To gode naboer er en animasjonsserie fra gamle Tsjekkoslovakia som gikk på barne-TV på 1980-tallet. Pat og Mat var to klønete karer, som hele tida måtte fikse ting i husene sine.
Det gikk under middels, men de var gode venner likevel. Gode naboer, som bare ønsket hverandre godt.
Stenseth-skråningen i Krokstadelva blir beskrevet som et sted med mange gode naboer. Og noen er enda tettere enn folk flest.
Nå er to av familiene blitt naboer igjen.
– Det er en normalitet oppi det hele, å fortsatt kunne være naboer. Barna kan fortsette å fly inn og ut av dørene her, sier Tonje Beker Bjerkelund.
Postkort og kaffekopp
En fredagsettermiddag for to uker siden brant huset til Tonje Beker Bjerkelund og Alexander Aasheim Johansen ned til grunnen. Johansen kom seg ut av huset med hundene, men noe mer klarte han ikke redde. De mistet alt.
Det eneste de fikk med seg var et gammelt postkort som lå igjen i ruinene. Og en kaffekopp. Den overlevde siden den sto hos naboen.
For på den andre sida av veien står nemlig fortsatt huset til Ole Kristian Løvberg og Tine Johnsen. Men de vil ikke flytte hjem.
– Huset vårt står, men vi kan ikke bo der. Jeg kan ikke utsette barna våre for den branntomta og den byggeplassen det kommer til å være i mange år framover. Det blir å retraumatisere barna hver eneste gang de går ut døra, sier Ole Kristian Løvberg.
Denne uka flyttet de to familiene inn i Solbergelva, 1,5 kilometer i luftlinje fra ruinene på den andre siden av skogen. De leier hver sin leilighet vegg i vegg.
Og barna Tobias, Ove og Kristian kan fortsette å leke sammen.
– Det er med blandede følelser. Senga var uvant, men jeg har jo ikke sovet noe godt siden det skjedde. Men det kunne vært verre. Vi kunne sovet på gulvet, sier Løvberg.
Likevel lever de nå med litt lavere skuldre.
– Vi har vært stresset med tanke på veien videre. Det har vært så mange spørsmål og som å leve i et vakuum. Det å ha fått landet et sted vi kan kalle hjemme, det fjerner det verste stresset.
– Tanken på at vi ikke skulle være naboer mer, var veldig rar. Men vi har holdt sammen hele tida. For meg betyr det alt. Nå er det litt som før, bare annerledes.
Aktiv, men ikke hyperaktiv
For drøyt seks år siden stengte Norge ned. Alle fikk beskjed om å holde avstand og holde seg hjemme. Og ta vare på naboer, venner og familie.
Professor Marianne Bjelland Kartzow fra Det teologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo har forsket på dette. For mange ble nemlig naboene omtrent de eneste de så.
– Ordet nabo fikk en ny betydning. Mange ble bevisste på hvor avhengige vi er av hverandre, særlig i urbane områder, der vi ikke lenger kunne ringe venner på andre siden av byen hvis vi trengte hjelp, sier Kartzow.
Men naboskap kan også være ødeleggende. Enkeltpersoner kan krangle om hekkehøyde og støy, nasjoner kan strides om landegrenser og politiske avtaler.
Forskningen viser en klar forskjell: I motsetning til en kjæreste, er naboen noen du får – ikke velger. Likevel er de der hele tiden.
– Naboer lever ikke ansikt til ansikt, men side om side. En nabo er noe annet enn familie, elsker eller venn, sier hun.
Og slik beskriver professor Kartzow den gode naboen:
– Hun lukker ikke døren, men hun går heller ikke over grensen. Den gode nabo skjønner at det er en tid for alt. Hun kan være aktiv, men ikke hyperaktiv.
Galgenhumor
Alexander Aasheim Johansen skulle vært tilbake på jobb denne uka, men han regner med det vil ta et par uker til før han er klar. Selv om familien nå har fått vegger og tak, står de på bar bakke.
– Den energien vi fikk bygd opp i starten av ferien, er borte. Det er utrolig mange avgjørelser så må tas på kort tid. Flytting er i utgangspunktet stress, men når du ikke har noen ting, er det mye som skal planlegges, sier han.
De fikk først nødpenger av forsikringsselskapet, og deretter en sum slik at de får kommet i gang. Framover må de handle inn og skru sammen møbler.
De to familiene ser for seg at det kan ta 4–5 år før de eventuelt kan flytte tilbake. De legger trykk på eventuelt.
– Tenker du at dere skal tilbake?
– Det er et veldig, veldig komplisert spørsmål, svarer Løvberg.
Og noe de velger å ikke ta stilling til.
I sorgen og kaoset holder de motet oppe med en god dose galgenhumor. Latteren sitter løst i sofaen.
– Vi er flinke til å holde humøret oppe, men det betyr ikke at det ikke er tøft. For det er veldig heftig. Men vi har endret navnet på gruppechatten til «Plutobakken brann- og bålforening». Den het «Plutobakken øl- og bålforening», sier Johansen.
– Jeg kan ikke se for meg hvordan det hadde vært å gå gjennom dette alene.
Brannvesenet måtte ta et brutalt valg i infernoet