Et toetasjes hus stod her. Med et loft stappfullt av antikviteter og minner.
Minner etter Håkons far som gikk bort i februar tidligere i år.
Nå leter og graver de i sot. Spesielt etter ett smykke fra faren.
– Dette er Plutobakken 29, barndomshjemmet mitt. Eller ... det som var barndomshjemmet mitt, og huset til mamma.
– Det er helt absurd å være her, sier Håkon Båsen Skoglund og skuer utover sotplassen.
Han minnes en barndom her med sterkt nabofellesskap. Gatefester der barna stod i vinduet og så på de voksne hygge seg, mens de gleda seg til å bli store nok til å være med på voksenfesten selv. Det var flagging i nabolaget for alles bursdag. Og hans nærmeste nabo var dagmammaen hans.
– Det er mye verre å være her nå og lete etter minner, enn det var å se huset brenne ned, sier Håkon, mens han ser på moren og søstera si lete i sothaugen.
Alt er borte. Men ikke håpet.
– Vi håper vi finner mammas smykker, og spesielt ett smykke fra pappa som søsteren min hadde håpa på å få. Det er det største håpet, da. Å prøve å finne noe sånt.
Hjelper kunder å lete etter eiendeler
Over fire hundre mennesker ble direkte berørt av storbrannen i Krokstadelva 17. juli. 116 hus brant helt ned.
De aller fleste hadde forsikring. Men det var 18 manglende forsikringer. Inger Båsen Skoglund var ikke en av dem.
– Forsiktig, så du ikke tråkker på noen spiker! sier Kjell Andre Kleven. Han er byggteknisk konsulent i Gjensidige, og grunnen til at Båsen Skoglund-familien har fått tilgang til å lete etter eiendeler på brannområdet.
Kleven har flere kunder i dette nabolaget og hjelper alle kundene som ønsker det å få tilgang til skadestedet. For området er fortsatt sperret. Leting må gjøres under trygge omstendigheter.
Store kriser har vært Klevens profesjon i mange år. Men aldri i dette omfanget.
– Det er mye følelser. Altså når du ser rundt deg her, så er jo alt borte. Det er ikke et hus, en hage eller en bil igjen. Så det er jo veldig spesielt. Også for oss.
Kleven kommer til å være tilgjengelig på stedet og for kundene sine til de nye husnøklene er i handa deres igjen. Det er en bittersøt reise.
– Det er jo utrolig krevende med denne jobben, for jeg er jo den siste personen du har lyst til å møte på i livet – sånn egentlig. Men så er det jo også veldig givende når jeg får hjelpe dem hele veien ut av det også.
På plassen hjelper han Båsen Skoglund-familien med å lete etter eiendeler. Og han blir med videre en annen dag også, om de ikke finner det de leter etter.
Jakten etter smykkene
I flere timer fortsetter Håkon, Inger og Marte å lete etter minner.
– Det har nok ikke gått helt opp for oss ennå. Men jeg kjenner på en sorg over å se på det her, sier Håkon med tårer i øynene.
Han viser frem noen funn de har gjort. En bajonett-kniv fra militæret som tilhørte faren hans. Noen album der noen av bildene ikke har brent helt ned.
– Men det er vanskelig å finne noen ordentlig. De har jo både fått vannskader og brannskader, sier en litt oppgitt Håkon.
Han fortsetter likevel å lete. Det har de allerede gjort en god stund. De finner skjeer, en sleiv, smelta metall.
Men ingen smykker.
– Jeg fant barndomsboka di, Håkon! sier søsteren Marte.
– Alt inni er vel helt nedbrent, svarer han. Og det stemmer.
Å se alle minner og eiendeler på denne måten tærer på dem. Og moren har fått nok.
– Jeg tror ikke det er noe vits å lete lenger. Alt er borte, sier hun.
– Men jeg kjenner deg, mamma. Det kommer til å gnage på deg at vi ikke lette nok. I tilfelle vi skulle finne noe fra pappa, svarer Håkon.
Men hun er sliten. Og hun ønsker ikke å være til bry for byggemaskinen eller Kjell Andre Kleven noe lenger.
– Vi er her så lenge du ønsker det. Og vi kan komme tilbake igjen, sier Kleven.
Hun takker pent, men er ferdig for kvelden. De fant ikke morens smykker eller det ene smykket fra Håkons avdøde far i dag.
Men de kommer tilbake.
Hete helter