«Dette må du klare. Uansett hvordan du føler det inne i deg – om du er ensom, ute av form, kanskje usikker – så må det ikke synes på deg.»
Slik skulle prinsesse Astrid sette ord på kravene hun hadde innebygget i seg i selvbiografien hun skrev sammen med Brita Rosenberg.
Strevde med dysleksi
Staminaen hun beskriver, stammet fra oppholdet ved Universitetet i Oxford, på begynnelsen av femtitallet.
Prinsessen, som strevde med dysleksi, slet med studiene og vantrivdes. Men hun skulle lære seg å stå på og gjøre den innsats som var forventet av henne.
Det var forventninger hun fortsatte å stille til seg selv etter at moren hennes, kronprinsesse Märtha, døde i 1954. Brått ble prinsesse Astrid landets førstedame.
Siden storesøsteren Ragnhild bodde i Rio de Janeiro, var hun eneste gjenværende kvinne i en liten og sørgende kongefamilie.
Det var i det hele tatt mye ansvar som ble lagt på 22-åringens skuldre. Førstedame var hun i 14 år, helt frem til kronprins Haralds bryllup med Sonja Haraldsen i august 1968.
Prinsesse Astrid skulle fortsette å stille opp med samme usvikelige lojalitet for sin bror som hun hadde gjort for sin far. Hun utførte oppgavene sine med en slik selvfølge at noen hver kunne bli forledet til å tro at det falt lett for henne. Det gjorde det ikke.
Dysleksien gjorde at hun måtte memorere taler på forhånd, hun var sjenert av natur og strevde med stadige anfall av giktfeber. Men hun vaklet aldri.
Da det yngste av hennes fem barn, Carl Christian Ferner, var fem år, og familien ikke lenger hadde hjelp hjemme med barna, måtte hun trygle det offentlige om barnehageplass.
Først da hun fortalte kommunens sosionom at gutten måtte tilbringe flere timer av gangen i garasjen på Slottet sammen med kongefamiliens sjåfører, for at hun skulle kunne utføre sine representasjonsoppdrag, fikk sønnen begynne i barnehage. Men så lenge hun hadde små barn, forsøkte hun i det lengste å unngå reiser som krevde overnatting.
Guttejente
Astrid Maud Ingeborg ble født 12. februar 1932, som kronprins Olavs og kronprinsesse Märthas nest eldste barn.
Fem år gammel fikk hun lillebroren som fikk omgivelsene til å trekke et lettelses sukk. Prinsesser hadde ikke arverett til den norske tronen, og først med prins Haralds fødsel var arverekken sikret.
Hun var guttejenta som elsket hunder, som ustanselig ville ut på skøyter og ski og stadig måtte sys og plastres. Men om prinsessen fikk utfolde seg i skibakken og på seilaser, var hun ellers beskyttet.
Skolegangen foregikk privat, sammen med storesøsteren, prinsesse Ragnhild, og noen utvalgte venninner.
Først etter hjemkomsten fra USA i 1945, der kronprinsesse Märtha og de tre barna hadde bodd under okkupasjonen, fikk prinsessene nærmest presset seg til å gå på Nissens pikeskole med andre jenter. Men avstanden bestod. Da søstrene ble tenåringer, måtte venninnene begynne å neie for dem.
Stramme rammer
Kong Haakon hadde iblant kastet bekymrede blikk over Nordsjøen, på britiske prinsesse Margaret og hvordan festingen hennes ble omtalt i pressen. Slik ville han ikke at barnebarna skulle bli omtalt.
Prinsessene Ragnhild og Astrid hadde derfor ganske stramme rammer rundt sitt sosiale liv. De fikk ikke lov å gå på utesteder, og måtte takke nei til private fester hos venner hvis ikke foreldrene var hjemme. Prinsesse Astrid skulle senere fortelle at hun ikke hadde vært på restaurant før hun ble forlovet.
Forlovelsen var området der prinsesse Astrid holdt på sitt, i møte med en familie og en opinion som ønsket noe annet for henne. Mannen hun ville ha, Johan Martin Ferner, var ikke bare borgerlig, men også skilt.
Fem år tok det før kong Olav sa ja til giftermålet. Bryllupet sto i Asker kirke vinteren 1961, og vakte til dels sorgtunge reaksjoner i pressen. Vårt Land henviste på lederplass til prinsesse Margaret, som var blitt presset til å gi avkall på den fraskilte kjæresten Peter Townsend:
«Vi ville ha ønsket at hun hadde hatt visdom og kraft nok til å velge som en annen prinsesse gjorde for noen år siden i en liknende smertelig situasjon, nemlig pliktens vei som prinsesse Margaret. Men hjertet har sin vei, ofte bortenfor fornuft og plikt.»
Det var en bemerkelsesverdig dom å felle over en kvinne som ifølge omgivelsene nærmest hadde slitt seg ut i jobben som førstedame, og et synspunkt stadig færre etter hvert syntes å dele.
Verken før eller etter bryllupet var det dessuten grunn til å sette spørsmålstegn ved prinsesse Astrids innsatsvilje. Under Holmenkollsøndagen i 1965 slet den høygravide prinsessen med rier samtidig som deltagerne hoppet, og dagen etter fødte hun sitt tredje barn.
En åpenhet som betydde mye for mange
Ellers var prinsesse Astrid en trofast beskytter som gjennom flere tiår stilte opp for Norske Kvinners Sanitetsforening, Dissimilis og Dysleksiforbundet i Norge. Etter hvert snakket hun om sine egne vansker med å lese og skrive, og barnas problemer med det samme.
«Det verste for meg har vært at jeg ikke har kunnet hjelpe barna mine med leksene», sa hun ved en anledning. Det var en åpenhet som betydde mye for mange.
Til det siste stilte hun opp, passende antrukket og med en hund i fanget, selv om hun de siste årene måtte trilles inn i rullestol. Sist det norske folk så henne i denne rullestolen, var da hun tok farvel med sin bror, kong Haralds, båre, og da hun var til stede i gravferden hans. Bare to dager senere tok hun også farvel med verden.
Det fantes hvilesteder underveis. Prinsesse Astrid tok timer hos en keramiker og elsket å male på porselen. Å jobbe med blikket og hendene ble et avbrekk fra de mange, mange timene der jobben hennes var å bli sett på og lyttet til.
Hun ga timene på keramikkverkstedet, muligheten for å koble ut og gå helt opp i noe, æren for at hun klarte den store oppgaven hun fikk lagt på seg da moren døde.
«Nå har vi bare Astrid», skrev Alle Kvinners blad sommeren etter kronprinsesse Märthas død. I det lille ordet «bare» lå det en liten undervurdering, et snev av medlidenhet. Det er umulig å vite om prinsesse Astrid leste slike saker, om hun kjente på dem.
Det som er mulig å slå fast, er at hun gikk til oppgaven med et stort alvor og, i både rolige og dramatiske tider, viste seg å være påliteligheten selv, de jevne åretakene som alle institusjoner, også monarkiet, er så avhengig av.