Tar skjermpraten oftere med foreldre: – Vi forsøker å ikke dømme

På en helsestasjon i Tromsø venter Ludvig (8 måneder) på å komme inn til helsekontroll.

Helsesykepleierne Linda Pedersen og Katrine Hermansen Iversen tar ham varmt imot.

Å snakke om skjerm og blikkontakt – det er blant første post på programmet, når de møter nybakte foreldre.

– Allerede på hjemmebesøket, få dager etter fødsel, sier Iversen.

Skjermpraten har gått fra å være noe de tok opp innimellom, til et hovedtema som drilles inn fra aller første møte – gjerne før barnet blir født.

Og det utgjør en rød tråd alle årene familier følges opp på helsestasjonen.

Men helsesykepleierne opplever at det kan være krevende å ta det opp.

– Vi forsøker å ikke dømme

Helsesykepleierne forteller at mange familier sitter med mobilen fremme både på venterommet og inne på konsultasjonsrommet.

Og de kan få følelsen av at noen familier har skjermer på gjennom store deler av døgnet.

– Vi forsøker å ikke dømme, men heller stille undrende spørsmål da, sier Pedersen.

– For vi vet jo at særlig de minste er så avhengig av blikkontakt og tilstedeværelse fra omsorgspersoner, for å bygge tillit, ifølge Iversen.

Å snakke mer om skjerm er også marsjordre fra øverste hold, etter at Helsedirektoratets råd om at barn under to år bør skjermes for skjerm kom.

Ifølge Helsestasjonsprogrammet skal norske familier gjennom posten «mobil- og skjermbruk hos foreldre og bruk av sosiale medier» fire ganger på fem år.

• Første gang ved 4 ukers gruppekonsultasjon.
• Andre gang ved 6 måneders individuell konsultasjon.
• Deretter ved 2- og 4-årskontrollen.

Men helsesykepleierne sier at de tar dette opp langt oftere, på de totalt 14 standardkonsultasjonene i programmet.

– Skjermen er viktigere enn meg

En ressursgruppe i Helsesykepleierne NSF, som organiserer landets helsesykepleiere, sier at norske foreldres skjermbruk spriker.

Fra de svært bevisste, til de som møter motstand hvis de ikke introduserer skjerm – og de som tyr til skjermen tidlig, eller som strategi for å avlede barnet.

Samtidig tror de foreldre må se den berømmelige bjelken i sitt eget øye:

– Vi ser foreldre som sitter på telefonen mens de ammer eller mens barnet er på gulvet på venterommet og leker, mener helsesykepleier Astrid Midtsund.

– Skjermråd til småbarnsfamilier handler derfor etter mitt syn ikke bare om barnets skjermtid, men også om hva foreldres skjerm gjør med barnet.

Signalet foreldre da sender til barnet, er ifølge helsesykepleier Ida Uldal:

– «Skjermen er viktigere enn meg».

– Vet Instagram eller Snapchat-feeden din at du er gravid?

Helsesykepleierne i ressursgruppa opplever lite negative reaksjoner på at skjermbruk tas opp ofte.

Tvert imot – de sier norske foreldre ønsker å gjøre «det riktige». En av helsesykepleierne sier hun treffer særlig mødre som usikre, opptatt av å gjøre alt perfekt, og med et lavt selvbilde.

De erfarne helsesykepleierne ønsker å flytte fokuset fra kontroll av skjermtid til refleksjon rundt familiens digitale hverdag.

– Hvis jeg spør direkte om bruk av sosiale medier, svarer mange raskt at de er bevisste på dette, sier Midtsund.

– Men spør jeg «vet Instagram eller Snapchat-feeden din at du er gravid?», svarer de fleste ja. Det gir en ganske annen inngang på samtalen.

Leder av Helsesykepleierne NSF, Ann Karin Swang, er glad for at debatten løftes.

Hun tror rådene som kom i fjor setter tyngde bak ordene deres:

– Nasjonale råd og samfunnets fokus på skjermbruk har hjulpet oss å kunne støtte foreldre, sier Swang.

– Vanskelig å unngå mobilen

Pappa Martin Bystad koser seg i pappaperm, på tilbudet «åpen barnehage» i Tromsø.

Datteren Emilie (15 måneder) henger på armen.

Bystad kjenner seg godt igjen i dilemmaet foreldre anno 2026 ofte står i:

Bare svare på den mailen, lese det referatet, oppdatere Spond: enten sjekke de tusen pling fra mobilen – eller klare å være til stede i øyeblikket med ungene.

– Jeg prøver å holde mobilen unna. Men jeg kjenner at den drar i meg, sier Bystad.

Bevisst eller ei, mobilen kommer ofte opp i hånda:

– Jeg må jo hele tiden fikse noe på mobilen. Parkeringsappen, for eksempel. Da reagerer hun på at oppmerksomheten min er et annet sted.

– Barn gjør jo ikke det vi sier, de gjør jo det vi gjør

Helsesykepleierne i Tromsø tror mange kjenner seg igjen i småbarnspappa Martin Bystad.

Nemlig at det er vanskelig å balansere skjermtid og «analog» tid.

Pedersen kjenner det også selv, som småbarnsmor.

Hun har en annen bekymring som kan følge av en mer introvert verden.

– Én ting er å ikke få med seg barna som søker blikkontakt hos fremmede på bussen. Hva med de barna som ikke har det bra der hjemme, kanskje søker de kontakt fordi de faktisk trenger hjelp?

Pedersen tror det at skjermtiden øker på alle fronter kan gi en selvforsterkende effekt:

– Når man ikke øver på å være sosial med andre, så blir det ukjent og ubehagelig. Men vi trenger å bli sett av andre. Det er det som skiller oss fra dyreverden.

Hun tror at jo flere ganger ungene får øve på sosiale situasjoner i stedet for passiv skjermtid, jo bedre sosial kompetanse får de på kjøpet.

Og hvor henter de små atferden sin fra? Fra oss voksne, tror Hermansen.

Så helsesykepleierne understreker at det er her jobben starter.

– Barn gjør jo ikke det vi sier, de gjør jo det vi gjør. Så vi må være gode rollemodeller, og ta vekk mobilen sjøl.