Hvis pauseshowet i VM-finalen noen gang blir ferdig, vil Donald Trump kanskje få delt ut VM-trofeet innen det blir mandag i Norge.
Etter nærmere seks uker og 104 kamper er det 23. fotball-VM historie.
Resten av sommeren skal vi bruke til først å bearbeide abstinensene, siden å begynne å glede oss til neste gang.
Norge har på en drøy måned etablert seg som en naturlig del av fotballens elite og trenger ikke lenger grue seg til hva som venter i neste kvalifisering.
Neste gang det er VM, i 2030, er Norge også med. Noe annet føles faktisk ganske utenkelig akkurat nå. Ikke minst fordi det blir enda flere plasser.
Alt som denne gang var størst skal nemlig bli enda mye større. Slik fungerer den internasjonale fotballen.
Tvekamp mellom de neste to
Tidligere i VM var jeg og så Spania mot Saudi-Arabia i Atlanta. Det var egentlig to grunner til at jeg gjerne ville se akkurat denne kampen.
Den ene var at det var et oppgjør mellom de to neste VM-arrangørene.
Den andre var for å oppleve stadionet i Atlanta. Dette stadionet, som er oppkalt etter en tysk bilprodusent, skiller seg fra de andre amerikanske VM-arenaene ved at det ligger midt i byen med gangavstand fra sentrum.
Byen er for øvrig en sørstatsby mest kjent for Coca-Cola og OL i 1996.
Den er dessuten et mektig skue, hvilket også gjelder flere av de andre VM-stadionene.
Av mange ting som har imponert de tilreisende under VM er kamparenaene definitivt blant dem. Det gjelder i alle tre vertsnasjoner, selv om mye har dreid seg om USA.
Legendariske Azteca stadion i Mexico by er totalrenovert og bød på en atmosfære som ble betegnet som magisk med 87000 tilskuere.
Los Angeles stadion er verdens dyreste. 70 milliarder kroner kostet den. Ingen mener det ikke er verdt det.
Tidenes VM – tross Tuchel
Fifa-president Gianni Infantino har allerede oppsummert VM som det mest vellykkede noensinne. Tross diskriminering og latterlige billettpriser.
USAs president har ikke overraskende sagt seg enig. Selv om han på forbilledlig vis satte ord på den globale frustrasjon over at Englands landslagstrener Thomas Tuchel brukte Harry Kane, som Trump har spilt golf med, i forsvar. Jada.
Men jeg var altså i Atlanta, der samme Kane og England senere skulle tape semifinalen mot Argentina.
Dette var Spanias andre kamp. Etter en skuffende uavgjort i åpningen mot lilleputten Kapp Verde var det en viss spenning knyttet til hvordan de europeiske mesterne fremsto. Den var snart borte.
Etter en halvtime hadde Lamine Yamal ledet spanjolene til en 3-0-ledelse. Kampen var avgjort. Kompasset var igjen låst på det som en måned senere skulle bli kveldens finale i New Jersey for Luis de la Fuentes mannskap.
Vi andre kunne i stedet bruke anledningen i Atlanta til å se enda lenger fremover.
Kampen om finalekampen
«Vi vet ingenting. De vil ikke engang si hvor finalen skal være».
To spanske journalister trakk oppgitt på skuldrene i pausen inne i den mektige arenaen i Atlanta.
Neste gang det er VM kan Spania være både tittelforsvarer og vertsnasjon.
Det har aldri skjedd før. Da vil man i teorien også krone opplevelsen med ny finaleseier på hjemmebane. Men så enkelt er det ikke.
I denne sammenheng holder det ikke å ha noen av verdens mest ikoniske fotballanlegg på sin jord.
«Jeg tror ikke det blir Spania», sier den ene reporteren fra sportsavisen Marca. «De får finalen», sa han og trakk megetsigende på skuldrene. «De» er den ene medarrangøren i 2030. Aldri har det vært flere av dem.
VM starter med tre kamper i Uruguay, Paraguay og Argentina for å markere at det er 100-årsjubileum for det første VM. Så fortsetter resten av mesterskapet på andre siden av Atlanterhavet.
Men finalen kommer neppe til å gå av stabelen i verken Spania eller Portugal.
Selv om spanjolene innen den tid har pusset opp fotballkatedralene Camp Nou og Bernabeu og kanskje også Atleticos mye nyere Metropoletano. I tillegg til å bygge en flunkende stadion i Zaragoza er det likevel ikke nok.
Verdens største stadion
For «de» tenker enda større. I Casablanca i Marokko bygges verdens største fotballstadion.
Kapasiteten skal bli på 115 000 tilskuere i det arkitektonisk spektakulære anlegget Hassan 2-stadion utenfor Casablanca, til den beskjedne pris av rundt 130 milliarder kroner.
Da må historien og den spanske stoltheten kanskje vike.
Marokko er en fotballnasjon i sterk vekst, også på kvinnesiden.
Det er også en nasjon med en konge som ser verdien av å vise sin egen befolkning at man kan hevde seg internasjonalt, selv om mange mener de enorme summene som kanaliseres inn i disse prestisjeprosjektene kunne vært brukt mye bedre i andre sektorer, som helse og utdanning.
Ingen demonstrasjoner har endret kongedømmets offisielle syn.
Optimisme i Saudi
Det minner om et annet regime vi har hørt mye om i fotballsammenheng de siste årene, nemlig Saudi-Arabia. Blant journalistene fra vertsnasjonen for VM 2034 var optimismen mye større enn blant spanjolene inne blant viftene i Atlanta.
«Vi bygger åtte nye stadioner bare i hovedstaden Riyadh», fortalte en av dem. «Det er ingen grenser. Kanskje vil vi invitere lag fra en annen galakse. Galakse-cupen. Det blir bra for Fifa», sa han med et smil. Fifas ambisjoner har også nådd den arabiske halvøy.
Så kom konklusjonen alle egentlig ser komme: «Selvfølgelig blir det flere land».
Seksten nye håpefulle
48 nasjoner i VM i år har vært en blandet opplevelse. Det har gjort at 8 av 12 treere i gruppespillet har gått videre, som bidro til både spekulasjoner og uoversiktlighet. Men også noen veldig vakre historier, om det dreide seg om Kapp Verde, Egypt eller Kongo.
Det har også bidratt til et billettsalg som aldri før for Fifa.
Slikt inspirerer.
Derfor har Gianni Infantino allerede sagt at det etter VM skal utredes om neste utgave skal inneholde 64 land, under dekke av å være en jubileumsturnering.
Alle vet hva konklusjonen blir.
Det betyr at nasjoner som Kina, Malaysia, Uganda, Italia og Danmark plutselig kan håpe på å få oppleve det å være med i VM.
Fifas overskudd på årets utgave er anslått til mellom 120 og 140 milliarder kroner. Hva ytterligere 16 nasjoner kan bidra til, har man fire år på å regne på.
For alle nordmenn med abstinenser for VM-underholdning døgnet rundt, som vi har opplevd den siste drøye måneden, betyr det ytterligere 24 kamper.
Verden kan åpenbart ikke få nok.
Det som ville fremstått som elefantsyke for kun kort tid siden, har nå blitt omdefinert til naturlig inkludering.
På veien til 2030 vil dette også ha bidratt til gjenvalg av Gianni Infantino som Fifa-president, uansett om noen mener man endelig kan mobilisere en troverdig motkandidat.
Selvsagt for båtflyktningenes skyld
Det siste som gjenstår er spørsmålet om hvorfor noe så altoppslukende, lukrativt og fascinerende som VM bare arrangeres hvert fjerde år.
Hadde ikke verden vært enda bedre med denne type opplevelser eksempelvis annethvert år?
Vår venn Infantino har allerede luftet tanken. I 2021 holdt han en tale om mulighetene for dobbelt så mange VM.
Begrunnelsen hans var like lite pompøs som han har gjort til sitt kjennemerke. Flere VM i regi Fifa og Infantino skulle være det beste midlet mot at båtflyktninger skulle drukne i Middelhavet:
«Vi må finne måter å inkludere hele verden på for å gi afrikanere håp, slik at de ikke trenger å krysse Middelhavet for kanskje å finne et bedre liv, men mer sannsynlig å dø på havet».
Intet mindre.
Det afrikanske forbundet støttet forslaget.
Men protestene var voldsomme, særlig fra Europa. Dels fordi det føltes som om Infantino utnyttet mennesker i nød for å tjene egne kommersielle interesser, dels fordi kalenderen er mer enn full med kamper i diverse turneringer for de største stjernene. VM hvert annet år ville gjøre dette enda mer komplisert.
Så der går kanskje endelig grensen. Eller?