– Jeg jobber jo hver dag for å overleve. Det er vanskelig å få tak i brukte råvarer jeg kan jobbe med.
Hilde Hoff Nordskar (44) legger bestemt en gammel Norrøna-jakke på arbeidsbordet. Jakken er ikke lenger vanntett, og designerens plan er å erstatte disse områdene med et såkalt åkle.
Uttrykket har blitt Nordskars varemerke, og fra det hun kaller «systua» på Harestua sender hun varer til kunder over hele verden.
Men selv om den opprinnelige drømmen var å gi brukte og ødelagte klær og møbler nytt liv, ser Nordskar nå at det ikke lenger er mulig dersom bedriften skal overleve.
– Jeg skulle ønske systemet var lagt til rette slik at jeg kunne jobbe kun med ødelagte produkter og gi dem nytt liv. Jeg føler jo jeg sitter på en løsning, sier hun.
Den brente jakken
Problemet Nordskar sikter til, er viden kjent.
Ifølge Verdensbanken står klesindustrien for 8–10 prosent av verdens totale klimagassutslipp. Dette er mer enn all fly- og skipsfart til sammen.
Hvert år havner tonnevis med klær og andre tekstiler i norske søppelspann og containere.
Bare i 2025 kastet vi nordmenn til sammen 45.000 tonn. Det tilsvarer fire og et halvt Eiffeltårn.
Det var da hun fikk barn at Nordskar selv fikk seg en oppvekker. Hun begynte å oppdage flere plagg i skapet, der prislappen fortsatt var på.
– Vårt eget overforbruk slo oss ganske hardt. Barna hadde nytt tøy de ikke hadde rukket å bruke før de hadde vokst ut av det, sier Nordskar.
Med 18 års erfaring som designer fra sportsbransjen hadde harestuingen et godt øye for nål og tråd. Natt og dag gikk med på å klippe, sy og reformere plagg etter plagg – uten at hun helt visste hva hun skulle gjøre med det.
Men en dag var hun i en bruktbutikk i Oslo hvor hun kom over et åkle. Det vevde teppet gikk rett hjem i designerhjertet. Som barn husket hun at både moren og mormoren vevde slike tepper og de hadde dem på veggen.
– Da jeg kom hjem samme kveld kom sønnen min løpende mot meg. Jeg slapp det nykjøpte åkleet på en anorakk med brennmerke i ryggen, som lå i gangen. Den skulle repareres. Det ble starten på det hele.
Full av iver gikk Nordskar ut til syverkstedet i garasjen. Der var det full gass på pedalen hele natten, og neste dag var den første «åklejakken» blitt til.
Nordskar gikk «all-in» og sa opp jobben for sin nye merkevare.
– Recouture startet ikke som et business-case. Jeg så et problem jeg ønsket å løse, sier hun, og legger til:
– Det handler om respekt for materialer, naturen og alt vi allerede har produsert i denne verden.
«Tvunget» til å kjøpe nytt
Nordskar opplever stor interesse for klærne sine, som har blitt solgt i en rekke land.
Og med økt etterspørsel kommer større behov for å skaffe flere brukte og ødelagte klær.
Åklene finner hun på Finn. Hun har hatt samarbeid med ulike sportsleverandører, og ellers leter hun etter klær og møbler på markedsplasser på nett eller i bruktbutikker.
Men denne innkjøpsmetoden er nå for tidkrevende.
– Min utfordring er å få tak i gode råvarer av kvalitet jeg kan jobbe med. Det opplever jeg som veldig vanskelig, selv om jeg vet det finnes masse der ute, sier hun.
44-åringen har derfor måttet begynne å designe klær av helt nytt stoff, eller nye klær kjøpt på outlet. Hun produserer nå også sine egne åklær på Grinakervev.
– Det har vært en prosess å komme hit, men det er for å overleve. Vi skal samtidig ikke gå bort fra kjernen, som er åklær og de unike plaggene. Vi vil jobbe for å vise den norske kulturarven, sier Nordskar, og legger til hun fortsatt vil jobbe med gjenbruk når hun får tak i de rette varene.
Vil gi kjedene mer ansvar
Men det finnes en ordning i støpeskjeen som Nordskar håper kan hjelpe henne.
For å stanse klesstrømmen og tvinge klesbransjen over i en sirkulær økonomi, har Norge begynt på en ny forskrift. Et såkalt produsentansvar for tekstiler, som EU krever vi får på plass.
– Dette betyr at de som selger klær og tekstiler har ansvaret for hva som skjer med produktene etter at de er kastet eller utslitt. Det er i tråd med prinsippet om at forurenser betaler, sier Anne-Marie Vikla, avdelingsdirektør i Miljødirektoratet.
I slutten av august gikk høringsfristen på forslaget ut. Får Miljødirektoratet det som de vil, skal produsentansvaret gjelde fra 1. januar 2027.
Men når det gjelder produsentene selv er de delte i innspillene som er sendt inn.
Ordningen støttes, men flere peker på at det må stilles like konkurransevilkår, at produsentene bør få bedre tid til å tilpasse seg før loven trer i kraft, at man må unngå særnorske løsninger og at kostnadene må holdes på et ansvarlig nivå.
– Et minimumsforslag
Ingun Grimstad Klepp er professor i klær og bærekraft ved Forbruksforskningsinstituttet Sifo ved Oslo Met.
Hun er glad for at det kommer et produsentansvar, men mener forslaget burde rommet mer.
– Dette er et minimumsforslag. Det er bra på den måten at det samler inn penger, men dårlig på den måten at det sies å være et miljøtiltak, noe det ikke er, sier hun.
Klepp har forståelse for designer Hilde Hoff Nordskars situasjon, og mener et bedre sorteringssystem for tekstiler burde vært på plass i Norge.
Samtidig er det ikke tiltak som dette som monner for totalen, påpeker hun.
– Det er alltid gledelig med initiativ som dette. Men hvis et produsentansvar skal redusere miljøbelastninger, som handler om at det er tonn på tonn med klær der ute, så må man redusere mengdene som produseres og importeres til Norge, sier Klepp.
Vikla i Miljødirektoratet synes kritikken peker på viktige utfordringer, men understreker at det nye regelverker ikke kommer til å løse alle problemer med tekstiler.
– Vi håper denne ordningen på sikt vil skape lokal ombruk og gjenvinning som sørger for at vi faktisk får de riktige tekstilene ut til de som ønsker å samle dem. Vi tror dette er et skritt i riktig retning, sier Vikla.
Kvalitet med pris
Mens myndighetene og klesbransjen diskuterer fortsetter duren fra symaskinene på Harestua.
Men Recoutures konsept med sakte mote er ikke for hvilken som helst lommebok. Nordskar sier hun noen ganger må forklare prisen for kundene.
– Noen av jakkene dine er prissatt til 11.000 kroner. Er dette reelt opp mot arbeidet og kostnadene du har?
– Jeg tar 650 kroner timen. Det er det jeg har regnet ut jeg må ha for å drifte denne lille fabrikken. Så jeg vil ikke akkurat si at norsk håndarbeid er høyt prissatt. Det er jo tiden det tar å lage det med norsk produksjon, sier Nordskar.
Så inntil også «slow fashion» blir billigere, fortsetter Nordskar å skape varene sine, en av gangen.
