– Det finnes ikke noe fasitsvar, og det krever mye mer av publikum. Det er også grunnen til at vi ikke fjerner malingen overalt, sier Jone Kile-Vesik.
Som arkeolog i Østfold fylkeskommune skjøtter hun regionens tilrettelagte helleristningsfelt.
Hver vinter dekkes et utvalg av de over 2000 år gamle figurene til, før berget vaskes skånsomt om våren.
Men nå er det en helt annen type endring hun venter spent på.
Forvaltningen sluttet å male de tilrettelagte ristningene for lenge siden.
Nå fjernes den gamle rødmalingen enkelte steder for å gi en mer autentisk opplevelse, mens den andre steder vil falme over tid – en omstilling de har jobbet med i årevis.
Et pilotprosjekt i Fredrikstad skal nå utforske overgangen, og det er knyttet stor spenning til hvordan publikum vil ta imot dette.
– Jeg er jo litt redd for at folk ikke skal gidde. Uten malingen er det ikke lenger selvforklarende, sier Kile-Vesik.
Resten av verden «hellerister» på hodet av malingen
Da helleristningene ble hugget, lyste de ferske bruddsporene godt opp mot den mørkere bergflaten.
Ristningene ble noen ganger hugget opp på nytt når de falmet, men at de var fargelagt opprinnelig, tror ikke forskerne på.
– Vi har overhodet ikke belegg for å si at helleristningene var malt i fortiden. Dette er en moderne praksis, slår Eva Walderhaug fast.
Hun er fagdirektør med ansvar for bergkunst ved Riksantikvaren, hun forteller at tradisjonen med rødmaling startet i Sverige på 1930-tallet for å gjøre helleristninger og runesteiner mer synlig.
Mens praksisen ble vanlig i Skandinavia, har internasjonale fagmiljøer vært svært kritiske til malingen.
Det er nå helt slutt på å male helleristningene, som ellers vil kreve dispensasjon fra kulturminneloven, ettersom fargen vurderes som skadelig for berget på sikt.
I tillegg kan malingen skjule detaljer, og nyere teknologi har avslørt at flere oppmalte felt faktisk er feiltolket fordi malingen har låst blikket til feil linjer.
Diskusjonen rundt malepraksisen har nå i stor grad stilnet, og det er bred enighet om den faglige kursendringen, forteller Walderhaug.
– Det handler om at vi ønsker å formidle forhistorien på en mer autentisk og mindre inngripende måte.
Arbeidet med å fjerne malingen startet i verdensarvområdet i Alta, der bergkunsten er opptil 7000 år gammel.
– Vi måtte lansere egne prosjekter for å finne en trygg og skånsom metode for å fjerne malingen. Det skal være effektivt, men ikke skadelig for steinen, forklarer hun.
Sverige maler fortsatt
Like over grensen, i svenske Tanum, ligger et annet verdensarvområde.
Hans Lundenmark er antikvar og verdensarvkoordinator ved Tanums verdensarv.
Han understreker at ristningene aldri var røde opprinnelig, og at fargen kun er lagt til for publikum.
Sverige er i dag strenge med rødmalingen, akkurat som Norge, men de har ikke gått så langt som å fjerne den eksisterende malingen.
– Vi maler bare opp de mest besøkte feltene for å gjøre dem tilgjengelige. Ingen nye felt fylles i.
Det finnes ingen nasjonale regler for dette i Sverige, så praksisen varierer i ulike deler av landet. Lundenmark mener likevel at malingen forsvarer plassen sin på de utvalgte stedene.
– Jeg synes i utgangspunktet ikke det er bra å fylle tretusenårige kunstverk med moderne farge uten grunn, men her har det en hensikt. Det bidrar til økt interesse og kunnskap om kulturarven, sier Lundenmark.
De aller fleste helleristningene i området er umalte og usynlige for det blotte øye. At de kun maler opp noen få steder, er et bevisst valg for å beskytte resten av feltet.
– Vi konsentrerer alle våre besøkende til noen få plasser der det er veldig tilgjengelig, så kan de 600 andre ristningslokalitetene i området få være i fred, sier Lundenmark.
Formidlingshodebryet
Ristningene i Østfold og Tanum tilhører samme bronsealdersamfunn, fra en tid uten landegrenser.
Arkeolog Jone Kile-Vesik har jobbet lenge med malingsspørsmålet, men erkjenner at veien fram til fullgode formidlingsalternativer er lang.
I første omgang skal forvaltningen teste ut malingsfjerning på det minste feltet ved Gullskår på Begby i Fredrikstad.
Prosessen krever kjemikalier og nitid arbeid, og det må vurderes nøye hva berget tåler og hva prosjektet koster.
For Jone Kile-Vesik er ulempene med maling større enn fordelene på sikt. Hun håper og tror på en bedre formidling i fremtiden.
– Det krever rett og slett en opplysningskampanje for å endre folks forventninger. Man må jobbe litt mer for opplevelsen nå, men til gjengjeld tror jeg den blir enda bedre, sier Kile-Vesik.
