Når beredskap diskuteres i Norge, handler samtalen ofte om forsvar, politi, helsevesen og matvarelagre. Langt sjeldnere snakker vi om den beredskapen som allerede finnes ute i bygdene, på gårdene og i maskinparken til norske bønder.
Bonden er langt mer enn en produsent av mat. I mange lokalsamfunn fungerer bonden som en praktisk universalberedskap, klar til å bidra når veier snør igjen, skogen brenner, strømmen forsvinner eller infrastrukturen svikter.
Hver vinter sørger bønder og andre landbruksaktører for brøyting og strøing av både offentlige og private veier. De har traktorer, ploger, kjettinger, strøutstyr og erfaring med vanskelige forhold.
Når snøen laver ned og veiene må holdes åpne, er det ofte en lokal bonde som sørger for at ambulanser, hjemmesykepleie, skolebusser og andre nødvendige tjenester kommer frem.
Dette er vinterberedskap i praksis.
Bønder utgjør også en viktig del av brannberedskapen. Det finnes flere eksempler på at bønder har blitt kalt ut med vanningsvogner, traktorer, gravemaskiner og annet utstyr som ekstra hjelp ved skog- og gressbranner. En vanningsvogn som til vanlig brukes på jordet, kan på kort tid bli et viktig redskap i kampen mot flammene.
Også ved langvarige strømbrudd spiller landbruket en viktig rolle. Mange gårder har tilgang på ved, skog, aggregater, drivstoff, verksteder og maskiner. Vedfyring kan sikre varme når strømmen forsvinner. Aggregater og traktorer kan bidra med nødstrøm, transport og praktisk hjelp. I enkelte områder kan gårdsbruk også fungere som lokale samlingspunkter når vanlige systemer ikke virker.
Bonden har ofte nettopp det en krise krever: praktisk kompetanse, robuste maskiner og evne til å finne løsninger raskt.
Dette bør få betydning for hvordan vi snakker om støtte til landbruket.
Landbruksstøtte blir ofte fremstilt som om staten dekker bondens inntekt. Slik er det ikke. Bonden må dekke en stor del av sin egen lønn gjennom produksjon, investeringer, risiko og svært mange arbeidstimer.
Mange bønder arbeider sju dager i uken, ofte fra tidlig morgen til langt på kveld. Dyr skal fôres og stelles hver dag, uansett om det er helg, jul, ferie eller sykdom. Maskiner må repareres, jordene må følges opp, og arbeidet kan ikke alltid utsettes til neste virkedag.
Å være bonde er derfor ikke bare et yrke. For mange er det en livsstil og et ansvar som følger dem hele døgnet.
Samtidig er det interessant hvordan begrepet statsstøtte brukes. Når bønder mottar støtte, omtales det ofte som en belastning for samfunnet. Men vi kan også se på statsansatte som mennesker som mottar svært omfattende statlig støtte.
For professorer, politikere, byråkrater og andre offentlig ansatte dekker staten i praksis hele lønnen, arbeidsplassen, kontoret, utstyret, pensjonen, administrasjonen og en rekke andre kostnader.
Det betyr ikke at arbeidet deres er uviktig. Poenget er at samfunnet allerede finansierer mange yrkesgrupper med langt mer enn hundre prosent av den enkeltes lønn når alle kostnadene regnes med.
Bonden får derimot ikke full lønn fra staten. Bonden investerer egne penger, tar økonomisk risiko, vedlikeholder bygninger og maskiner, arbeider lange dager og må selv skape store deler av inntekten. Likevel omtales bonden ofte som særlig avhengig av støtte.
Denne fremstillingen er både unyansert og urettferdig.
Støtte til landbruket bidrar ikke bare til produksjon av melk, kjøtt, korn og grønnsaker. Den bidrar også til å opprettholde bosetting, kompetanse, maskiner, verksteder, energikilder og praktisk handlekraft over hele landet.
Når en gård legges ned, forsvinner derfor ikke bare en matprodusent. Det kan også forsvinne en traktor som kunne ha ryddet en vei, en vanningsvogn som kunne ha bidratt ved en skogbrann, et aggregat som kunne ha gitt nødstrøm, og et menneske med praktisk erfaring og evne til å stille opp.
Samfunnet forventer ofte at bonden bidrar når noe skjer. Når veien er stengt, skogen brenner eller strømmen går, ringer man den som har utstyret, kunnskapen og muligheten til å hjelpe.
Landbrukspolitikk er derfor også beredskapspolitikk.
Et levende landbruk gir oss mat, men det gir oss også mennesker, maskiner og kompetanse spredt over hele landet. Dette er ressurser som ikke kan bygges opp på kort tid når krisen først har oppstått.
Bonden er ikke bare en del av matvareberedskapen. Bonden er vinterberedskap, brannberedskap, energiberedskap og lokal kriseberedskap.
Bonden er en av samfunnets viktigste universalressurser.Les også Middag i krisetid