Opprørsgruppen satt verdens øyne mot den trange flaskehalsen som kontrollerer inngangen til Rødehavet og Suezkanalen.
Mandebstredet.
Stredet ligger klemt mellom Jemen og Djibouti og Eritrea på Afrikas horn.
På det smaleste er det bare 29 kilometer bredt.
Normalt kjenner de fleste stredet som en kritisk livline for varehandel.
Det er vitalt for containertrafikk og shipping mellom Europa og Asia, i tillegg til olje.
Hvorfor øker oljeprisene?
Da Iran stengte Hormuzstredet i februar, mistet Saudi-Arabia sin viktigste eksportvei for olje.
Løsningen ble å pumpe oljen tvers over den arabiske halvøy i rørledninger til havnebyen Yanbu ved Rødehavet.
Eksporten derfra eksploderte med rundt 300 prosent, ifølge sporingsdata fra Kpler og Signal Ocean.
Men oljen fra Yanbu må sørover.
Forbi Houthi-kontrollert territorium. Gjennom Mandebstredet.
Tankesmien Atlantic Council beskriver stredet som «en kritisk livline for Gulfen og verdens oljeforsyning».
Nå er den livlinen truet.
Stenges Mandebstredet, forsvinner gjennomfarten mellom Indiahavet og Middelhavet.
For containerskip mellom Asia og Europa betyr det omvei rundt Kapp det gode håp, 10 til 14 dagers ekstra reisetid hver vei.
For saudisk olje er problemet et annet.
Den som skal til Europa kan fortsatt gå nordover gjennom Suez. Men mesteparten av eksporten går til Asia, og den må sørover, gjennom stredet.
Uten den passasjen er oljen i praksis innestengt.
Dette gjør at oljetilførselen kan tørke inn, og at oljeprisene skyter rett i taket.
– Rødehavet er alltid en enkel måte å få verden til å blø på. Houthiene satser på at forsikringskostnadene går opp og panikken sprer seg, sier Farea Al-Muslimi ved Chatham House.
Hvem er houthi-militsen?
Houthiene, som offisielt kaller seg Ansar Allah («Guds hjelpere»), startet på 1990-tallet som en lokal, sjiamuslimsk stammemilits i Sa'da-fjellene nord i Jemen.
I tiår kjempet de en geriljakrig fra huler og fjell. Men i 2014 kuppet de Jemens hovedstad Sana.
Da Saudi-Arabia gikk til krig mot dem i 2015 med en toppmoderne vestlig koalisjon, trodde de fleste det ville være over på uker.
I dag, mer enn ti år senere, styrer houthiene i praksis det tettest befolkede Nord-Jemen.
De har forvandlet seg fra en lokal opprørsgruppe til en regional makt med avansert droneteknologi og missilarsenaler.
Hvorfor nå?
Krigen mellom houthiene og Saudi-Arabia har pågått siden Saudi-Arabia i 2015 gikk til krig mot houthiene, uten at den noensinne fikk en klar avslutning.
Houthiene sitter fortsatt med kontroll over Nord-Jemen, mens Saudi-Arabia har opprettholdt en luft- og sjøblokade mot houthi-kontrollerte havner og flyplasser.
Noe militsen selv omtaler som en beleiring av det jemenittiske folket.
Prisen betales av sivilbefolkningen. FNs utviklingsprogram anslår at 377.000 mennesker døde i krigen fram til 2021 – de fleste av sult og sykdom.
Over halvparten av Jemens befolkning trenger nødhjelp i år.
Timingen for den nye blokaden var likevel ikke tilfeldig.
Den direkte utløseren kom 13. juli, da lufthavn i hovedstaden Sana ble rammet i et luftangrep.
Houthiene ga umiddelbart Saudi-Arabia skylden.
Til tross for at Jemens internasjonalt anerkjente regjering påtok seg ansvaret og sa at målet var å hindre et iransk transportfly i å lande.
20. juli erklærte houthiene likevel full maritim blokade av saudisk skipsfart gjennom Mandeb.
Dagene etter hevdet de å ha truffet to saudiske oljetankere med ballistiske missiler, kryssermissiler og droner.
Saudiske myndigheter bekreftet at ett av skipene, Encelia, ble truffet i baugen og har varslet at landet vil beskytte egne skip med makt.
Bak konflikten ligger også en større regional dimensjon: Houthiene er Irans nærmeste allierte i regionen, og eskaleringen mot Saudi-Arabia skjer midt i USA og Irans krig.
Irans nikkedukker?
Houthiene blir ofte omtalt som en proxy for Iran, altså en «stedfortreder» som gjør skittenarbeidet for prestestyret i Teheran.
Det har også blitt kalt et strategisk ekteskap:
Iran stiller med våpenekspertise, avanserte missiler og teknologi, mens houthiene får drive sin egen agenda.
Mens det tidligere har lekket bekymringer fra Teheran om at houthiene «går amok» på egen hånd, peker internasjonale analytikere og medier nå på en mye tettere, toppstyrt regi.
Maged Al-Madhaji ved Sana Center for Strategic Studies mener skillelinjen går ved kysten.
– Hendelsene i Rødehavet skjer under omfattende operasjonell overvåking fra Irans revolusjonsgarde. Kinesiske skip behandles helt annerledes enn skip knyttet til USA eller Israel, sier han til NRK.
Hvem som slippes gjennom, avslører hvem som velger målene, mener han.
Houthiene har avvist å være iransk stedfortreder, og Iran nekter for å bevæpne dem.
Samtidig legger ikke Iran skjul på sin innflytelse over begge de kritiske flaskehalsene.
I offisielle uttalelser har iranske myndigheter og toppoffiserer slått fast at de i praksis har kontroll på både Hormuzstredet og Mandebstredet.
Ali Akbar Velayati, seniorrådgiver for Irans øverste leder Ali Khamenei, skrev i april at Irans «motstandsfront» «ser på Mandeb slik den ser på Hormuz».
– Hvis Det hvite hus våger å gjenta sine tåpelige feilgrep, vil de snart oppdage at flyten av global energi og handel kan forstyrres med ett eneste grep, skrev han.
Internasjonale analytikere og kommentatorer beskriver dette derfor som et koordinert tofrontsangrep for å ramme verdensøkonomien midt i hjertet.