De stoler mindre på utlandet enn før.
Det er trenden blant storlagene i England nå.
Åtte av de ti dyreste signeringene på balløya i sommer var mellom lag i Premier League. Hele 35 prosent av alle kjøp var interne, som er rekord. Fem av dem bikket én milliard kroner, som er spinnvilt.
Færre storlag tør nå å gamble på dyre stjerner «utenfra».
Noe som betyr at myten er blitt sann.
Tvilte på Messi
Myten er at ingen spiller er offisielt god før han har levert i England.
Prinsippet ble nærmest en vits i internasjonal fotball for 14 år siden, da Andrea Pirlo og Zlatan Ibrahimović plutselig ble hyllet i England etter å ha scoret praktmål mot England, selv om de allerede var legender i Italia.
Selv ikke tidenes beste slapp unna skepsisen.
Da Barcelona og Lionel Messi trillet rundt med La Liga i 2010, spurte TV-eksperten Andy Gray om de hadde klart det på en kald og våt kveld i Stoke, en engelsk by som da var kjent for surt vær og fysisk fotball.
Idéen var at disse sårbare artistene hadde blitt most ned i gjørma i England, at Premier League var den ultimate testen.
Det virket som gammel engelsk fotballarroganse.
Men nå er Premier League faktisk best.
Ipswich bruker mer enn Barcelona
Selv om storhetene i England ikke har noe spesielt overtak på de største i Europa, har resten av Premier League blitt råsterk, takket være de enorme TV-pengene.
I sommer brukte nyopprykkede Ipswich mer penger på spillere enn Juventus, Milan, Barcelona og Paris Saint-Germain.
De to siste årene har alle vinnere av Europaligaen og Serieligaen vært fra England.
Premier League er blitt som et eget økosystem, der vinden blåser hardere, duellene er tøffere og ballen går fortere.
To nasjonale cuper. Ingen vinterpause. Lange kast og spisse albuer.
Det er knallhardt.
Storlag henter fortsatt spillere fra utlandet, men skal de bruke mye penger, tør få av dem ta sjansen på at en ving fra Spania skal lære seg språket, finne et hus han liker, fikse skole til barna, bli vant med regnet og maten, og så tilpasse seg verdens mest brutale liga.
De vil vite at spilleren slår til.
Og de er villige til å betale for det.
Engelsk avgift
Ingen virker mer lei av kjøp fra utlandet enn de som har brent seg mest.
Manchester United og Tottenham har hentet 14 spillere totalt i sommer, inkludert lån. Alle har vært fra lag i England.
Arsenal har gjort trygge kjøp i Ezri Konsa (fra Aston Villa) og Bruno Guimarães (Newcastle).
Manchester City har kjøpt Enzo Fernández og Elliot Anderson, mens Chelsea har hentet Morgan Rogers. Alle er unge. Alle er sentrale midtbanespillere. Alle har levert i Premier League. Om du tror slike navn koster flesk, har du rett.
Prisen per stykk er rundt 1,5 milliarder kroner.
Dette er tre av de syv dyreste kjøpene i fotballens historie, og de tre dyreste i England i sommer.
De er dyre fordi prisene stiger, fordi rivaler ikke vil gi hverandre gode spillere, men også fordi kjøperne betaler en slags «engelsk avgift». Det er det nærmeste de kommer en forsikring mot at de mislykkes.
Tre løver i Italia
Det er ikke bare engelske lag som kjøper fra Premier League.
Før kjøpte storlag i Europa stjernene sine fra andre ligaer, men hos noen av dem har Premier Leagues styrke ført til en ny logikk:
Om de scorer mål i England, scorer de definitivt mål hos oss.
Bayern München har skapt et nytt superlag på denne teorien, anført av Harry Kane, Luis Díaz og Michael Olise, verdens beste angrepstrio utenfor Paris. Da Bayern vant Bundesliga sist sesong, scoret de 122 mål på 34 kamper.
Real Madrid har styrket sin stall med Marc Cucurella, Bernardo Silva og Ibrahima Konaté, tre soldater fra England.
Barcelonas store overgang i sommer var den engelske vingen Anthony Gordon fra Newcastle.
Også lag i Italia vil ha navn fra Premier League, selv om de ikke er like gode.
Napoli vant ligaen for to år siden med Romelu Lukaku, som Chelsea var glade for å selge, og Scott McTominay, som var inn og ut av Manchester United, og som er blitt en av Napolis største helter siden Diego Maradona.
Og Inter?
Serie As suverene vinnere styrket laget i sommer ... ved å hente Djed Spence, John Stones og Curtis Jones – «de tre løvene». Alle kommer fra store klubber i Premier League. Ingen av dem var faste i startelleveren på sine lag forrige sesong.
Italia tar det England ikke vil ha.
Så stor har avstanden blitt.
Tjener på bomkjøp
Mindre lag i England har lagt ut formuer for profiler som ikke engang spiller bra.
Noen av dem virker så redde for å velge feil fra utlandet, at de heller kjøper en formsvak spiller de kjenner. Chelsea hentet den engelske tankspissen Liam Delap i fjor for 30 millioner pund. Fasit etter 42 kamper?
To mål. Fem gule kort. Ett rødt.
I sommer kjøpte Nottingham Forest ham for 52 millioner pund.
Forest husket sikkert at Delap hadde scoret 12 ligamål da Ipswich rykket ned i 2024/25. Men bare i England går slike spillere for slike summer.
Sjansespillene
Samtidig øker mulighetene for de som kan handle smart.
Brentford har fått tak i Mamadou Sangaré, som var på sesongens lag i franske Ligue 1 og ble kåret til divisjonens beste afrikanske spiller. Ingen av de store lagene tok sjansen. Sangaré storspilte i sin første ligakamp i England.
Om ett år kan han fort selges for det tredobbelte.
Brighton har hentet spillere fra ligaer i Sverige, Sveits, Hellas og Colombia. Det er et sjansespill, men nesten hver sommer selger de en stjerne for fire ganger så mye som de betalte.
De bygger lag over flere år, med tålmodighet og gode prosesser.
De klarer seg selv om ett av kjøpene feiler.
Men de største lagene skal vinne nå.
Og selv om de betaler dyrt for sikre kort, så gir strategien mening i en tittelkamp der presset er enormt, der tiden er knapp, og der ingen av dem har råd til å hente ligaens neste flopp.