Loga sámegillii.
Helt siden forrige onsdag har en hvalross holdt til inne i skogen i Vestertana.
Da kjæresten pekte mot buskene, trodde Susanne Hætta at han tullet.
– Da jeg så den, tenkte jeg «Herregud, vi holdt nesten på å tråkke på den». Jeg trodde også at den var død siden den lå helt stille, sier Hætta.
Midt i sopplukkinga sto de to plutselig rett ved siden av hvalrossen. Men kjempen rørte knapt på seg.
– Den brydde seg ikke, den beveget seg knapt. Vi begynte å hviske og trakk oss unna, men den hadde nok hørt oss for lenge siden, sier Hætta.
Selv om hun og kjæresten ikke fant sopp, kjørte de hjemover med en spesiell opplevelse og over hundre bilder.
Hætta innrømmer at hun knapt trodde sine egne øyne.
– Det er som å se en sjiraff på vidda om vinteren. Det virker fortsatt som om jeg har drømt, men når jeg ser på bildene, vet jeg at det ikke var en drøm.
Uvanlig atferd
Hvalrossekspert Rune Aae har analysert hvalrosser i Europa siden 1980-tallet.
Han forklarer at hvalrosser vanligvis bare legger seg noen få meter fra vannkanten for å hvile.
At denne har beveget seg flere hundre meter inn i skogen, er ikke vanlig atferd.
– Hadde jeg ikke sett bilde, så hadde jeg nesten ikke trodd på det, sier eksperten.
Bare én gang tidligere har forskere opplevd at en hvalross vandrer så langt inn i skogen.
Det skjedde i Finland i 2022, hvor hvalrossen «Stena» til slutt døde av utmattelse.
Hvalrosser som reiser sørover fra Svalbard, er likevel ofte bare på korte besøk. Dersom Tana-hvalrossen oppfører seg som normalt, vil den trolig dra videre om noen få dager.
– Jeg gleder meg til å se hva som skjer med denne, for vi aner ikke hva den holder på med, sier eksperten.
Mangler navn
Når hvalrosser dukker opp i befolkede områder flere ganger, pleier folk å følge med og gi dem navn.
Hvalrossen «Magnus» fikk navnet sitt fordi den ble observert på Sankt Magnus-dag, mens «Freya» ble oppkalt i Nederland før hun ble verdenskjent i Oslofjorden.
Hvalrossen i Tana har foreløpig ikke fått noe navn, og det bør den heller ikke få, mener Susanne Hætta.
Hun vil heller at den bare kalles «skoghvalrossen».
– Jeg mener det er viktig at vi ikke menneskeliggjør ville dyr. Da blir de plutselig som kjæledyrene våre, som vi føler at vi kan nærme oss, oppfordrer hun.
Rune Aae deler ikke samme syn på saken. Han mener det ofte er praktisk å navngi også ville dyr.
– For oss som skal drive med formidling, er det veldig greit at de har et navn. Da vet vi umiddelbart hvem vi snakker om, sier Aae.
Han trekker frem den kjente hvite elgen Albin som et eksempel på at navn fungerer.
– Et dyr som har et navn gir ikke automatikk til menneskeliggjøring, understreker han.
Venter flere hvalrosser framover
Aae mener at vi fremover kommer til å få flere tilfeller av hvalrosser som kommer sørover.
– Det skyldes i utgangspunktet ikke klimaendringer, men rett og slett fordi hvalrossbestanden er i så god vekst.
Det betyr også flere hvalrossbesøk.
– Man kan gjerne ta bilder, men dyret er på land for å hvile, og jo nærmere et menneske kommer, desto mindre får hvalrossen hvile i fred, forklarer Aae.
I tillegg til å holde god avstand, er det viktig at man aldri prøver å klappe, mate eller kaste ting på ville dyr.
– Dyret må få hvile i fred. Vi så hva som skjedde med «Freya» da folk forstyrret for mye, avslutter Aae.
Dersom du observerer hvalross eller andre sjøpattedyr, oppfordrer Havforskningsinstituttet publikum til å registrere dette på portalen Dugnad for havet, under temaet «Levende sjøpattedyr som ikke er strandet».