Da Norges nye konge kunngjorde at han tar navnet Haakon VIII, hentet han fram et kongenavn med mer enn tusen års historie.
Den første forsøkte å innføre kristendommen. En annen kan ha blitt forgiftet etter knappe to år på tronen. Den lengstsittende middelalderkongen regjerte i 46 år.
– Det er et solid kongenavn, sier Are Sende Osen.
Som programleder for podkasten «Kongerekka» har han gått gjennom historiene til alle de norske kongene.
Også Hans Jacob Orning, professor i middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo, mener navnet Haakon har en god klang.
– Det er ingen Håkoner som er veldig kontroversielle. Man har heller ingen Håkoner som har tråkket fullstendig feil, sier han.
Men når vi skal oppsummer alle de kongelige Håkonene i norsk historie, er det viktig å nevne de som aldri fikk et nummer i rekka.
Håkonene uten nummer
Det finnes nemlig fire andre Håkoner i, eller like ved, kongerekka som er verdt å nevne.
Håkon Sigurdsson jarl styrte Norge i rundt 25 år mot slutten av 900-tallet. Håkon Eiriksson jarl styrte senere landet under den danske kongen Knut den mektige.
– De to første er jarler. De får aldri kongeverdigheten, selv om de på en måte styrer som de facto konger i Norge, sier professor Hans Jacob Orning.
Så er det Håkon Magnusson Toresfostre. Han var konge i deler av landet fra 1093 til 1095, men har aldri fått et nummer.
Her mener både Orning og Sende Osen at han har en sterk sak.
– Han var konge i Norge i to år, så han burde egentlig ha vært med, sier Sende Osen.
– Jeg synes det er ganske rart at han ikke er tatt med i kongerekka. Han var konge i to år og var en voksen mann, sier Orning.
Den fjerde er Håkon den unge. Han fikk kongsnavn og var medkonge under faren Håkon Håkonsson fra 1240. Men han døde før faren og ble aldri en selvstendig konge.
Det er altså flere måter å telle Håkonene på.
Men dagens konge, Haakon VIII følger den tradisjonelle nummererte rekka. Og den starter med:
Konge omkring 934–961
Den første kong Håkon var sønn av Harald Hårfagre og halvbror til Eirik Blodøks.
Han vokste opp hos den engelske kong Adalstein og fikk derfor også tilnavnet Adalsteinsfostre. I England ble han kristen.
Are Sende Osen sammenligner reisen hjem til Norge med en kjent fortelling – bare motsatt vei.
– Jeg pleier å sammenligne Håkon den gode med Tarzan i revers. Tarzan vokste opp blant apene og vendte tilbake til menneskene. Håkon vokste opp blant siviliserte, boklesende og kristne mennesker i England – og måtte vende tilbake til oss halvapene på fjellet, sier han.
Ifølge sagaene dro Håkon til Norge og jaga storebroren Eirik Blodøks som var blitt upopulær ut av landet.
Håkon forsøkte å få nordmennene til å følge den kristne troen. Men i motsetning til flere av kongene som kom etter ham, prøvde han ikke å tvinge kristendommen gjennom.
– Jeg vil si at han er mer diplomatisk. Han forsøker å diskutere seg fram til enighet med folk, sier Orning.
Det gikk likevel ikke alltid etter planen.
Sagaene forteller at motstanden var særlig sterk i Trøndelag. Under et blot skal kongen ha blitt tvunget til å spise hestekjøtt, som var en viktig del av den hedenske feiringen.
Tilnavnet «den gode» betyr heller ikke at han var en mild konge, påpeker Sende Osen.
– Når man hører om den første kristne kongen og at han heter Håkon den gode, er det lett å se for seg en snill og mild mann. Sånn var ikke Håkon. Han var en tøff vikingkriger.
Ifølge sagaene var Håkon også mannen bak Gulating og leidangen, der bøndene måtte stille med skip og mannskap når landet var truet.
Men både tingordningen og leidangen kan være eldre enn Håkons styre.
– Det er typisk for sagaskriverne at man tilskriver alt til en konge. Og Håkon er god, så da kjører man på ham, sier Orning.
Historiene om Håkon ble skrevet ned flere hundre år etter at han levde. Orning mener sagaforfatterne gjorde kongene til tydelige typer: den brutale Eirik Blodøks og den gode Håkon.
Håkon døde etter å ha blitt såret i slaget ved Fitjar rundt år 961.
Konge 1157–1162
Det gikk nesten 200 år før den neste nummererte Håkon-kongen kom på tronen.
Håkon Herdebrei ble konge midt i borgerkrigstiden. Han var bare ti år gammel da tilhengerne etter faren Sigurd Munn og farbroren Øystein Haraldsson samlet seg rundt ham.
Tilnavnet «Herdebrei» betyr skulderbred.
Men den unge kongen hadde liten mulighet til å styre selv.
– Han var et lite barn omgitt av mektige og kyniske menn som brukte ham for sine egne formål. Han var rett og slett en brikke i spillet, sier Sende Osen.
Flokken hans klarte å beseire kong Inge Krokrygg. Da Inge ble drept i 1161, ble Håkon hyllet som enekonge.
Seieren ble kortvarig.
Motstanderne samlet seg rundt Erling Skakke og sønnen Magnus Erlingsson. Året etter ble Håkon drept i slaget ved Sekken i Romsdalsfjorden.
Han var 15 år gammel.
Orning mener Håkon ikke først og fremst er viktig på grunn av det han selv fikk gjort. Han ble derimot en katalysator for noe nytt.
Magnus Erlingsson ble den første norske kongen som ble kronet. Det ble også gjort et forsøk på å lage klarere regler for hvem som kunne arve tronen.
Konge 1202–1204
Faren kong Sverre brukte 25 år på å kjempe mot rivaler og kirken. Sønnen Håkon Sverresson brukte langt kortere tid på å rydde opp.
På dødsleiet skal Sverre ha rådet sønnen til å inngå forlik med kirken.
Det gjorde Håkon. De landflyktige biskopene kunne vende hjem, og flere av motstanderne sluttet seg til den nye kongen.
– Det Sverre hadde kjempet i 25 år for å få til, fikk Håkon Sverresson nærmest på et blunk, sier Orning.
Men Håkon fikk bare regjere i knappe to år.
I jula 1203 ble han syk i Bergen. Tilstanden ble stadig verre, og kongen døde 1. januar 1204.
Det oppsto raskt mistanker om at han var blitt forgiftet. Sagaen peker mot stemoren Margrete, som var blitt uvenn med ham.
Det er langt fra sikkert at det var det som skjedde.
Orning mener anklagen kan være preget av måten kvinner ble framstilt på i sagaene. Dersom kongen faktisk ble drept, kan det også ha stått en større gruppe bak.
– Han hadde så stor suksess at det var mange som ikke syntes det var så greit. Én sterk konge kunne være like truende som striden mellom flere konger, sier Orning.
Konge 1217–1263
Historien om Håkon Håkonsson begynner lenge før han ble konge.
Han ble født i 1204, kort tid etter at faren Håkon Sverresson døde. Som kongssønn var han utsatt i et område kontrollert av birkebeinernes motstandere, baglerne.
Vinteren 1205–1206 ble det lille barnet derfor fraktet i sikkerhet mot Trondheim.
Den mest kjente delen av flukten gikk fra Lillehammer mot Østerdalen. I kulde og snøkav førte birkebeinerne Torstein Skevla og Skjervald Skrukka kongssønnen over fjellet på ski.
Ferden har senere blitt historien bak Birkebeinerrennet. Deltakerne bærer fortsatt en sekk som symboliserer barnet de to mennene reddet.
Elleve år senere ble Håkon konge.
Han satt på tronen i 46 år – lenger enn noen annen norsk middelalderkonge.
I løpet av regjeringstiden tok de langvarige tronstridene slutt. Håkon ble kronet, det kom en ny tronfølgelov, og riket strakte seg fra Fastlands-Norge til øyene i vest.
– Ingen norsk konge har noen gang hersket over et så stort område som Håkon Håkonsson, sier Sende Osen.
Norgesveldet omfattet blant annet Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene og Hebridene. Perioden blir gjerne kalt Norges storhetstid.
Men hvor mye av æren skal Håkon selv ha?
Henrik Ibsen gjorde ham til den store kongen som samlet landet i skuespillet «Kongsemnerne». Historikeren Halvdan Koht mente derimot at svigerfaren og rivalen Skule Bårdsson var den egentlige arkitekten bak den sterke staten.
– Det som er objektivt, er at borgerkrigene tar slutt under Håkon Håkonsson. Men hvor viktig han var som person, har vært diskutert, sier Orning.
Skule gjorde til slutt opprør og tok kongsnavn. Han ble drept i 1240. Det regnes som slutten på mer enn hundre år med tronstrid.
Håkon døde på Orknøyene i 1263 etter et mislykket felttog mot Skottland.
Konge 1299–1319
Håkon V Magnusson hadde tilnavnet «Hålegg», som betyr langbein.
Han ble trolig den første norske kongen som ble kronet i Oslo. Under Håkon fikk byen en stadig viktigere rolle som kongelig og administrativt sentrum.
Han bygde ut borgen på Akersneset, som senere ble Akershus festning. Også Tunsberghus, Båhus og Vardøhus ble bygget ut under kongen.
Håkon ønsket å styrke kongemakten og holde kontroll med det som foregikk rundt i riket.
– Det er bevart veldig mange instrukser, brev og kommandoer fra kong Håkon. Ingen sak var for liten og ingen sak var for stor, sier Sende Osen.
Håkon regnes som en dyktig konge, men sto overfor et problem som kunne avgjøre hele rikets framtid: Han fikk ingen sønn som kunne overta tronen.
Datteren Ingebjørg ble gift med den svenske hertug Erik Magnusson. Da Håkon døde i 1319, ble dattersønnen Magnus Eriksson konge i både Norge og Sverige.
Håkon V ble dermed den siste mannlige kongen av Sverreætten.
Eldre historikere har gjerne satt et tungt skille ved 1319. Den norske storhetstiden var over, og landet var på vei inn i flere hundre år med kongefellesskap og unioner.
Orning advarer mot å lese datidens mennesker med dagens nasjonale briller.
– Det var ingen i 1319 som sa: «Oi, nå skal vi inn i 500 år med fellesskap med andre», sier han.
For folk flest var den lokale tilhørigheten og den kristne identiteten viktigere enn hvilken side av dagens landegrenser kongen befant seg på.
Konge 1355–1380
Håkon VI fikk en av de vanskeligste oppgavene i hele Håkon-rekka.
Han overtok et Norge sterkt svekket av svartedauden. Kanskje halvparten av befolkningen hadde dødd, og nye pestbølger kom i tiårene som fulgte.
– Han levde under utrolig vanskelige forhold og hadde utfordringer på veldig mange områder, sier Sende Osen.
Samtidig ble Norge trukket inn i et uoversiktlig nordisk maktspill.
Faren Magnus Eriksson var konge i både Norge og Sverige. Håkon ble norsk konge i 1355 og svensk medkonge i 1362, før han mistet den svenske kronen to år senere.
Han giftet seg med den danske kongsdatteren Margrete. Sønnen deres, Olav, ble valgt til konge i Danmark og ble senere norsk konge.
Olav døde ung. Moren Margrete klarte likevel å få makten i både Danmark, Norge og Sverige.
– Hun var et politisk geni, sier Sende Osen.
I 1397 ble de tre rikene samlet i Kalmarunionen.
Med unntak av noen måneder under Christian Frederik i 1814 skulle det gå 525 år fra Håkon VIs død til Norge igjen fikk en konge som bare var konge av Norge.
Det skjedde da Haakon VII kom til landet i 1905.
Konge 1905–1957
Da unionen med Sverige tok slutt i 1905, måtte Norge finne en ny konge.
Valget falt på den danske prins Carl. Nesten 80 prosent stemte for at regjeringen skulle få tilby ham den norske tronen.
Han tok navnet Haakon VII. Sønnen Alexander fikk navnet Olav.
Begge navnene skulle knytte det nye kongehuset til den gamle norske kongerekka og den selvstendige middelalderstaten.
Haakon VII tok også valgspråket «Alt for Norge».
Under andre verdenskrig ble han et symbol på motstanden mot den tyske okkupasjonen.
Da tyskerne krevde at han skulle utnevne Vidkun Quisling til statsminister, avviste kongen kravet. Han var villig til å abdisere dersom regjeringen valgte en annen linje.
Haakon VII døde i 1957 etter 52 år på tronen.
Konge fra 2026
Da Harald V døde 28. august 2026, overtok sønnen tronen i samme øyeblikk.
I det ekstraordinære statsrådet kunngjorde han at regentnavnet blir Haakon VIII.
Han viderefører også valgspråket til faren, bestefaren og oldefaren: «Alt for Norge».
Skrivemåten med «aa» følger oldefaren Haakon VII, som den nye kongen er oppkalt etter.
Navnet har vært båret av barnekonger og statsmenn, diplomater og krigerkonger. Noen regjerte i kort tid, andre i flere tiår.
Felles for mange av dem er at de møtte stor motstand eller overtok landet i vanskelige tider, mener professor Hans Jacob Orning.
– Håkonene har hatt store utfordringer som de har forsøkt å løse så godt de har kunnet. Så får vi håpe vår nye Haakon klarer utfordringene som kommer, sier han.
