Jeg var 16 år da jeg i flere timer gjemte meg på et to kvadrats toalett sammen med seks andre.
Mens vi gjemte oss og forberedte oss på det verste, gikk en terrorist runder på Utøya og drepte 69 ungdommer på AUFs sommerleir.
Noen hadde en telefon jeg kunne bruke til å sende en SMS til mamma sånn at jeg fikk sagt det som måtte bli sagt. At vi gjemte oss. At det var noen som skjøt. At jeg elsket henne og familien min.
Som et slags farvel hvis terroristen skulle finne på å ta en sving til venstre og skyte inn i båsen vi satt i.
Vi satt der musestille, sammenpresset og lyttet. Rolige skritt. Jamring. Skudd. Stillhet. Vi kunne høre alt, men ikke se noe.
For hver time og hver skuddsalve ble vi mer bekymret for hva som foregikk på utsiden.
Var de flere? Kom de hit? Hvor mange var drept og såret? Luften i den lille båsen ble tung, og jeg var redd for å svime av.
For å distrahere meg selv tenkte jeg på en bok jeg hadde lest en gang på barneskolen om et barn som hadde falt ned i en brønn. Og hvordan en kunne presse beina og ryggen mot veggene for å klatre oppover.
Det var min siste utvei hvis vi skulle høre lyden av terroristens skritt utenfor båsen og automatvåpenet ble hevet mot den tynne tredøren.
Inne på toalettbåsen var vi forberedt på å dø. I et stille sekund var det som om jeg aksepterte det bare for å klare å holde meg rolig. Vi ble enige om at ingen åpnet døren med mindre alle var med på det.
Omsider hørte vi skritt utenfor døren og trodde at vi hadde trukket pusten for siste gang. Noen av oss strakk opp armene for å be om nåde.
Heldigvis var det PST som kunne føre oss ut av båsen og inn i gangen mellom Lillesalen og Storesalen. Vi ble bedt om å se vekk. Se ned i bakken. Forholde oss rolige. De fleste av oss klarte ikke det.
Vi hørte livstegn fra naborommene og ble bedt om å bistå med førstehjelp på de som lå der hardt skadet. Hardt skadet, men i live.
Lyden av et titalls mobiler som ringte og aldri ble besvart dirret i rommet. Mammaer og pappaer som desperat prøvde å få kontakt.
Jeg hjalp en hardt skadet gutt som var skutt i hodet med å gi beskjed til mammaen sin om at han var i live.
Han brukte fingeren til å skrive telefonnummeret i en blodpøl som hadde samlet seg under han der han satt sammenkrøpet og skjelven.
Vi var noen av de siste som ble fraktet fra Utøya i live.
Kroppen husker. Jeg blir 16 år igjen. Underbevisstheten min blir jaget av tilfeldighetene som fant sted 22. juli 2011.
I drømmene mine finner jeg uendelige alternative veier, gjemmesteder, katt-og-mus-scenarioer.
Hva hvis terroristen hadde turt å sjekke toalettene. Hva hvis jeg hadde tatt til høyre i stedet for venstre. Hva hvis jeg løp eller svømte.
Hva hvis nødetatene hadde stanset den hvite varebilen de hadde fått inn tips om. Hva hvis politiet hadde vært der før.
Hvert år balanserer jeg behovet for å beskytte meg selv og å forsøke å ta ansvaret vi aldri ba om: å fortelle historiene om hva som skjedde 22. juli og om de som ble henrettet den dagen.
På den ene siden er det et privilegium å være i live for å kunne fortelle, skrive, leve. På den andre siden koster det mye å dele.
Både for de som var på Utøya, i Regjeringskvartalet eller de som mistet sine kjære.
De blir for alltid stående igjen som 16, 17 og 18 år. Vi andre bærer dem med oss videre gjennom historiene vi deler.
Ikke for å bli værende i 22. juli, men fordi noen aldri fikk muligheten til å forlate den.
Aldri glemme 22. juli.
Denne teksten har vært publisert på forfatterens Facebook-konto.