Fra panikk til pallen

Under en grå vinterhimmel lekte Lea og søskenbarnet i snøhaugen brøytebilen hadde lagt fra seg.

De små barna ville bygge snøhule utenfor døra.

Lea var så vidt synlig der hun gravde seg innover i den hvite tunnelen.

Men da hun nådde midten, hadde den kalde, kramme snøen andre planer.

Plutselig kollapset det tunge taket over henne.

Panikk spredte seg i den lille kroppen før hun ble dratt ut av snøen.

Det var den første, men langt fra siste gangen Lea kjente på klaustrofobi.

En frykt hun visste hun ville bli nødt til å møte på et eller annet tidspunkt under konkurranserealityen Norges tøffeste.

Ingen plan B

Helt siden hun var liten, har Lea Uthus fra Geilo sett deltakere mestre, slite og gi opp på skjermen.

Da hun endelig var gammel nok til å melde seg på selv, fantes det ingen plan B: Hun skulle være den siste som reiste hjem.

– Skal man være med i en konkurranse, må man gå inn med mentaliteten om at man kan vinne. Hvis ikke, er det veldig kjedelig å være med.

Lea markerte seg som en sterk konkurrent fra første stund under årets sesong, og de andre deltakerne hadde all grunn til å holde et ekstra øye med henne.

For til slutt var det nettopp Lea som sto i den avgjørende duellen mot Erika Hageberg (25) på toppen av oljeriggen i Trondheim.

I finalen var 20-åringen så i flytsonen at hun fikk totalt blackout.

– Jeg husker ingenting fra øyeblikket jeg ser at hun ikke har sjanse til å ta meg igjen, til øyeblikket jeg ligger og skriker på bakken.

I idrettslivet kunne det også svartne for Lea som tidlig fikk kallenavnet «Klaus», men av helt andre grunner.

For å konkurrere i alpint måtte hun tvinge seg inn i mørke tunneler i fjellet og ta høye gondoler.

Spørsmålet var på hvilken måte den samme frykten ville sette en stopper for den ti år lange Norges tøffeste-drømmen.

For det var ikke i finalen fobien nesten ødela alt.

– Det reddeste jeg har vært i hele mitt liv

Sommeren før innspillingen var Lea fast bestemt på å utfordre klaustrofobien.

Familien ble med for å teste huler både på land og under vann, men skrekkterapien fikk en brå stopp.

– Jeg begynte å grine bare jeg så hula, innrømmer Lea.

I tillegg fylles hodet av katastrofetanker, hendene begynner å skjelve, og en varm bølge av adrenalin sprer seg i kroppen idet hun mister all kontroll.

– Selv om jeg ikke er fanget, så føler jeg at jeg er det. Og da er det alltid en konstant kamp om å overbevise hodet sitt om at «Lea, du dør ikke, du dør ikke».

Heller ikke kjærestens forsøk på å få henne til å ta heis alene funket.

– Heis tar jeg ikke, med mindre jeg har med meg omtrent hele familien.

Eksponeringsterapien feilet rett og slett; hver eneste gang kom klaustrofobien tilbake.

Men det stoppet ikke «Klaus» fra å ville jage tittelen Norges tøffeste.

Heller ikke da hun lå under en stor container i konkurransen som får pulsen til å stige bare hun tenker på den.

– Jeg var på det reddeste jeg har vært i hele mitt liv.

Fanget i fobien

Bare synet av containeren gjorde Leas øyne blanke.

Det er som om de tunge skoene er limt fast til bakken idet hele nervesystemet slår alarm.

Likevel setter hun i gang, med føttene først.

Pulsen hamrer i ørene.

Veggene flytter seg ikke, men det føles sånn, som om den kalde, skitne sanden i den trange tunnelen forsøker å fange henne.

Hjernen skriker bare én ting: «Kom deg ut, du får ikke puste.».

De fleste ville kanskje ha snudd og avbrutt, men Lea gjør det motsatte.

Hun lukker øynene og tvinger lungene til å ta imot den tunge luften.

I hodet ser hun for seg film på film der hun kveles av sanden.

Likevel kryper hun videre.

– Det krever mye mot og guts

Der noen ville kalt Leas kamp mot fobien ren «tøffhet», peker psykologspesialist Alexander Cannistraci heller på begrepet resiliens.

Han understreker at resiliens formes gjennom kombinasjonen av arv og miljø, og utvikles i møte med utfordringer.

Det samme gjelder klaustrofobi, forklarer psykologen.

Det kan oppstå helt plutselig, eller utvikles etter en dramatisk opplevelse.

– Hva folk flest frykter i disse situasjonene, varierer, men det handler ofte om redselen for å miste kontrollen, få panikk eller følelsen av å ikke komme seg ut.

Eldre, store internasjonale undersøkelser med over hundre tusen deltakere fra 22 land tyder på at rundt 7 prosent av befolkningen oppfyller kriteriene for en spesifikk fobi i løpet av livet.

Her kommer det også fram at forekomsten er omtrent dobbelt så høy blant kvinner som blant menn, og at gjennomsnittsalderen for når fobier oppstår, er lav.

Det er en del mørketall for hvor mange som har klaustrofobi i Norge i dag, men ifølge Cannistraci er det en relativt vanlig angstlidelse.

Han understreker at det er viktig å skille mellom det å mislike trange rom og det å ha en klinisk klaustrofobi.

Videre forklarer han at fobien er fullt mulig å bekjempe, men at selve kampen mot den kan være veldig krevende i øyeblikket.

– Angsten går ned over tid når man står i situasjonen, og er du innstilt på det, så tåler vi ofte mer angst enn hvis det kommer kastende på oss.

Han mener derfor at det Lea har fått til, ikke bare er imponerende, men også svært krevende.

Spesielt siden hun ikke var innstilt på alle øvelsene hun skulle gjennom.

– Det krever mye mot og guts å klare å gjøre det.

Mange utfordringer i vente

«Optimist, jeg vet det går bra til sist.

Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist.»

Refrenget går på repeat i hodet til Lea mens hun igjen presser kroppen under containeren.

Det at hun må rygge ut av den trange tunnelen, forsterker følelsen av å være fanget.

Likevel er hun helt klar på at hun ikke kan gi opp.

Hun tenker på lagkameraten Birk og at hun ikke vil skuffe ham.

Hun tenker på hvor langt hun har kommet.

Hun tenker på at hun vil vinne.

Og plutselig ser hun lyset igjen.

Birks stemme høres langt borte.

Hun kaster seg rundt halsen på ham.

Aldri har hun vært så redd, men aldri har hun heller følt på en så sterk mestringsfølelse.

På dette tidspunktet tenkte Lea at hun var mer enn tøff nok til å vinne hele konkurransen.

Og nettopp det gjorde hun.

Å bli fri fra klaustrofobi

– Alle fobier kan være både lette og vanskelige å bli kvitt, men bestemmer du deg for å bli kvitt det, da har du god sjanse til å få det til, sier psykolog Alexander Cannistraci.

I 2020 ble det publisert en stor gjennomgang av 111 studier som viste at du har bedre sjanse for å lykkes i å bli fri fra fobi hvis du blant annet har høy motivasjon og tro på at du mestrer det.

Han anbefaler folk å oppsøke de situasjonene og gjøre det gjentatte ganger til man forstår at det man frykter at kroppen kommer til å gjøre, ikke kommer til å skje.

Psykologen forklarer at hemmeligheten er å tåle, ikke undertrykke.

I stedet for å bruke energi på å kjempe imot og undertrykke flyktinstinktet, mener han det handler om å finne strategier for å fortsette på tross av ubehaget.

Så kanskje var det å melde seg på Norges tøffeste det beste «Klaus» kunne ha gjort?

En feberdrøm

For en som er vant til friheten på toppen av hvite fjelltopper, ble overgangen til konkurranse under bakken og i trange rom en frigjørende leksjon i å stå i egen frykt.

Men Lea klarte det ikke alene.

– Panikken tømte ofte kroppen for energi, og da var det folka, den fine og stødige gjengen, som fikk meg til å komme meg på beina igjen.

Hun er ikke helt fri fra klaustrofobi i dag, men det siste året har lært henne hvordan hun kan samarbeide med frykten sin.

– Jeg er ikke mindre redd, sier hun, og legger til:

– Men jeg har skjønt at jeg takler å stå i litt dritt, og at jeg får det til, og det er en god følelse å sitte igjen med. At jeg får det til på tross av at jeg er redd.

Lea ser tilbake på deltakelsen som en feberdrøm.

Hun sier «Klaus» aldri ville gjort det igjen, samtidig som hun vet hun aldri ville klart å takke nei.

– Hvis du ikke er redd noe, og gjør det, så er du ikke tøff, men hvis du er redd eller tør å vise at du er redd, og fortsatt gjør det – det er jo da man er tøff. Mener jeg da.