– Hvorfor jeg velger å snakke med dere?
– Fordi jeg angrer på at jeg ikke gjorde mer for å stoppe det. Fordi jeg ikke vil at jentene som har varslet, skal stå alene. Fordi jeg ønsker at det skal bli en endring.
Morten Kvammen er 62 år og har pensjonert seg fra yrket som ambulansearbeider.
Han har lest sakene som NRK har skrevet om varsler om seksuell trakassering i ambulansetjenesten i Finnmark. Varsler om sexpress og om truende meldinger.
Flere av varslerne er unge kvinner, noen er lærlinger. Flere av dem det er varslet mot er ledere. Noen opptil dobbelt så gamle som kvinnene.
Kvammen er trist, forbannet og skamfull over det NRK har avdekket.
– Men jeg er jo ikke overrasket.
– Jeg har jo kjent på den kulturen. Jeg har jo vært i den. Jeg har hørt hvordan folk har snakket om jenter.
Kvammen beskriver seg selv som «litt naiv» i møte med det han kaller for kjekkaskultur.
– Og det er kanskje det som gir meg mest dårlig samvittighet. Fordi jeg har tenkt at mye av denne praten ikke stikker så dypt.
– Men det er jo ikke bra.
Kvammen er utdannet barnevernspedagog og har jobbet 18 år i ambulansetjenesten.
Både ute i tjeneste, som stasjonsleder i Kirkenes og som faglig ansvarlig for lærlingene i Finnmark. Det er med bakgrunn i hans erfaring som ansvarlig for lærlinger i hele fylket han i dag uttaler seg i denne saken.
I løpet av årene har han vært vitne til ting han ikke syntes var greit.
Kvammen vil ikke gå inn på konkrete hendelser av hensyn til de involverte.
Han sier imidlertid at han har levert det han selv definerer som to varsler om samme sak til to klinikkledere. Saken dreide seg om ukultur i tjenesten og feil håndtering av en alvorlig sak.
Kvammen hevder at han ikke ble hørt. Han sier at det å varsle og det å skrive avviksmeldinger generelt ikke falt i god jord hos ledelsen.
Kvammen hevder ledelsen nærmest latterliggjorde dem som skrev avvik.
– Hvis man skrev avvik, ble man sett på som vanskelig. Det ble sett på nærmest som angiveri.
Den aktuelle lederen er fremlagt disse påstandene. Han sier han ikke kjenner seg igjen, og viser til ledelsen i Finnmarkssykehuset.
Kvammen forteller om en kultur der mannlige kolleger kommenterte kroppene til unge kvinner, og der såkalt guttaspråk var vanlig.
– Sett i bakspeilet kunne jeg sikkert gjort mer. Samtidig er det tungt å snu en kultur som har vært så rådende, sier han.
– Har det vært en bagatellisering av den her sjargongen og kulturen, tenker du?
– Ja, man har bagatellisert det. De fleste har gjort det. Og man har gjort det for å klare å holde ut med det.
Finnmarkssykehuset har fått forelagt alle påstander i denne saken.
Kommunikasjonssjef i Finnmarkssykehuset Eirik Palm skriver til NRK at de tar alle saker alvorlig, og har igangsatt flere tiltak, blant annet en uavhengig gjennomgang av konkrete saker.
– Et eksternt selskap gjennomfører nå en undersøkelse der de blant annet vurderer vår håndtering. Dette gjelder sju saker, blant annet sakene som er omtalt av NRK, kommenterer Palm.
Sykehuset vil avvente med å kommentere ytterligere inntil dette arbeidet er gjennomført og en rapport foreligger.
– Vært et machoyrke
Frem mot 2000-tallet var ambulansetjenesten i Norge privatdrevet.
Det var hovedsakelig menn som jobbet der, og nesten ingen hadde utdannelse. De var sjåfører som hentet pasienter og brakte dem til lege.
– Ambulanseyrket har tradisjonelt sett vært litt sånn machoyrke, sier Kvammen.
– Etter at det ble et eget utdanningsløp for ambulanseyrket, fikk man et stort innrykk av jenter. Og det var vi ikke forberedt på.
Kvammen sier at det var mange som i starten lurte på hvordan det skulle gå med «de små, tynne jentene».
– «De klarer jo ikke å løfte en båre engang.» Men det er nok mange som har måttet bite i seg ganske mye når vi ser hvilken kjempegod jobb de gjør, sier Kvammen.
Han smiler i skjegget og sier at det selvsagt også var en annen dimensjon som kom inn.
– Unge jenter er jo utrolig søte. Det er utrolig okay å jobbe med unge, smilende jenter. Men du må jo kjenne rollen din.
Han forteller om en episode da han og en ung lærling hadde vært ute på oppdrag til langt på natt.
Kvammen hadde med seg et lite lager av frukt i bilen og ba den unge jenta om å forsyne seg.
– Da sier hun: «Det her e jo som å være på tur med han pappa.» Da skjønner du at det er sånn dem ser på oss. Som voksne foresatte. Og det er det vi skal være.
Kvammen sier at ambulansearbeidere som jobber i lag kommer veldig tett på hverandre.
– Men du må ha gangsyn og det moralske kompasset ditt må være i orden når du jobber i lag med ei ung jente som ser på deg som en farsfigur.
– Du skal være en tydelig og trygg voksen, ikke en gammel gris.
– En skinnhellig faen
Selv om Kvammen mener det er en usunn kultur i deler av tjenesten, understreker han at dette gjelder et fåtall.
– Det er ikke bare gamle griser i ambulansetjenesten. Men så er det noen få som ikke har kompasset i orden, og som ødelegger for resten.
– Nå høres jeg sikkert ut som en skinnhellig faen, men det er noe med at du må være veldig bevisst.
Han sier at det kan være mange årsaker til at enkelte menn trår over grensen.
Aldersforskjell, erfaring og makt kan være noen av grunnene, mener han.
– Det er klart det er utrolig kjekt å ha noen som ser opp til deg, som synes du er flink i jobben din og som kanskje blir litt betatt. Da tror jeg det kan oppstå en situasjon det er lett å utnytte.
– Har du kunnet utnytte din posisjon?
– Ja, det kunne jeg. Hvis jeg hadde villet. Men jeg har ikke gjort det.
62-åringen håper ikke varslingssakene som NRK har avdekket skal føre til at ansatte i ambulansetjenesten ikke tør å ha et nært og godt forhold til sine kolleger.
– Man skal aldri være redd for å være glad i kollegaen sin. Om det er en gubbe på 55 eller en ung jente på 18, sier Kvammen.
Han påpeker at ambulanseyrket kan være tøft både fysisk og mentalt.
Det står om liv og død, og du og kollegaen din jobber tett på hverandre, gjerne flere døgn i strekk.
– Jeg er helt avhengig av å stole på makkeren min – og motsatt. Og pasientene må kunne stole på oss.
– Dysset ned og puffet under teppet
Kvammen mener alle er ansvarlig for sine handlinger. I saken om varslene i ambulansetjenesten mener han imidlertid ansvaret må stiles helt til topps.
Han mener det handler om en kultur som har fått lov å eksistere. Over flere år. Til tross for at folk har sagt fra. Til tross for at folk har visst.
Mens NRK har sett 11 varsler om seksuell trakassering mellom 2015 og 2025, så har Finnmarkssykehuset oppgitt å ha sett kun ett i samme periode.
Direktør Ole Hope har sagt til NRK at varsler om seksuell trakassering ikke har nådd toppledelsen i Finnmarkssykehuset. NRK sitter imidlertid på dokumentasjon som viser at flere av varslene har nådd både HR-sjef og to klinikksjefer.
Det har også kommet varsler om ulovlige vaktordninger og brudd på hviletidsbestemmelser.
Etter avsløringene erkjenner Finnmarkssykehuset at det finnes flere saker enn de som er kjent, og at det ser ut til å ha utviklet seg en ukultur i helseforetaket. De har derfor søkt ekstern hjelp for å få fakta på bordet, og vil vurdere gamle saker på nytt.
For Kvammen er alt som har kommet frem i lyset, en bekreftelse på det han selv har sett og opplevd.
Selv resignerte han i møte med det han oppfattet som en ledelse som ikke tok varsler på alvor.
– Når du merker at det ikke nytter, så gir du opp. Og så tenker du at det er bare sånn det er.
Han synes det er bra at Finnmarkssykehuset sier at de vil rydde opp i varslingsrutinene, og at de forsikrer at de tar situasjonen på høyeste alvor.
– Men det er jo veldig politisk korrekt. De kan jo ikke si noe annet. Men de viser jo at de egentlig ikke gjør det, sier Kvammen.
Han mener det er folk som burde ha vært sagt opp på bakgrunn av det som har kommet frem.
– Ja, det mener jeg. Og jeg mener også at de har hatt sjansen til å rydde opp i dette i flere år. Men det har aldri blitt tatt ordentlig tak i. Det har bare blitt dysset ned og puffet under teppet, hevder han.
Finnmarkssykehuset holder på med å innføre en ny ledelsesmodell i ambulansetjenesten. Tidligere har stasjonssjefer ledet på deltid, samtidig som de selv tok vakter. Nå går de over til større enheter med ledere som har ledelse som eneste oppgave.
– Jeg synes det er på høy tid man ansette ledere som faktisk kan lede. Men hva legger man i ledelse? Hva skal de kunne lede i forhold til? Økonomi? Hvordan man behandler folk?
– En kjempeskandale
Stein Helge Stormo er ambulansearbeider og hovedtillitsvalgt for Fagforbundet ved prehospital klinikk ved Finnmarkssykehuset.
Han er ikke stolt over det som har blitt avdekket i tjenesten i Finnmark.
– Hvis det man leser om er riktig, så er jo dette en kjempeskandale, og veldig trist.
Han sier at han først av alt er bekymret for damene som har stått frem.
– Hvordan vil det gå med dem? Vil de fortsette i tjenesten?
– Også er jeg veldig bekymret for rekrutteringen.
59-åringen jobber ved stasjonen i Vardø. Byen med 1900 innbyggere ligger ytterst i havgapet og er Norges østligste.
Stasjonen han jobber på, er for liten til å ta imot lærlinger. Personlig har han derfor ingen erfaring med det.
Som tillitsvalgt mener han likevel det er viktig å verne om de unge lærlingene på de andre stasjonene i fylket.
– Lærlingen burde ikke fått være alene i bilen med en mannlig sjåfør. Det bør være to sjåfører, og lærlingen på topp. Da vil det bli vanskeligere at slikt skjer, mener Stormo.
– Er det realistisk med tanke på merkostnadene?
– Det blir selvfølgelig et økonomisk spørsmål, men det må bli Finnmarkssykehuset sitt ansvar å finne en løsning på.
Grobunn for kameraderi
Etter NRKs avsløringer har Stormo vært forberedt på å bli kontaktet av medlemmer som har opplevd ubehagelige ting og som trenger hjelp.
– Men det har ikke skjedd. Jeg tror det bunner ut i at de har ikke tillit til ledelsen. De har kanskje ikke tillit til oss som tillitsvalgte heller.
– I tillegg er alle våre tillitsvalgte i dag godt voksne menn. Kanskje de ikke tror det nytter å varsle til oss.
Stormo sier at det han har opplevd med avviksrapportering i ambulansetjenesten vitner om en kultur der varslere ikke blir hørt.
– Når du har skrevet masse avvik, men det aldri skjer noen endringer, så slutter folk å skrive avvik, sier han.
Stormo mener det er bra at Finnmarkssykehuset prøver å bedre varslingsrutinene.
– Det kan ikke være slik at jeg som varsler må gå tjenestevei. Jeg må kunne gå forbi min egen leder. Kanskje er det lederen min jeg vil varsle om, sier han.
Han mener det er en styrke at Finnmarkssykehuset ansetter enhetsledere som ikke skal være ute i tjeneste i ambulansebilene.
Stormo forteller at tidligere hadde stasjonene i Finnmark hver sin leder, som alle var med ut i operativ tjeneste.
Stormo mener dette ga grobunn for samrøre og kameraderi som gjorde det vanskeligere å varsle.
– Hvor lett er det å varsle på en ambulansearbeider som kjenner lederen og kanskje er makkeren hans ute på oppdrag? Kanskje kjenner de hverandre privat også, sier Stormo.
Selv om det er vondt, mener ambulansearbeideren det er bra at varslingssakene har kommet frem i lyset, og at sykehuset har satt i gang en gransking.
– Hvis det har vært seksuell trakassering, voldtekt eller maktmisbruk, så har de som står bak, ingenting i tjenesten å gjøre. Så enkelt er det.
Han mener både systemene og holdningene må endres.
– Vi må starte på nytt. Når vi kommer tilbake, skal vi være noen folk skal ha tillit til.
Advarer unge
Morten Kvammen mener det som er avdekket i ambulansetjenesten i Finnmark ikke er unikt.
– Dette foregår garantert andre steder også, sier han.
Kvammen pensjonerte seg fra ambulanseyrket i 2022. I dag jobber han på snøhotellet i Kirkenes.
Men selv om han er ute av tjenesten, sitter årene i ambulansen dypest i ham.
– Jeg er fremdeles autorisert ambulansearbeider, og det er jeg kjempestolt over. Jeg kunne aldri tenkt meg å være de årene foruten.
– Og jeg velger å tro at folk fremdeles respekterer og ser opp til jobben vi gjør. Selv om det dessverre er noen råtne egg her.
Kvammen håper at den selvransakelsen som Finnmarkssykehuset er i gang med, skal føre til at det blir trygt og godt å være ambulanselærling i Finnmark. På alle måter.
– Ikke bare når det gjelder seksuell trakassering, sier Kvammen.
– Men hvis ungdom spør meg i dag om de skal bli ambulansearbeider, så er svaret mitt nei. Ikke som situasjonen har vært – og kanskje fortsatt er.