Vålerenga har nok en gang endt opp i et helt uforståelig kaos. Ingen klubber mestrer den kunsten bedre i dette landet.
Det største problemet er likevel at ingen virker som om de har noen anelse om hvor veien ut av uføret går. Eller vil svare på hvor pengene fra spillersalg har tatt veien.
«Rykker ned»
Norsk fotballs eneste virkelig lokale hatoppgjør, det mot nesten-byrival Lillestrøm, endte i sportslig og sosial fornedrelse.
På banen fremsto Vålerenga nok en gang som en dumpekandidat og tapte mot et for dagen middelmådig Lillestrøm-lag. Oslos påståtte stolthet har nå to poeng på de siste seks kampene. En slik rekke kommer med den råtnende stanken av nedrykk.
Men det virkelig frastøtende kom først etter at de drøye 90 minuttene var over.
Etter derbyet på Lillestrøm kom nemlig ydmykelsen i to kapitler. Først da Kanarifansen triumferende sang «rykker ned, rykker ned, rykker ned» til frustrerte Vålerenga-fans i bortesvingen. Det må ha føltes skremmende reelt for de blåkledde.
Angrep på sine egne
Men mye verre ble det da samme Vålerenga-fans lot frustrasjonen gå ut over plastseter, gjerder og toaletter på allerede nedslitte Åråsen stadion.
Flere av de ødelagte setene og gjerderestene ble kastet mot deres egne spillere, da de kom bort for å takke for støtten.
Hærverket var meningsløst, det var uverdig og det var mest av alt trist, men det virkelige lavmål var det fysiske angrepet på egne spillere.
De skyldige er et lite og stort sett maskekledd mindretall av Oslo-klubbens fortsatt imponerende tilhengerskare, men slik oppførsel berører hele klubben.
Er dette det eneste svaret man har på sportslig og verbal tiltale, blir det snart helt stille.
Nå må Vålerenga først rydde opp i de materielle skadene. Men det er mye viktigere å få tatt et hardt oppgjør med disse elementene blant egne tilhengere. Og de må gjøre det raskt.
Som om klubben ikke hadde nok å bekymre seg om allerede.
De beste uten ball
Fansen, om man snakker om Klanen, Ikaros eller andre deler av den såkalte Østblokka, har ellers vært dét elementet i klubben som har holdt soleklart høyest nivå de siste sesongene, særlig på hjemmebanen med sponsornavn.
Arenaen ble åpnet i 2017, etter en mangeårig kamp for et eget hjem på Oslo øst.
Resultatet er, med all respekt, middels. Det er et stadion som mangler intimitet og er helt uten referanser til den sjelen klubben ellers har blitt forbundet med.
Likevel har supportene gjennom flere år gjort en meget god jobb i å skape stemningsfulle rammer rundt kamper med varierende sportslig verdi.
Nå føles hele arenaen på Valle mest som et bilde på hele klubben. Sjel og tradisjoner i en litt for forretningsmessig innpakning, hvor den kliniske pengemakten virker å ha tatt de viktigste beslutningene.
Aldri har det vært tydeligere enn de siste par ukene.
Tre er én for mye
Vålerenga er på et vis et pionerprosjekt på 32. året. Midt på 1990-tallet gikk de på vegne av Fotball-Norge foran inn den nye tiden, der pengene begynte å strømme inn i fotballen i et helt nytt omfang. Det hele ble kalt og kalles «dualmodellen». I korte trekk skulle den sikre at selv om investorer kunne få bidra med midler til kjøp og samtidig tjene penger på salg av spillere, skal idrettsklubben selv fortsatt beslutte hvordan den styres.
Man skal være veldig positiv hvis man påstår modellen har fungert helt etter planen.
«Betydelige skader» etter rivaloppgjøret: - Vil ta kontakt med Vålerenga
På papiret ser det ryddig ut. I praksis bestemmer selvsagt pengene det pengene vil. Som igjen ikke er uforståelig. Rollen som investorer i klubber som Vålerenga kan ikke sies å ha vært særlig lukrativ gjennom årene.
I 1997 laget NRK en reportasje om utfordringene rundt eierskapet i klubben. Skulle de som bidrar med pengene også få være med og styre hvordan klubben drives sportslig? Den er akkurat like aktuell i dag.
Det er fortsatt veldig utydelig hvor de viktige beslutningene egentlig blir tatt. Dette kom på spissen da Vålerengas kaptein Henrik Bjørdal ble solgt til Viking på overgangsvinduets siste dag 1. september.
Supportene var naturlig nok rasende. Men ingen visste helt hvem man skulle la sinnet gå ut over.
Ansvarlighet eller anarki?
- Var det styret, som hadde tatt den endelige beslutningen?
- Var den snart mytiske «overgangskomiteen», som kommer med anbefalinger til styret?
I denne satt daværende styreleder Søren Eriksen og Tore Krogstad fra klubben, sammen med to representanter fra styret i aksjeselskapet.
Det lyder lett gammelkommunistisk, men er nok mest av alt det stikk motsatte. De to siste medlemmene er nemlig ringreven Kjetil Siem, og den rutinerte finansmannen Anders Onarheim.
Begge er nødvendigvis klubbeier Tor Olav Trøims menn.
- Eller var det så enkelt som at eneinvestor Tor Olav Trøim ville ha tilbake noen av de veldig mange millionene han har investert gjennom en årrekke og beordret salget?
En av supporternes største frustrasjoner etter totale salg på et sted mellom 90 og 100 millioner kroner denne sommeren, er at de ikke får svar på hva eller hvem pengene har gått til.
Norges Fotballforbund ba om en redegjørelse fra Vålerenga rundt beslutningene etter salget av Bjørdal. Den endte med å frikjenne eierne, ikke overraskende.
Påvirkningen i disse sammenhengene er ofte usynlig.
Det Trøim ønsker blir fort realitet i Vålerenga, selv om klubbstyret formelt gjør beslutningene.
Dette har vært utfordringen siden den nevnte aksjeselskapsmodellen ble innført på 90-tallet. I starten var det John Fredriksen, Øystein Stray Spetalen og Ola Mæle som betalte og samtidig skapte sirkus rundt klubben. Nå er det Trøim alene.
Slik verken kan eller vil det være i all fremtid. Klubben vet de må finne bedre måter å bli økonomisk bærekraftig på, men sliter åpenbart med hvordan det skal gjøres.
De gamle er flest
Klubben drøyde uansett med å svare på spørsmålene den frustrerte fansen og resten av omverdenen satt med etter Bjørdal-salget. Det angrer de nok fortsatt på. Senere dagers forsøk på å utdype, som da administrerende direktør Svein Graff stilte i TV 2s podkast «Spiss vinkel», ga nok noen svar.
Men inntrykket av en klubb helt uten reell styring og tydelige ansvarsforhold hadde for lengst rukket å feste seg.
Det hjalp heller ikke at påstanden om at behovet for foryngelse av stallen var en viktig grunn for å selge den 29-årige kaptein Bjørdal ble fulgt opp av nyheten om at Vålerenga hadde signert de to 33-åringene Elna Rashani og Håvard Nielsen bare fire dager senere.
Vålerenga går inn i en ny uke med flere ubesvarte spørsmål enn hvem som skal betale for skadene på Åråsen.
De nære ting
Er det viktig for norsk fotball at Vålerenga unngår nedrykk?Overhodet ikke. Osloklubben er en attraksjon, uansett sportslig nivå, og genererer oppmerksomhet og publikum, men ingen av de andre klubbene, Lillestrøm inkludert, har noen sentimentale følelser for Vålerenga. De rykket ned så sent som i 2023 og kan gjøre det igjen.
Er det likevel viktig for norsk fotball at Vålerenga finner ut av sine åpenbare interne problemer? Svaret er et stort kanskje.
Det vil i hvert fall ha en positiv signaleffekt hvis man får tydeliggjort hvem som skal styre toppklubbene, i en virkelighet som inneholder tilførsel av større og større summer fra særlig europacupspill.
Nå skal Vålerenga mest av alt bidra til å straffe dem som vandaliserte tribunen på Åråsen og kastet gjenstander og bluss mot egne spillere.
Slik oppførsel hører ikke hjemme noe sted i norsk fotball.
Heller ikke maskene og finlandshettene de skjuler seg bak.
Neste sportslige oppgave er et nytt nabooppgjør, denne gang mot Skeid i cupen. Kampen går klokka 18 på torsdag.
Unngår de ekstraomganger, rekker Vålerenga-spillerne og fansen hjem til TV-sofaen til klokka 21. Da spiller Lillestrøm sin første europaligakamp mot portugisiske Torreense.