Umiddelbart føles det som om det første europamesterskapet i friidrett arrangert på britisk jord, utrolig nok, ble en opptur sett med noenlunde nøytrale norske øyne.
Det er ikke fordi Gjert Ingebrigtsen proklamerte at det nærmet seg slutten på en unik trenerkarriere, bare for å ha sagt det.
Det er heller ikke fordi seks medaljer på rekordmange 56 deltakere er så imponerende isolert sett.
Men Norge tok fire gull i mesterskapet, og det var jo strengt tatt dobbelt så mange som man egentlig kunne forvente.
Det lyder kanskje merkelig, sånn sett i etterkant, å antyde at et EM-gull til Jakob Ingebrigtsen kommer overraskende på noen som helst. Men slik var det faktisk denne gang.
Fortsatt uslåelig
Vi snakker tross alt om en av tidenes beste mellomdistanseløpere. Men ingenting i den nære forhistorie tilsa at han skulle lykkes denne gang. Akillesproblemer ødela VM-sjansene i fjor. Operasjonen i vinter har blitt etterfulgt av en trøblete gjenopptrening.
Jakob Asserson Ingebrigtsen er imidlertid en helt unik løper, med et unikt løpshode og han viste det igjen. EM-gullet på 5000 meter var hans sjuende av sju mulige – og det i særklasse mest imponerende.
Utfordringen for ham og ikke minst støtteapparatet, som stort sett består av familie, er nå å holde ham igjen, paradoksalt nok. Ingebrigtsen har aldri holdt igjen på sin glede over å konkurrere mye og ofte.
Det er ikke gitt at det er det lureste for ham allerede nå. Selv om det for et sultent friidrettspublikum er en etterlengtet gave.
På søndag starter han uansett i Diamond League-stevnet i polske Silesia. Og uka etter i Zürich.
De som ødelegger sporten
Ingebrigtsen viste også at han er tilbake til sitt vanlige selv da han nok en gang benyttet anledningen til å kritisere erkerivalen Josh Kerr for ikke å stille opp i EM.
Kerr prioriterte å sette verdensrekord i London i juli. Overfor BBC påsto Ingebrigtsen at løpere som Kerr «ødelegger sporten».
VM i Beijing starter om 390 dager, som bør være akkurat nok tid til å handle inn tilstrekkelig med popkorn.
Det Jakob Asserson Ingebrigtsen ikke sa noe om, var forholdet til faren Gjert.
Det ble det nok en gang opp til andre å spekulere i.
Størst, også på stafett
Våre to andre verdensstjerner heter i øyeblikket Henriette Jæger og Karsten Warholm.
Jæger tok sine to første mesterskapstitler, ved først å avgjøre blandetstafetten på EMs åpningsdag, før hun var enda mer overlegen på 400-meteren på lørdagskvelden i Birmingham.
Nå nærmer hun seg medaljenivå også globalt.
Der har Karsten Warholm vært i snart ti år. Derfor føltes det uunngåelig at denne sesongen ville ende i en nedtur.
Den ene hovedkonkurrenten, Rai Benjamin, droppet 400 meter hekk helt i år, mens brasilianske dos Santos har slått Warholm hver gang de har møttes.
Likevel klarte sunnmøringen å forvandle EM til et høydepunkt.
Engasjementet for å lykkes føltes genuint og intenst, inkludert i mesterskapsdebuten på stafett. Norge vant for første gang et laggull i EM, og Warholm befestet sin posisjon som vår største friidrettsstjerne noensinne. I gledelig skarp konkurranse.
Suksessen er et produkt av den mest nitide detalj-terpingen vi sannsynligvis har sett noen gang i norsk idrett. Mannen bak dette heter fortsatt Leif Olav Alnes.
Selv om Warholm antyder at en gloriøs karriere vil ende innen 2032, virker samholdet med trener og bestevenn Alnes å være av det kroniske slaget.
Slitasje, mobbing og endelig slutt?
Slik skulle det ikke bli for Gjert Ingebrigtsen og nær sagt noen av hans elever. Etter at Narve Gilje Nordås brøt samarbeidet og begrunnet det med «slitasje», er det ingen norske stjerner igjen i Ingebrigtsens stall – kun portugisere.
Akkrediteringsspøkelset har likevel ikke forlatt Gjert Ingebrigtsen. Rett før EM ble han nok en gang nektet adgang inn i løpernes aller helligste sirkler. Hans portugisiske elev José Pinto kalte det «mobbing» fra det europeiske forbundets side.
Det norske forbundet er like tause som det europeiske. Det samme gjelder Gjert Ingebrigtsens sønner.
Gjert Ingebrigtsen er en gang for alle persona non gratai friidretten.
På plass i EM som tilskuer proklamerte han like godt at han nå legger opp som trener.
Selv om det sannsynligvis er mange i friidretten, inkludert hans egne sønner, som krysser fingrene hardt for at han faktisk mener det, er det ikke lett å tro på.
De nær endeløse konfliktene til tross, er det nesten umulig å se for seg norsk friidrett uten den kontroversielle treneren mer eller mindre hjertelig til stede.
Bronsevinneren på kvinnenes 1500 meter, Patricia Silva, insisterte da også på at Ingebrigtsen skal fortsette.
Sjelden eller aldri har man vel sett en staere sirkushest enn ham i friidrettens verden. Så får vi se hvor lenge tartandekket klarer å skjule lukten av sagmugg.
Fremtidens trener?
Den andre merkbare avskjeden for friidrettsnasjonen Norge vil være når Amalie Iuel snart legger opp. Iuel har vært en av sportens største og viktigste profiler helt siden hun slo gjennom i EM i Amsterdam for ti år siden.
Den gang syntes vi journalister fortsatt det var gøy å lage reportasjer som spilte på referansene til adventsserien «Amalies jul». Navnesøster Iuel smilte høflig overbærende.
Siden har hun i stedet fått oppmerksomhet som en av norsk idretts mest populære utøvere. Hennes siste mesterskap ga også en etterlengtet og særdeles fortjent gullmedalje.
Nå håper norsk friidrett at Amalie Iuel i fremtiden vil ønske å bidra på trenersiden, uten noen gang å trenge å bekymre seg for manglende akkreditering.