som er da kunstneren føler at «ingenting skjer». Man vet kanskje ikke helt hva man gjør eller hvordan man skal feste den røde tråden til alt.
Det er nettopp i denne fasen at det å være alene er viktig, ifølge Rankanen.
Når man kobler seg av verden og andre, kan man dykke dypt i seg selv og kunstformen, og komme inn i det hun kaller for en flyt.
Flyt er da alle brikkene faller på plass. Tid og sted eksisterer ikke, du bare skaper og er i nuet. Kreativiteten strømmer ut av deg.
– Derfor er sosiale medier et veldig interessant konsept. For du søker kanskje til sosiale medier fordi du føler deg ensom. Men hvis du ikke takler denne ensomhetsfølelsen, så kan du heller ikke oppleve «solitude» – som er kjempeviktig for å kunne skape noe, forteller Rankanen.
Hun understreker at man selvsagt kan oppleve flyt blant andre mennesker. I noen tilfeller kan andres flyt sparke i gang ens egen.
Hvilken ensomhet føler Lavrans?
Lavrans er ingen nattugle der han maler til langt ut på natta. Han er et rutinemenneske som står opp tidlig, jobber en vanlig arbeidstid, og reiser hjem igjen.
Ved å holde på samme arbeidstider som de rundt ham, får han møtt folk etter jobb.
– Og da blir jeg som en golden retriever på fritiden der jeg er veldig kontaktsøkende med kompiser og familie, og skal prate med alle hele tiden. Jeg får ganske mye av min sosiale dose utenfor jobb, smiler Lavrans.
– Men i selve arbeidsdagen min ser jeg kanskje maks ett menneske. Så jeg vil nok si at yrket kan være litt ensomt.
Likevel er det ikke ensomhet med negativt fortegn han føler på. Han er mye alene, uten å være ensom.
Den typen ensomhet han kjenner på, gir ham ro. Inspirasjon. Innsikt. Flyt.
– Jeg synes det er fint å kunne forsvinne inn i flytsonen når man står og maler. Å bare være inne i sitt eget hue i nuet. Jeg trives veldig godt med det.
For som en vandrende klisje, er det først når han kobler seg helt av folk og telefon, at tid og sted forsvinner. Det er kun ham, lerretet og malingen, og da kan det fargerike, kontrollerte kaoset utformes på lerretet.
Timer kan gå der penselen danser. Uten en eneste person i sikte.
Lavrans er ikke ensom. Han er i «solitude».
Noe han mener mange har godt av i en verden proppfull av stimuli, inntrykk og impulser gjennom sosiale medier og et pulserende samfunn.