«Skal vi ta en kaffe?».
Slik begynte det for Anders Bengtsson.
Han fikk invitasjonen i en e-post for litt siden. Avsenderen var en kvinne som jobbet for byrået til superspissen Harry Kane. The Harry Kane Company. (Helt sant.) Hun lurte på om han var i London.
Og om han ville ta en kaffe og «prate litt om Harry Kane».
Bengtsson visste hva hun egentlig ville.
Han er redaktør for det svenske fotballmagasinet Offside. Og en av 100 personer i verden som stemmer frem verdens beste fotballspiller.
– Jeg skjønte jo at det handlet om Gullballen, sier Bengtsson til NRK.
I september fikk han en ny e-post fra samme kvinne.
Innholdet? Harry Kane har scoret X antall mål. Eksklusive sitater fra Harry Kane. En lang, lang liste med profiler som sier at Harry Kane bør få Gullballen.
Et par dager senere kom enda en e-post, fra en fyr som jobbet for en annen kandidat, vingen Khvitsja Kvaratskhelia.
Han la igjen et telefonnummer.
Og sa at han var tilgjengelig «når som helst» for «hva enn du måtte trenge».
– Jeg lekte med tanken på å spørre om han kunne pusse opp vaskerommet vårt, skrev Bengtsson for Offside.
Møtet på hotellet
Den synlige kampen om Gullballen fungerer slik:
Én journalist fra de 100 beste fotballnasjonene på FIFA-rankingen stemmer på årets beste spiller i verden for damer og herrer. Fristen er 28. september. Stemmene telles opp av France Football, det franske magasinet som har delt ut prisen siden 1956. I oktober annonseres vinnerne på en galla.
Årets galla er i London i kveld.
Der står spillerne på røde løpere i glinsende kjoler og stramme dresser. Vinnerne får troféet på scenen og holder takketale.
Å få Gullballen er fotballens svar på å vinne en Oscar.
Men så har vi kampen i det skjulte.
Pascal Ferré skrev nylig en bok som heter «Gullballens skjulte side».
Han var redaktør for France Football fra 2016 til 2023, og husker at en agent ville møte ham midt i stemmeperioden. Det var normalt for agenter å be ham ut på den tiden av året.
– Det var utrolig hvor populær jeg var, sier Ferré til NRK.
De møttes på et luksushotell i Paris. Der ba agenten ham om å snakke opp spilleren overfor juryen. Ferré lo og sa nei. De byttet tema.
Så måtte Ferré ut for å ta en telefon. Da han kom tilbake, var agenten borte.
På bordet lå det en konvolutt.
Ferré tok den med seg og la den uåpnet i resepsjonen. Han traff agenten flere ganger senere, uten at noen nevnte konvolutten.
– Noen tror at stemmene kan bli påvirket, til og med kjøpt, fordi det står om langt mer enn prestisje: Det står om bonuser, kontrakter og spillernes markedsverdi, sier Ferré.
Han fant aldri ut hva som lå i konvolutten.
– Og jeg vil heller aldri vite det.
– Gullballen. Gullballen … Gullballen
Hysteriet rundt Gullballen har vart lenge.
Ferré sier at det vanskeligste med jobben var å holde resultatene skjult. Hele verden ville vite det: Spillere, agenter, klubber, sponsorer. I flere uker måtte Ferré sørge for at nyheten ikke lakk ut. Han ble paranoid, og så fiender overalt.
– Ingen ser ensomheten til personen som holder på hemmeligheten, sier Ferré.
Men Bengtsson sier at det har skjedd noe de siste tre årene.
– Det ble et helt annet fokus på Gullballen. Det merket vi også på våre lesere og lyttere. De engasjerte seg mye mer enn de pleide. Før kunne jeg få et par mailer som sa at jeg var dum som hadde stemt feil, men nå kan jeg bli tagget på sosiale medier i flere uker av folk som sier at Yamal er mye bedre enn Mbappé.
Bengtsson sikter til den 19-årige vingen Lamine Yamal og den franske spissen Kylian Mbappé, som slåss med Kane om årets pris.
Aldri har hypen rundt Gullballen vært større.
Journalister har spurt alt som kan krype og gå om hvem som vinner. Medier har laget «power rankings» om hvem som leder racet.
I 2024 kommenterte stopperlegenden Rio Ferdinand finalen i Mesterligaen da Vinícius Júnior la på til 2–0:
– Gullballen! Gullballen. Gullballen. Gullballen. Gullballen ... Gullballen ... Vinícius har nettopp vunnet Gullballen. Har han sikret seg Gullballen nå? Leder han racet for Gullballen?
Da Ousmane Dembélé vant prisen i fjor, brast han i gråt. Franck Ribéry fortalte avisen L’Équipe at det var en «urettferdighet» at han ikke vant i 2013.
– Jeg leter fortsatt etter forklaringer, sa Ribéry.
Og årets kandidater? De har blitt sine egne talspersoner.
Presseturné
– Før sa spillerne at det hadde vært fint å vinne, men at laget er viktigst. Nå får du følelsen av at flere av dem setter Gullballen først, sier Tom Williams.
Han har skrevet boken Va-Va-Voom, en historie om fransk fotball, og så tendensene i fjor. Kane antydet at han forlot barndomsklubben Tottenham delvis fordi Bayern München har en «aura» som kan hjelpe ham med å vinne prisen.
Yamal sa at han ikke drømte om å vinne én Gullball.
– Jeg vil vinne flere, sa Yamal.
Men i år gikk stjernene ut på det Williams kaller en presseturné like før stemmefristen.
– Dette har vært min klart beste sesong, sa Kane.
– Jeg skrev mye historie i sommer, sa Mbappé.
Yamal lovet at han ikke skulle «trygle» om stemmer.
– Jeg trenger ikke å drive en kampanje, sa Yamal.
Men ifølge ESPN sa Yamal én uke senere:
– Jeg synes jeg fortjener den i år for alt jeg har vunnet. Jeg og Mbappé er de beste i verden. Det er helt klart for meg. Alle som ser kampene, vet det.
På showetL’After Foot sa Ferré nylig at han syntes sitatene var merkelige.
– Det føles som en politisk kampanje, sa Ferré.
– Trist og flaut
Nå forteller han NRK at det finnes to måter å gjøre det på.
– Du kan fortelle din historie, eller du kan trygle om prisen. Etter min mening skal du ikke be om Gullballen; du skal fortjene den, sier Ferré.
Williams er enig i kritikken av alle utspillene.
– Det er ganske trist, og litt flaut, sier han.
Det er annerledes med Gullballen for damer. Selv om prisen har hengt høyt siden Ada Hegerberg vant den første utgaven i 2018, med en lignende prestisje som blant herrene, har det vært færre kontroverser og selvopptatte utspill.
I stedet har noen av vinnerne brukt takketalen til å rette fokus mot større samfunnsspørsmål.
– La oss fortsette å sette et eksempel, og kjempe for en verden som er bedre, fredelig og mer likestilt, sa Aitana Bonmatí i 2023.
Williams tror at herrenes PR-kampanjer skyldes at det ikke har vært en klar favoritt i år.
– Verdens to beste lag har vært Spania og PSG. De handler ikke om individualister. De har gode spillere, men de er først og fremst strålende lag. Og det sier litt om det fundamentale problemet med Gullballen.
Klubbene bidrar.
– Flere av dem tror man kan vinne prisen med en kampanje. Sørg for at spilleren har full støtte. At han blir pratet om i pressen. At treneren og lagkameratene bygger ham opp. Så ja, det føles stadig mer politisk, sier Williams.
Williams trekker frem det franske storlaget Paris Saint-Germain, som først ga sin støtte til tre spillere: Dembélé, Kvaratskhelia og spanjolen Fabián Ruiz. Så forsto de at de spredde seg for tynt.
Plutselig trakk de støtten til Ruiz.
– De sa i praksis, «Okay, nå står vi helt bak Kvaratskhelia og Dembélé. Bare glem han andre fyren», sier Williams.
Veddeløpet
Hvordan fikk vi dette sirkuset rundt Gullballen?
– Det kommer fra rivaliseringen mellom Cristiano Ronaldo og Lionel Messi, sier Rubén Jiménez.
Han er journalist i Spanias største sportsavis, Marca, og vet at prisen betydde mindre før. I 2001 følte Michael Owen seg «flau» over å ha vunnet Gullballen, og var glad for at det ikke fantes en galla.
Men i 2010 slo France Football seg sammen med FIFA, som før hadde «Player of the Year». Plutselig fantes det bare én pris.
Og så nådde duellen mellom Ronaldo og Messi nye høyder.
I ti år byttet de to legendene på å vinne Gullballen.
Inn i debatten dro de med seg milliarder av fans, alle med sin favoritt. Fans av Real Madrid og Barcelona støttet sine stjerner. Selv de fleste nøytrale hadde klare meninger om hvem som var best. Det ble et veddeløp der alle hadde en hest.
Spesielt Ronaldo var besatt. I 2015 kom det ut en dokumentarfilm om Ronaldo som starter med at han vinner sin første Gullball i 2008.
Så blir musikken dyster.
Vi ser Messi vinne i 2009, 2010, 2011, 2012.
– Det var knalltøft, sier Ronaldo.
Når Ronaldo vinner i 2013, går han opp på scenen og gråter.
Over hele verden fikk unge spillere inntrykk av at Gullballen var det største.
– Mangel på respekt
Nå har France Football slått opp med FIFA. Prestisjen har fulgt Gullballen.
Klubbene har lenge vært med på leken.
Presidentene til Real Madrid og Barcelona har glist bredt foran kameralinsene når deres spillere har vunnet. På hjemmebanene kan man se bannere og høre sanger om at den og den spilleren bør få Gullballen.
Ofte viser spilleren troféet fram til fansen.
– For fansen og klubbene er Gullballen som å vinne et trofé, sier Jiménez.
Men hva skjer når Real Madrid ikke vinner? Det så vi i 2024.
De boikottet seremonien.
Dagen før var de sikre på at den brasilianske vingen Vinícius Júnior kom til å vinne.
De skulle fly til Paris med 30 personer, blant dem agenter, familie og venner av Vinícius. En fest var planlagt.
Da Rodri vant, avlyste de reisen.
– De var fly forbannet, sier Jiménez.
På gallaen i Paris ble Carlo Ancelotti kåret til årets trener, uten at han var der for å ta imot prisen. Flere var sjokkerte, andre trakk på skuldrene.
– Det var en latterlig reaksjon, sier Williams.
Real Madrid la ut en melding der de anklaget Gullballen for «mangel på respekt». Flere av spillerne støttet Vinícius på sosiale medier, blant dem Eduardo Camavinga, som skrev på X:
– FOTBALL POLITIKK [rødt kryss]. Bror, du er verdens beste spiller, og ingen pris kan si noe annet. Elsker deg bror.
Glemte fristen
Om klubbene kan bli sinte, gjelder det samme for fansen.
Det har Bengtsson erfart. Ett år glemte han fristen. Han ble ringt opp av France Football mens han lagde mat på kjøkkenet. Han hadde en ettåring som hylte og skrek. Han åpnet laptopen og sendte inn stemmene i hui og hast.
Flere uker senere så han en film hjemme med kona da mobilen gikk varm.
PING! PING! PING!
Varslene strømmet inn fra Twitter. Bengtsson så hva som hadde skjedd.
– Jeg hadde glemt å ta med Messi.
Messi hadde vært suveren det året. På sosiale medier sto folk i praksis med fakler og høygafler. Bengtsson sier at han fikk drapstrusler.
Han tror mye av engasjementet kommer fra den yngre generasjonen fans.
– Jeg har en 16-åring som elsker fotball. Han kan fint se på kamper på grunn av én spesifikk spiller. Derfor blir det så himla personlig for de som ser opp til disse spillerne, sier Bengtsson.
Nå er han ekstremt nøye med stemmene.
– Det er et traume jeg lever med ennå, sier han, bare halvveis på spøk.
Null prosent
Hvor mange av stemmene blir påvirket av press utenfra?
Bengtsson sier han en gang ble bombardert med meldinger fra polske journalister som ville at han skulle stemme på Robert Lewandowski. Han ser at flere i juryen stemmer på sine landsmenn. Og han vet at juryen kan misbruke makten.
Hva om han hadde spurt agentene om en signert trøye? Eller kampbilletter? Hadde de sagt ja? Hvor mange jurymedlemmer får slike mailer?
– Jeg vet ikke om det finnes noen i juryen som utnytter dette, sier Bengtsson.
– Men for meg preller det av. Jeg blir heller forundret over all energien de bruker på det.
– Det påvirker deg ikke i noen grad?
– Nei, null prosent.
Ferré tror heller ikke at spillernes PR-kampanjer har så stor innflytelse.
– De som stemmer, er profesjonelle. De kan skille det ekte fra det kalkulerte, sier Ferré.
Men han legger til at kampanjene kan få betydning om kampen er jevn.
– Den reelle faren ligger i å gjøre for mye: arroganse, overeksponering, kontroverser, sier Ferré, og avslutter:
– Du kan ikke vinne Gullballen i pressen eller på sosiale medier. Men du kan definitivt tape den der.